Årsmelding for 1994

Det viktigste virkemiddel som står til disposisjon når det gjelder å gjøre den enkelte borger oppmerksom på registrering og omsetning av persondata, er informasjon. I meldingsåret har ny medarbeider i opprettet stilling som informasjonssjef bidratt til å systematisere og profesjonalisere dette innsatsområdet i Datatilsynet. Det er Tilsynets erfaring at bruk av krav om innhentet, informert samtykke og pålagt varsling gjennom gjenpart fra registereier til hver enkelt registrerte når det utarbeides konsesjoner, øker den enkeltes bevissthet og aktpågivenhet. Dette dreier seg om lovhjemlede muligheter for aktiv egeninformasjon som ofte er mer konkret og derfor mer effektiv enn den generelle informasjonsvirksomhet Datatilsynet selv står for. Som oftest vil det likevel være en sammenheng mellom den oppmerksomhet enkeltsaker og Datatilsynets informasjonstiltak utløser, og den enkelte borgers egenaktivitet med formål å kontrollere bruk av persondata. Muligheten for selv å kunne kontrollere f eks forvaltningens besluttingsgrunnlag, skaper tillit og respekt for myndighetsutøvelse og rettsstatens institusjoner, og forebygger antagelig også en grunnløs skepsis til f eks forskning.

Også det edb-baserte beslutingsgrunnlag i privat sektor utvikler seg raskt. Ett eksempel er kredittopplysningsvirksomheten som stadig trekker inn nye, tilgjengelige personopplysningstyper som antas å utsi noe om kredittverdighet alene eller sett i sammenheng med andre data. Utviklingen i land Norge har meget med å gjøre etterlater undertiden det inntrykk at det er forbausende hvilke data som er egnet til å plasseres i sammenhenger som representerer karakteriserende 'profiler' som røper egenskaper, status, vaner og interesser.

Privatisering av forvaltningsbedrifter og konkurranse mellom offentlig og privateide aktører innen samme sektor medfører undertiden svekkelse av innsynsrettigheter, f eks når borgeren ikke lenger er 'part', men 'kunde'. Kravet til forvaltningen om lønnsomhet og inntjening kan representere et press på kommersielt interessante persondata. Hittil har det vært den private sektor som representerer et potensielt marked for personopplysninger innhentet og oppbevart for offentlige formål. Utviklingen i andre land antyder imidlertid at det i fremtiden vil være interessant for det offentlige å erverve personopplysninger fra private databaser. Tollvesenets aktuelle interesse for reisebyråenes kundebase, 'Amadeus', illustrerer dette. Det dreier seg om en generell adgang ut over den mulighet for enkeltoppslag politi og tollvesen har lovhjemlet adgang til i etterforskningsøyemed.

90-årene preges av ønsker om å knytte sammen selvstendige databaser både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Datatilsynet tar i sitt arbeid med å formulere sikkerhetskrav til slike forbindelseslinjer, hensyn til den utbredte skepsis det synes å være i allmennheten når det gjelder fare for irregulær og uautorisert bruk etter at en base først er gjort fysisk tilgjengelig - selv om sikkerhetstiltakene er mange og omfattende. Det er Tilsynets inntrykk at oppslag og nyheter i media om inntrengeres suksesser, har resultert i skepsis til effektiviteten og holdbarheten av elektroniske og logiske sperrer. Tilsynet møter en del kritikk i teknologmiljøer for denne tilbakeholdenheten slik den kommer til uttrykk i enkelte saker der det dreier seg om særlig sensitive persondata, som f eks pasientjournaler. Det er sagt at krav om fysisk atskillelse av nettverkene innenfor en institusjon innebærer ekstra kostnader og gjør f eks forskningsarbeide mer tungvint enn det behøver å være. Når det via Internet-tilknytning i prinsippet vil kunne være mulig for 33 millioner brukere rundt om i verden å gå inn i elektroniske sykehusjournaler ved norske undervisningssykehus, er det sannsynlig at det bare vil være et pålegg om fysisk atskillelse som vil kunne berolige de fleste pasientene.