Trenden fra tidligere års økning i bruk av kameraovervåking er ytterligere forsterket i 2004. Forbedret kvalitet på opptaksutstyret, økt tilgjengelighet, lavere pris og bredere funksjonalitet, gjør at kameraovervåking av mange blir sett på som et egnet virkemiddel for å forebygge og oppklare hærverk, vold og tyveri.
Dette gjelder både for tradisjonelle enkeltstående kameraer, men også som ledd i mer omfattende byggsikring hvor bruk av kamera utgjør en integrert del av et større overvåkingsanlegg. Det er også stadig mer vanlig at drift av overvåkingssystemet settes bort til egne vaktselskaper. Dette kan både gjøres slik at vaktselskapet får online-tilgang til bilder eller slik at de kan gå inn og se på et opptak. I tilfeller hvor vaktselskapene har en større kundemasse, vil dette i praksis kunne innebære at disse får en større mulighet til å overvåke enn selv politiet har anledning til.
Det er også en klar tendens til at kameraovervåking tas i bruk på områder hvor dette hittil har vært begrenset. Eksempelvis er det som den klare hovedregel kun offentlige myndigheter/politiet som har adgang til å overvåke offentlige områder. Det er likevel stadig oftere aktører som ønsker å overvåke nettopp disse områdene.
Sentrumsgatene i Stavanger
En sammenslutning av butikkinnehavere i Stavanger iverksatte omfattende kameraovervåking i sentrumsområdet. Kameraene fanget opp egne butikkfasader, men også offentlige områder som vei og fortau utenfor butikkene. Området var merket, men ikke i henhold til personopplysningslovens regler. Det var dermed vanskelig å avdekke hvem som var ansvarlig for overvåkingen. Datatilsynet ga pålegg om at den delen av overvåkingen som går utover en ubetydelig del av gaten/fortauet måtte opphøre. Videre ble det stilt krav til tidsrommet for overvåkingen og til merkingen av området.
NSB og Oslo Sporveier
Et annet eksempel er overvåking i offentlige transportmidler. Datatilsynet gjennomførte et tilsyn hos NSB av et prøveprosjekt med kameraovervåking på to lokale togsett. I tillegg ble det foretatt et tilsyn hos Oslo Sporveier som benytter kameraovervåking på Sporveisbussene. Verken trikker eller T-baner har kameraovervåking ombord.
Formålet med overvåkingen er å oppnå en preventiv effekt og å oppklare hærverk. Sentralt står også sikkerhet overfor ansatte og passasjerer i forbindelse med for eksempel voldsepisoder eller ran. To viktige og tungveiende hensyn må her vurderes opp mot hverandre: På den ene siden står hensynet til ivaretakelse av de ansattes liv og helse i tillegg til passasjerenes behov for trygghet. På den andre står behovet for ikke å være under kontinuerlig overvåking.
På denne bakgrunnen har Datatilsynet varslet både NSB og Sporveiene om at det ikke er akseptabelt å overvåke passasjerområdet, dvs kupeene og bussetene. Saken er ikke endelig avsluttet og Datatilsynet antar at saken vil ende som klagesak for Personvernnemnda.
Ny teknologi
Sammen med den sterke veksten i utbredelsen, er det økt funksjonalitet ved ny teknologi som representerer de største truslene og utfordringene for personvernet. Digitaliseringen av hverdagen gjelder også innen kameraovervåking. Digitale overvåkingssystemer selges over disk til en lav pris, og praktisk talt enhver kan sette opp et overvåkingssystem tilknyttet en PC, og dermed ofte også Internett. Datatilsynet ga i 2004 blant annet en arbeidsgiver varsel om pålegg, etter at han hadde la både lyd og bilde fra overvåkingsutstyr ”live” ut på Internett. Enhver kunne dermed i prinsippet både se og høre de ansatte via nettet.
Ny teknologi medfører en utbredelse hvor den som setter et overvåkingsanlegg i drift, ikke kan forventes å ha nødvendig kjennskap til regelverkets krav vedrørende overvåking og de nye sikkerhetsutfordringene som digitaliseringen innebærer. Tilrettelegging av digitale systemer gir mulighet for at bruken av opplysningene går utover det som anses som kameraovervåking, nemlig digital bearbeiding. Digital bearbeiding benyttes i dag aktivt i mange systemer for å detektere uønsket atferd i et overvåket område, eksempelvis ved at det går en alarm til vaktpersonalet dersom noen klatrer på et gjerde, eller ved uventede ansamlinger av personer. Enkelte av disse egenskapene realiseres også i analoge overvåkingssystemer.
Gjenkjenningsteknologi er det neste steget. Det finnes i dag gratis programvare som muliggjør pålogging til din personlige PC ved hjelp av ansiktsgjenkjenning. Mer inngripende er det hvis dette settes i system i et overvåkingsanlegg. Det kan virke hensiktsmessig at kjøpmannen blir alarmert dersom en kjent, men uønsket, kunde dukker opp i butikken. Faren er at det moderne kameraovervåkingssystemet kan benyttes stigmatiserende.
