I hvor stor grad staten skal ha mulighet til å innskrenke individenes integritet er et helt grunnleggende viktig tema når det gjelder bruk av politimetoder for å oppklare og forebygge kriminalitet. Det er et åpenbart dilemma at de som samfunnet i første rekke ønsker å ramme med nye og utvidede politimetoder, de mest ressurssterke og farlig kriminelle, raskt vil tilpasse seg den nye virkeligheten. På denne måten kommer samfunnet inn i en ond sirkel, der politiet ser behov for å ta i bruk stadig mer inngripende og integritetskrenkende metoder. Datatilsynet er også betenkt over den økende usynliggjøringen av politiet og deres metoder, i en tid hvor de fleste politikere tar til orde for et mer synlig politi.
Politimetodeutvalget
Politimetodeutvalgets rapport Mellom effektivitet og personvern (NOU 2004:6) ble lagt frem våren 2004. Juridisk seniorrådgiver i Datatilsynet Guro Slettemark var oppnevnt som utvalgsmedlem. Hun hadde grunnleggende dissenser i forhold til flertallets forslag og var representert i utvalgets mindretall, som også kom med et eget lovforslag. I Datatilsynets senere høringsuttalelse ble det særlig reagert på forslagene om dataavlesing og romkontroll.
Forebygging av kriminell aktivitet innebærer at politiet innleder en form for etterretning før handlingen faktisk finner sted. Forebyggingsarbeidet kan dermed føre til at politiet samler inn informasjon om mennesker som ikke har gjort noe kriminelt, og som kanskje heller ikke vil komme til å gjøre det.
Å forene personvern og politiets behov for nye metoder for forebygging av straffbare handlinger er vanskelig. Metodene som politiet benytter seg av vil i seg selv kunne føre til alvorlige krenkelser av personvernet og andre verdier som er sentrale i en rettsstat.
Dataavlesing –et inngrep i tanken?
Dataavlesing er en svært integritetskrenkende metode. Metoden innebærer at informasjon som ikke er kommunisert kan bli gjenstand for politiets nærmere undersøkelse. Dette kan for eksempel skje ved at politiet installerer en spionprogramvare på vedkommendes datamaskin. Programmet registrerer hvert eneste tastetrykk, også tekst og tall som brukeren senere sletter. Programmet sender alle disse detaljregistreringene fortløpende til politiet. Alt dette foregår uten at eier og bruker av datamaskinen er klar over det.
Ved bruk av denne metoden kommer man i inn på et rettssikkerhetsmessig meget problematisk område. Tanker, assosiasjoner og ønsker, som kanskje aldri engang var tenkt kommunisert til andre, skal bidra til å bevise noens skyld. Da må vi stille oss spørsmålet: Hvem kan egentlig være i stand til å vurdere hvorvidt det ene tankesettet er mer mistenkelig enn det andre?
Et annet grunnleggende problem er de store mulighetene for at også uskyldige blir rammet ved bruk av metoden. Det kan være mange brukere av en datamaskin. Dermed vil også familiemedlemmer, arbeidskollegaer og andre som overhodet ikke har noe med en mulig kriminell handling å gjøre bli utsatt for politiets direkte overvåking.
Datatilsynet mener at behovet for, og konsekvensene av dataavlesing er så mangelfullt utredet at metoden ikke bør aksepteres tatt i bruk.
Også spørsmålet om romkontroll (romavlytting) innebærer mange av de samme problemstillingene som dataavlesing. Datatilsynet ser også her åpenbare problemer i forhold til uskyldige tredjepersoner, og opphopning og bruk av overskuddsinformasjon.
PSTs særlige behov
Politimetodeutvalgets flertall ønsker at også det alminnelige politiet skal få tilgang til de fleste ekstraordinære metodene som foreslås. Datatilsynet er enig med utvalgets mindretall som hevder at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) trenger bedre hjemler for sine eksisterende metoder, samt å få lovfestet også nye metoder. Det alminnelige politiet har imidlertid ikke et tilsvarende behov som PST og bør dermed heller ikke gis de samme mulighetene.
Et paradoks
For Datatilsynet er det et paradoks at mens det ropes etter stadig nye og mer inngripende politimetoder for å avdekke alvorlig kriminalitet, kan de kriminelle miljøene i ro og mak lytte til politiets kommunikasjonssamband, for dermed å følge med i hva politiet til enhver tid foretar seg. Datatilsynet kan ikke se at en stadig utvidelse av politiets hjemler er det riktige svaret på behovet for et tryggere samfunn. Det er allment kjent at politiet ikke har tatt i bruk mange av de metodene som de tidligere har bedt om og fått lovhjemlet. Datatilsynet ser også en fare for at de uskyldige overvåkes stadig tettere, mens de kriminelle tilpasser seg og finner nye måter å drive sin virksomhet på.
