Først publisert i Datatilsynets tidsskrift SPOR 1/1997

I en spørretime i Stortinget på nyåret, opplyste samferdselsminister Sissel Rønbeck at den tid er forbi da det var mulig å hindre telefonavlytting. Med en kombinasjon av teknisk innsikt, sterke motiver og forakt for loven, er det i 1997 mulig å "kikke med ørene" hos hvem som helst når som helst hvor som helst. Dette er et faktum. Riktignok et faktum som vi sterkt misliker, men som vi neppe kan gjøre så meget med. Men "factum est" som de gamle latinere sa og dermed slo fast at man gjør klokest i å regne med bestemmende omstendigheter også når man misliker dem. Når de fleste av oss antagelig trygt kan regne med at vi ikke blir avlyttet, så skyldes det at vi ikke har så mye spennende, delikat eller inntektsbringende som vi røper gjennom våre konversasjoner.

Det vi kan gjøre noe med, er selvfølgelig bruken av kommunikasjonsverktøy. Dersom vi legger større kontantbeløp under madrassen fordi det er mer praktisk enn å stå i bank-kø mot mikro-rente, så bør vi ikke opplyse det i telefonen. For sikkerhets skyld.

Det er altså ikke nødvendig å utvikle mistenksomhet inntil det paranoide og betrakte alle alltid som trusler a la inspektør Clouseau i "Den rosa panteren"-filmene. Men det er nødvendig å huske på at teknologien har gjort gårsdagens umuligheter og mirakler til dagens banaliteter.

En fersk opinionsmåling som omtales annet sted i denne utgaven av SPOR, understreker et annet faktum: At folk flest synes det er viktig at privatlivet og personlige opplysninger beskyttes. Vi vil kunne vite oss uiakttatt i situasjoner som vi selv definerer som private. Vi vil velge hvem vi vil betro oss til. Og vi vil kunne stole på at de vi trenger hjelp fra eller har plikt til å innvie i noe privat, holder sin viten under streng kontroll.

Tallene fra Norsk samfunnsvitenskaplig datajeneste (NSD) og Nielsen Norge antyder at det er kvinner og mennesker med noen ansienitet på jorden som er mest opptatt av personvern og respekt for privatlivets fred. Det kan bety at ungdom er mindre genert og at de når de blir ordførere og medlemmer av odelstinget ikke vil være så villige til å innrømme sine velgere rett og adgang til å være generte. Det får selvfølgelig tiden vise. For sikkerhets skyld kan vi kanskje minne om at det før i tiden ikke var uvanlig at folk som hadde jobbet adskillig med hemmeligheter og betroelser, brant sine papirer og brev når de kjente på seg at man nærmet seg målstreken. Man håpet nok at også arvingene ville være gentlemen, men kunne ikke alltid tillate seg å regne med det.....

På den annen side vil vår generasjon neppe etterlate oss så mange brev i kommodeskuffer og skatoll, men disketter i en plastboks. Men hvem har kopier av våre "bits" ?

Georg Apenes