Det er ikke vanskelig å se at overgangen til digitale systemer omfatter mer enn hva regelverket betrakter som kameraovervåking. Den som velger å sette opp disse systemene må vurdere om man befinner seg innenfor kategorien kameraovervåking, eller om man gjennom overvåkingen foretar en annen behandling av personopplysninger. Dersom man havner utenfor det tradisjonelle kameraovervåkingsbegrepet, må man sørge for at det foreligger et annet lovgrunnlag for denne behandlingen.
Begrensede utleveringsmuligheter
En konsekvens av økt overvåking er at risikoen øker for at opptak kommer på avveie eller utleveres. Ved at stadig flere områder er overvåket øker også muligheten for at den aktuelle hendelsen fanges opp av et kamera. Videoopptak av ulike hendelser, som ran eller ulykker, vil kunne være av stor interesse for ulike medier ettersom live-opptak antas å ha en betydelig dramatiserende effekt. Etter gjeldende regler forutsetter dette enten at den avbildede samtykker til utleveringen, eller at utleveringsadgangen følger av lov.
Videoen fra Plata
Problemstillingen ble aktualisert sommeren 2004 da Politiets særskilte etterforskningsorgan (SEFO) mente at Oslopolitiet brøt personopplysningsloven da usladdede overvåkingsbilder av narkomane på ”Plata” i Oslo ble frigitt og senere vist på NRK. Det vil i slike saker være selve utleveringen av opptakene som er ulovlig etter personopplysningsloven. Det forhold at opptakene senere publiseres i media er unntatt fra personopplysningsloven selv om de aktuelle bildene er fremskaffet på ulovlig vis. Begrensninger i publiseringsadgangen av slikt materiale vil eventuelt følge av annet regelverk, for eksempel Vær Varsom-plakaten.
Overvåking av arbeidsplassen
Kameraovervåking er en særlig belastning på områder hvor ansatte oppholder seg store deler av arbeidstiden. Lovverket oppstiller skjerpede krav til overvåking som gjøres på slike områder. Datatilsynet har likevel mottatt en rekke henvendelser fra ansatte i virksomheter som benytter kameraovervåking. Eksempel på enkeltsaker fra 2004 om overvåking på arbeidsplassen:
Nesset kommune
Datatilsynet ble gjort oppmerksom på at en Nesset kommune benyttet kameraovervåking for å avsløre tyveri fra diverse felleskasser på arbeidsplassen. Kameraovervåkingen var ikke skiltet, men ansatte med tjenstlig adgang til det aktuelle området ble muntlig informert. Datatilsynet konkluderte med at dette ikke tilfredsstilte kravet til nødvendig varsling og at overvåkingen dermed fremsto som skjult. Tilfellet var også et brudd på prinsippet om at overvåking som hovedregel bare skal foretas i preventiv hensikt, og at det kun er politiet som er tillagt oppgaven med å innhente bevis til bruk i straffesaker.
Politiet forfulgte saken på selvstendig grunnlag og utferdiget et forelegg til kommunen på ti tusen kroner for ulovlig overvåking. Kommunen vedtok forelegget.
Bakehuset Kafe
Datatilsynet foretok etterkontroll ved Bakehuset Kafe i Bærum. Kafeen var også blitt kontrollert i 2002. Den gang overvåket arbeidsgiver deler av de ansattes arbeidsområder. Virksomhetens begrunnelse ble den gang akseptert under noe tvil, men forutsatt at overvåkingen ikke skulle være permanent og behovet vurderes løpende.
Etterkontrollen avdekket at virksomheten nå i stedet hadde utvidet overvåkingen slik at den omfattet størstedelen av arbeidslokalene. De ansatte var dermed under permanent overvåking. Datatilsynet påla virksomheten å stanse overvåkingen med unntak av områder hvor behovet for overvåking er godt begrunnet og dokumentert. Vedtaket er anket inn for Personvernnemnda.
Delegasjon av tilsynsansvar
Det er vanskelig å gi noe sikkert anslag over antall kameraovervåkingssystemer i Norge, ettersom meldeplikten til Datatilsynet etterleves i svært begrenset grad. Datatilsynet har mottatt totalt 2 015 meldinger om kameraovervåking. Av disse er 1 006 meldt i 2004. Det er grunn til å anta at det reelle antall overvåkingssystemer er langt større. Av ressursmessige årsaker blir dermed Datatilsynets kontroll med kameraovervåkingen nødvendigvis sporadisk.
Dette er en av grunnene til at Datatilsynet, i samarbeid med Justisdepartementet har fremmet forslag om å overføre ansvar for kontroll og tilsyn med kameraovervåking til de kommuner som ønsker det. Dette vil gjelde kameraovervåking innen kommunens grenser. Slik vil kommunene få et større ansvar for, og mulighet til, å ta del i utviklingen av personvernet innenfor kommunens grenser. En omlegging vil også kunne innebære en ikke ubetydelig økning i det totale antallet tilsyn med aktører som utøver kameraovervåking, i tillegg til å heve den lokale interessen for problemstillingene.