Årsmelding 1998
Personvern og forskning
Årsmelding 1998
Datatilsynet ga i meldingsåret om lag 430 konsesjoner til nye forskningsprosjekter og 300 konsesjonsforlengelser.
Konsesjoner til forskning utgjorde 22% av det totale antall konsesjoner for personregistre.
Publiserte rapporter og lignende fra forskningsprosjekter skal være anonymiserte, og omtale av registrerte personer skal normalt ikke kunne tilbakeføres til identifiserbare personer. Dette er et alminnelig vilkår for konsesjon for historiske og samfunnsvitenskapelige forskningsprosjekter. Vilkåret kan være problematisk ved forskning der offentlig kjente personer er involvert. Deres handlinger kan allerede være alminnelig kjent og derfor ikke lette å anonymisere.
Sentrale historiske hendelser
Problemstillingen ble aktualisert i et forskningsprosjekt om det militære granskningsoppgjøret etter 2. verdenskrig. I klage på Datatilsynets konsesjonsvedtak ble det anført at vilkåret kunne gjøre det vanskelig eller umulig å omtale viktige historiske begivenheter. Å være registrert i et konsesjonspliktig personregister kunne, etter forskerens oppfatning, ikke føre til en generell immunitet mot omtale.
Etter å ha innhentet uttalelse fra Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH), la administrasjonen frem saken for Datatilsynets styre. Etter forslag fra administrasjonen vedtok styret:
"Publisering i form av rapporter og lignende skal skje i anonymisert form. Prinsippet om anonymisering kan bare fravikes dersom belysning av sentrale, historiske hendelser svekkes vesentlig uten at identiteten offentliggjøres, og viktigheten av opplysningene i den aktuelle debatt veier vesentlig tyngre enn den ulempen en offentliggjøring vil medføre for den registrerte, hans ettermæle og hans etterlatte. Den registeransvarlige skal foreta en vurdering av om opplysningene kan offentliggjøres eller ikke ut i fra de ovennevnte kriteria og de momenter som er skissert ovenfor."
Som grunnlag for vedtaket ble det bl.a. lagt vekt på at levende personer må ha et sterkere vern mot publisering enn de døde. Datatilsynets oppfatning var også at man i en viss utstrekning gir avkall på vern hvis man selv har valgt en sentral posisjon i samfunnslivet. Høyt rangerte offiserer og andre med sentrale posisjoner har derfor som hovedregel mindre krav på vern enn de med mindre fremtredende roller. At opplysningene hadde vært offentliggjort i andre sammenhenger tidligere, ble også tillagt vekt. Personer som dukker opp i debatten for første gang vil under denne betraktningen ha et større krav på vern. Vurderingstemaene måtte også avveies mot ytringsfriheten.
Aktivt samtykke
I prosjektet Den nordiske ITP-studien ("Nordisk undersøkelse av riskene forbundet med idiopatisk trombocytopenisk purpura hos barn under 15 år"), var det i konsesjonen stilt krav om å innhente aktivt informert samtykke til alle deler av undersøkelsen. Vedtaket ble påklaget under henvisning til at studien ville endre karakter fra en befolkningsbasert til en selektert undersøkelse, og ville resultere i en lavere svarprosent. En selektert undersøkelse ville på langt nær ha samme verdi som en befolkningsbasert undersøkelse, ble det hevdet.
Klager anførte også at rent sykdomsrelaterte opplysninger måtte anses som lite følsomme - bl.a. fordi det ikke skulle registreres opplysninger om sosiale forhold. Nasjonale data ville være avidentifiserte og tilsvarende prosjekter var gjennomført i andre nordiske land uten krav til samtykke.
Etter Datatilsynets oppfatning måtte forskningsprosjektets samfunnsnytte veies opp mot pasientenes personvern. Kravet om aktivt informert samtykke til alle deler av undersøkelsen er basert på det grunnleggende personvernprinsippet om å ha kontroll over opplysninger om seg selv. Det skal svært gode grunner til for å fravike dette.
Kvaliteten på grunndataene ville ikke svekkes nevneverdig ved et krav om samtykke, var Datatilsynets vurdering. De fleste som rammes av sykdommen, om ikke alle, ville være interessert i å delta i undersøkelsen. Sykdomsrelaterte opplysninger er "sensitive" i relasjon til personregisterloven.
Datatilsynet fant heller ikke å kunne fravike kravet om samtykke fordi opplysningene skulle avidentifiseres. Derimot skulle pasientene selv - på bakgrunn av informasjon om prosjektets tiltenkte bruk av opplysningene - få anledning til å velge om de ville være med i forskningsprosjektet eller ikke.
Norsk praksis på området var så klar at man ikke fant å kunne dispensere fra vilkåret, og henvisningen til de nordiske prosjektene ble derfor ikke tillagt avgjørende vekt.
Justisdepartementet stadfestet Datatilsynets vedtak.
Kobling
Kravet om samtykke var også temaet i en forskningssak som ble sluttbehandlet av Justisdepartementet i januar 1998. Prosjektet skulle identifisere alkoholikere som var behandlet for bruddskader ved ortopediske avdeling på et sykehus. Hensikten med studien skulle være å skaffe objektive bevis for en betydelig overhyppighet av komplikasjoner blant alkoholikere.
Pasientene skulle identifiseres ved kobling av sykehusets journalregister opp mot politiets register og registeret til en avrusingsinstitusjon. Pasienter ved ortopedisk avdeling skulle defineres som alkoholikere dersom de hadde vært innbrakt til fyllearresten fire ganger eller mer, eller hadde vært til avrusing ved behandlingsinstitusjonen.
Datatilsynet ga konsesjon til prosjektet med vilkår om aktivt informert samtykke fra de aktuelle personene, og om at førstegangs kontakt skulle opprettes via den institusjonen (politet/behandlingsinstitusjon) der de var registrert.
I den påfølgende klagesaken ble det bl.a. anført at politiet neppe hadde ressurser til å henvende seg til samtlige personer som hadde vært innbrakt til fyllearresten fire eller flere ganger. Studien ville bli verdiløs fordi kravet til samtykke kunne føre til en lav deltakerprosent og en skjev fordeling av deltakere. Hverken politikammeret, Riksadvokaten, Rådet for taushetsplikt og forskning, Regional komite for medisinsk forskningsetikk eller Justisdepartementets politiavdeling hadde innvendinger mot denne studien.
Til tross for klagers anførsler fant ikke Datatilsynet å kunne gi samtykke til å benytte såvidt sensitive opplysninger til andre formål enn hva de opprinnelig var innsamlet for. En kobling av registrene ville innebære en klassifikasjon av personene som alkoholikere, noe som måtte betegnes som svært sensitivt. Opprettelse av et slikt register måtte etter Datatilsynets oppfatning baseres på et aktivt informert samtykke, der den enkelte selv kunne avgjøre deltakelse eller ikke.
Justisdepartementet stadfestet også her Datatilsynets vedtak.