Hjemler
Datatilsynet er enig med Politimetodeutvalget i at dagens metodebruk bør få klarere lovhjemler. Jo mer inngripende en metode er, jo klarere lovhjemmel bør den ha. Det bør også være forutsigbart i rimelig grad for den enkelte under hvilke omstendigheter man kan risikere å bli utsatt for politiets metodebruk. Behovet for metodebruken må også dokumenteres, slik at man i etterkant kan sjekke om inngrepet var berettiget.
Underretning om bruk av metoder
Prinsippet om underretning er et viktig verktøy for den enkelte til å ivareta sin egen rettssikkerhet. Politiets metodebruk blir mer og mer teknologisk sofistikert, og sjansen for at metodebruken ikke kommer den enkelte til kunnskap gjennom en straffeprosess, vil alltid være tilstede der metoder benyttes i forebyggende øyemed. Grunnleggende prinsipper som rett til innsyn og underretning til de berørte, i det minste i ettertid, må være et vilkår for å tillate metoden. Unntak eller utsettelse av disse rettighetene bør avgjøres av en domstol.
Ny lov om politiregistre
Også forslaget til ny politiregisterlov tar opp sentrale spørsmål om hvordan politiets informasjonstilfang bør reguleres. Ikke minst er det helt sentralt å ta stilling til hvilke rettigheter borgerne skal innrømmes i forhold til å få innsyn i, og kontrollere kvaliteten på den informasjonen politiet samler inn.
Politiregisterutvalgets utredning Kriminalitetsbekjempelse og personvern (NOU 2003: 21) ble sendt på høring i meldingsåret. Datatilsynets avdelingsdirektør Knut B. Kaspersen satt som medlem i utvalget. Utvalgets innstilling var enstemmig.
Rettstilstanden når det gjelder personvernlovgivningen på politisektoren er i dag uklar. Datatilsynet har derfor i flere år etterlyst et bedre lovgrunnlag for politiets innsamling, lagring, bruk og utlevering av personopplysninger. Etter Datatilsynets vurdering er utvalgets utredning og lovforslag godt gjennomarbeidet og personvernet gjennomgående ivaretatt. Datatilsynet hadde likevel noen prinsipielle merknader til utredningen.
Ansvar for behandling av personopplysninger i politiet
Det må være avklart og tydelig presisert hvilket nivå innad i politiet som har ansvar for behandling av personopplysninger. Den som pålegges ansvaret må være godt kjent med, og føle en nærhet til det foreslåtte lovverket. Innenfor politiet er dette ekstra viktig, da de fleste av politiets registre er sentralisert. Datatilsynet mener at politimesteren i det enkelte politidistrikt må tillegges dette ansvaret.
Personvernombud
Datatilsynet har i flere sammenhenger tatt til orde for at det bør utnevnes personvernombud innen politiet. Tilsynet er derfor tilfreds med at utvalget har kommet med forslag om dette. Imidlertid burde ordningen ha blitt tillagt større vekt i forslaget til ny politiregisterlov. Hvert politidistrikt bør ha sitt eget personvernombud. Det kan også vurderes å gi personvernombudet avgjørelsesmyndighet når det gjelder bruk av politimetoder som ikke krever rettens kjennelse.
Individets rettigheter
Rettigheter knyttet til innsyn, retting og sletting av opplysninger som angår en selv, er helt grunnleggende personvernprinsipper. Det er derfor av stor rettssikkerhetsmessig betydning at den berørte gis mulighet til å få kunnskap om at vedkommende er registrert hos politiet. Dette gjelder også selv om man ikke får vite meningsinnholdet, eller om kunnskapen gis først i ettertid. Retten til innsyn, retting og sletting må derfor etter Datatilsynets vurdering gjenspeiles i den nye politiregisterloven.
Datatilsynets rolle
Lovforslaget presiserer Datatilsynets kompetanse i forhold til klagesaker og generelle kontrolloppgaver. En presisering av Datatilsynets oppgaver i forhold til politiet er et skritt i riktig retning. Datatilsynet er imidlertid kritisk til forslaget om at tilsynet skal få tilgang til hva som er registrert om en person, uten at de samme opplysningene skal kunne videreformidles til vedkommende. Det legges i stedet opp til at Datatilsynet må nøye seg med å avgi en erklæring om at politiets behandling av personopplysninger eventuelt er tilfredsstillende. Dette er ingen ønsket situasjon for en institusjon som legger stor vekt på hensynet til den personlige integritet og at den enkelte selv skal kunne kontrollere opplysningene som er registrert om seg. Tilsynsoppgaven vil også bli vanskelig å utøve på en tilfredsstillende måte dersom Datatilsynet ikke kan følge opp eventuelle avdekkede avvik med å gi politiet pålegg. Tilsynshjemmelen blir, sett i denne sammenheng, ufullstendig og lite slagkraftig.
