Virksomhetsåret 1998 ble for Datatilsynets vedkommende særlig preget av to omstendigheter:
1) Uenigheten mellom departement og styre på den ene siden og administrasjon på den annen om fordeling av ansvar mellom styre og administrasjon som kulminerte med styrets fratredelse 26. februar.
2) Arbeidet med å forberede gjennomføringen av ny lov om behandling av personopplysning, basert på Skaugeutvalgets utredning "Et bedre personvern, forslag til lov om behandling av personopplysninger" NOU 1997:19.
Styrings- og ansvarskonflikten som fikk stor, offentlig oppmerksomhet, hadde ved meldingsårets begynnelse også nådd Stortinget.
I innstilling S.nr.107 (1997-98) jfr. St.meld. nr. 8 (1997-98) av 19. februar fra Stortingets Justiskomite ga en enstemmig komite i merknader uttrykk for at man anså det ønskelig inntil en ny lov er behandlet av Stortinget å beholde den innarbeidede arbeidsdelingen. Også debatten om innstillingen viste flertallstilslutning til dette synet.
Etter parlamentarisk skikk, var dermed grunnlaget for departementets effektuering av styrets endringsønsker falt bort.
Nytt styre ble oppnevnt i statsråd 30. april 1998, og samarbeidet med det nye styret har vært godt.
Skaugeutvalgets innstilling fra mai 1997 tar bl.a. sikte på å implementere EU direktiv 95/46 EF "Om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger". Skaugeutvalgets innstilling ble avgitt i mai 1997 og høringsprosessen var avsluttet medio september samme år. Implementeringsdato for EU/EØS området var 24. oktober 1998.
Når dette skrives er det uklart når lovproposisjon vil bli sendt Stortinget og når ikrafttreden vil kunne skje. Innenfor ordinære budsjettrammer har Datatilsynet forsøkt å utvikle en beredskap basert på formodet lovinnhold. Av ressursmessige grunner, var det for administrasjonen ikke mulig å prioritere dette arbeidet så høyt som ønskelig kunne være. I løpet av høsten har tilsynets faglige seksjonssjefer imidlertid bistått departementets lovavdeling med råd og kommentarer. Statsbudsjettet for 1999 kom ikke til å inneholde grunnlag for å ta opp igjen prosjektarbeidet knyttet til ny lov.
Den ordinære virksomheten i meldingsåret har vært preget av mange store og prinsipielt viktige saker. En del av disse vil bli berørt nedenfor.
Arbeidet med sikkerhet i forbindelse med personvern har øket i intensitet, og ved meldingsårets utgang er nye krav til informasjonssikkerhet og flere rådgivende dokumenter ferdigstilt og tilgjengelige for brukerne. Ut over eget sikkerhetsarbeid har DT deltatt eksternt i arbeidet med utarbeidelse av vilkår innenfor særlige sektorer - eksempelvis helse og justis.
Et relativt høyt svangerskapsfravær har resultert i at staben tidvis har vært noe mindre enn hjemlet. Til tross for uvanlig innsatsvilje og fleksibilitet har det ikke vært mulig å hindre at saksbehandlingstiden har gått noe opp. Etaten er selv den første til å innrømme det uheldige i en slik utvikling. Det er likevel vanskelig å se hvorledes et pålegg eller beslutning i overordnet organ kan fjerne årsakene til økende behandlingstid.
Inspirert av vår svenske søsterinstitusjon, Datatinspektionen, har DT i meldingsåret gjennomført to, omfattende kontroller av ulike private og offentlige databrukere i henholdsvis Trøndelag og Rogaland. Resultater og inntrykk har til dels vært meget oppmuntrende. Den bekrefter således at det har vært en riktig strategi å bruke økende ressurser på informasjonsvirksomheten. Det er også et poeng at kontrollvirksomheten, og den publisitet den ofte utløser, i seg selv er en både rimelig og effektiv informasjonsbærer.
Gjennom de 20 årene Datatilsynet har virket, har møtene med virkeligheten understreket at det kan være vanskelig å funksjonere helt ut tilfredsstillende i rollene som ombud og forvaltningsorgan samtidig.
Datatilsynets engasjement spenner over et vidt spektrum. For å fremme kunnskapen og bevisstheten om personvernutfordringer i samtiden, er det stadig oftere nødvendig og ønskelig at Datatilsynet imøtekommer forventninger om å formulere kommentarer til dagsaktuelle problemstillinger uten at de foreligger for behandling som forvaltningssaker etter personregisterloven. Det er stadig slik at alle vesentlige, prinsipielle og retningsgivende spørsmål er gjenstand for styrebehandling og avgjørelse der. Med lengre høringsfrister ville flere av Datatilsynets uttalelser rekke styrebehandling.
Datatilsynets innlegg i samfunnsdebatten blir i praksis ikke avgrenset til områder som reguleres direkte i personregisterloven. "Søppel-analyse"-saken og "Drosje-video"-saken illustrerer det faktum at ikke alle personvernrelaterte saker som dukker opp i det offentlige ordskiftet, anrettes som saker for Datatilsynet. I begge tilfeller ble det på det rene at tiltakene ikke reguleres av personregisterloven, men det ble åpenbart ventet av Datatilsynet å kunne bidra med prinsipielle kommentarer. Det ville være uriktig å melde seg ut av slike debatter.
Datatilsynet har også i 1998 kunnet glede seg over et godt forhold til media. Offentlighetsprinsippet praktiseres ut fra prinsippet om meroffentlighet, og det har lykkes å yte god dokumentservice overfor aviser, radio og tv. Ikke unaturlig viser det seg at de nye nettavisene er interessert i vårt arbeide og raskt fanger opp interessante saker i vår journal.
Det gode, uformelle samarbeidet med og kontakten til andre forvaltningsorganer på departements- og direktoratnivå er ivaretatt. Dette gir seg bl.a. utslag i at DT får flere høringssaker der personvernspørsmål også reises i tilknytning til primærformålet enn tidligere.
På en rekke områder synes samfunnsutviklingen å representere et økende press på persondatabasene. Når det teknisk er forholdsvis enkelt å bruke informasjoner for kontroll, etterforsknings- eller analyseformål, vil et formulert behov for å gjøre det ofte følge rett etter. Mulighet legitimerer behov. Overgangen til elektroniske passasjerlister innen transportsektoren innebærer en interessant ressurs f.eks. for Toll-etaten som har gitt til kjenne ønske om å være "online" til basene som inneholder transportørenes kundeinformasjoner.
Datatilsynet har pekt på de problemer som vil knytte seg til de enorme mengdene av prinsipiell uinteressant overskuddsinformasjon som dermed gjøres tilgjengelig for et statlig kontrollorgan gjennom utlevering.
Det er vanskelig konkret å påvise hvorvidt Norge i meldingsåret er blitt et mer gjennomsiktig og gjennomregistrert samfunn. Reformer og tiltak som peker i en slik retning vil som oftest hver for seg være begrunnet av gode, legitime ønsker og behov. Summen og den samlede virkning kan derfor være vanskelig for de politiske myndigheter å måle og vurdere. Det ligger i dag også utenfor den ressursramme tilsynet har til rådighet å kunne bidra med vurderinger av det omfang og den kompleksitet det her er tale om.
Det er imidlertid til liten trøst at det i vårt land heller ikke er andre institusjoner innenfor eller utenfor offentlig sektor som har mulighet for å måle utviklingens tempo og retning på dette samfunnsmessig særdeles viktige området.