Sikring av politiets nødsamband
I 2001 trådte en lovendring i kraft som førte til at det ikke lenger er ulovlig å lytte på politiets radiosamband. Politidirektoratet orienterte derfor politienhetene om hvordan de skulle forholde seg til bruken av radiosambandet. Det ble særlig pekt på at man fortsatt må forholde seg til taushetsplikten. Det ble oppfordret til bruk av alternative kommunikasjonsmetoder, slik som mobiltelefon eller avlytningssikkert (kryptert) samband.
I kjølvannet av denne lovendringen har det oppstått en ny problemstilling ved at kommunikasjonen fra politisambandet også er blitt videreformidlet og lagt ut på Internett. Personopplysninger blir dermed gjort tilgjengelig for en ubegrenset krets av personer. Politidirektoratet mente at en slik videreformidling under enhver omstendighet er kritikkverdig, og oppfordret Justisdepartementet, Post- og Teletilsynet og Datatilsynet om å vurdere saken nærmere.
Brudd på taushetsplikt
Datatilsynet kom til at videreformidlingen er i strid med personopplysningsloven. Tilsynet deler også Politidirektoratets oppfatning av at formidling av informasjon som andre kan ta del i, er brudd på politiets taushetsplikt. Det ble derfor gitt pålegg til politiet om at personopplysninger ikke skal kommuniseres over det åpne radiosambandet.
Datatilsynet er for øvrig tilfreds med Stortingets beslutning om å etablere et nytt nødsamband. Dette ser ut til å kunne oppfylle de krav som Datatilsynet har stilt.
DNA og biologisk materiale
DNA-profiler har blitt et stadig viktigere bevis i straffesaker. På grunn av ny kunnskap og bedret teknologi er det mulig å få ut stadig mer informasjon, ikke bare om de personene som biomaterialet er hentet fra, men også om deres slektninger. Disse nye mulighetene stiller samfunnet overfor store etiske og personvernmessige utfordringer.
Regjeringen har derfor nedsatt et utvalg for å vurdere om adgangen til å ta DNA-prøver skal utvides, for eksempel slik at adgangen blir den samme som for fingeravtrykk. I tillegg skal utvalget vurdere om det skal åpnes for å registrere DNA-profiler i flere typer av saker og hvorvidt siktelse skal være et tilstrekkelig vilkår for å registrere vedkommendes DNA-profil. I dag kreves rettskraftig domfellelse. Utvalget skal også vurdere eventuelle endringer i saksbehandlingsreglene for registrering og søk i DNA-registeret.
Datatilsynets direktør er oppnevnt som utvalgsmedlem. Utvalget skal sluttføre sitt arbeid innen utgangen av 2005.
Politiets tilgang til biobanker
Interessant fra et personvernperspektiv er også en lovtolkningssak fra Justisdepartementet som konkluderer med at politiet ikke uten videre skal ha tilgang til biologisk materiale som ligger lagret i biobankene. Tolkningen gjelder biologisk materiale lagret med hjemmel i biobankloven, det vil hovedsakelig si prøver tatt i behandlings- eller forskningsøyemed. Justisdepartementets lovavdeling understreker at bruk av biologisk materiale er omfattet av strenge vilkår i biobankloven, og kan ikke se at det er lovgrunnlag for regulær tilgang til biologisk materiale for å identifisere personer i forbindelse med straffesaker. Kun unntaksvis, i tilfeller der politiet kan påberope seg nødrett, kan det være aktuelt å kreve tilgang på materialet, selv om det i utgangspunktet er i strid med loven. Lovavdelingen understreker imidlertid at det skal mye til før nødrett kan hjemle handlinger som er i strid med en klar lovbestemmelse.
En slik situasjon mente Datatilsynet forelå helt på slutten av meldingsåret. Det ble i forbindelse med flomkatastrofen i Asia gitt tillatelse til at biologisk materiale fra mor og barn-undersøkelsene kunne benyttes til identifikasjon av ofre etter flomkatastrofen i Asia.
Nye mobile fartsmålere i politiet
Politiets data- og materielltjeneste kontaktet Datatilsynet for å få en vurdering av et prøveprosjekt der nye mobile fartsmålere med nummergjenkjenning er under uttesting. Datatilsynet har gitt politiet tilbakemelding om at det nye systemet må vurderes opp mot politiets hjemler for å drive fartskontroll. Datatilsynet setter spørsmålstegn ved om det i vegtrafikkloven er et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for bruk av den nye typen målerutstyr. Dette må avklares før utstyret eventuelt taes i bruk.
Formålet må være utvetydig
Utstyret vil kunne anvendes for to ulike formål nemlig fartskontroller og nummergjenkjenning. Ved fartskontroller vil funksjonen nummergjenkjenning være en del av kontrollen. Nummergjenkjenningen vil imidlertid også kunne anvendes som en separat funksjon, for eksempel i forbindelse med ettersøking av bestemte kjøretøy. Dersom politiet ønsker å ta i bruk utstyret til begge formål, må det også foreligge et hjemmelsgrunnlag som dekker begge de ulike formålene.
Utstyret inkluderer også en digital billedfunksjon. Denne vil ikke falle inn under personopplysningslovens bestemmelser om kameraovervåking. Hjemmelsgrunnlaget for denne billedtakingen må derfor søkes i annet regelverk.
Risikomomenter
Tendensen til at politiets utstyr i økende utstrekning blir mobilt, stiller andre og helt nye krav både til både lovgivning og informasjonssikkerhet. Personvernhensyn og kravet til forutberegnelighet for den enkelte må alltid være sentrale elementer ved innføring av nye systemer. Klare lovhjemler må derfor være et minimumskrav.
Nummergjenkjenningsfunksjonen innebærer et stort overvåknings- og misbrukspotensiale. Dette gjelder i forhold til hvilke registre systemet kan kobles opp mot, men også ved at bruker av utstyret systematisk kan spore kjøretøyer ved å utplassere dette på flere steder. En generell risiko som følger enhver anskaffelse av teknisk mer avansert utstyr er dessuten at de nye mulighetene i seg selv vil øke bruken av utstyret. Samtidig vil det bli et press for å kunne ta utstyret i bruk for andre formål enn hva det opprinnelig ble anskaffet for.
Saken ble ikke endelig avklaret i meldingsåret.
Sikkerhetsklarering
En arbeidsgruppe nedsatt av Forsvarsdepartementet foreslo blant annet lovhjemmel for bruk av lyd- og bildeopptak i forbindelse med sikkerhetsklarering. Datatilsynet mener at søkere for sikkerhetsklarering bør kunne få innsyn i slike opptak av sikkerhetssamtaler. I sin høringsuttalelse etterlyste Datatilsynet også en drøftelse av kvaliteten i de registrene som sjekkes ved sikkerhetsklarering.
Forslagene arbeidsgruppen la frem kom som et resultat av at Stortingets EOS-uvalg har satt søkelyset på rettssikkerheten til den enkelte som søker sikkerhetsklarering. Utvalget uttrykte at det må stilles strenge krav til saksbehandlingen, og ønsket særlig bedrede innsynsmuligheter.
Opptak av sikkerhetssamtale
Opptak av sikkerhetssamtaler er begrunnet med rettssikkerhetshensyn. Likevel kom arbeidsgruppen til at innsyn i opptakene ikke skulle gis. Datatilsynet støtter ikke dette synspunktet. Innsyn i opplysninger som angår en selv er en viktig rettsikkerhetsgaranti. I dette tilfellet er opplysningene opptak av hva man faktisk har sagt og gjort. Datatilsynet ser det som underlig at man velger å begrunne et tiltak med hensyn til rettssikkerhet, samtidig som man eliminerer et svært viktig aspekt nettopp ved rettssikkerheten.
Hvor korrekte er registrene?
Når en sikkerhetsklarering vurderes, konsulteres en rekke registre for å finne opplysninger om søkeren. Arbeidsgruppen drøftet kun spørsmålet om disse registrenes kvalitet i saker der det kan være aktuelt å nekte klarering på grunn av økonomiske forhold. Dette begrunnes med at kredittopplysningsbyråenes registre ikke alltid er oppdatert.
Problemet med manglende kvalitet kan imidlertid være like utbredt i de andre registrene som benyttes i klareringssaker.
Kvalitetsnivået i kredittopplysningsforetakenes registre er godt kjent. Årsaken er den åpne bruken av registrene, og at det gis gjenpart til den registrerte. Feil er dermed relativt lette å oppdage. Opplysninger i politiets registre er imidlertid skjult for vedkommende. Man har dermed ikke de samme mekanismene for å få verifisert opplysningene. Denne situasjonen gjør det viktig å kvalitetssjekke også opplysninger av ikke-økonomisk karakter som benyttes i en klareringssak.
Underretning til berørte
Datatilsynet er også opptatt av at det skal gis underretning til søkere som har blitt sikkerhetsklarert.
Lagringsplikt for tele- og internettrafikk?
Å pålegge teleoperatørene en lagringsplikt for trafikkdata har lenge vært et omdiskutert tema både i Norge og ellers i Europa. Terrorangrepet i Madrid utløste et nytt politisk press på EU-nivå om å avklare forholdene rundt slik datalagring. På EU-toppmøtet i mars 2004, ble det besluttet at et forslag om dette skal utarbeides og vedtas senest juni 2005. Storbritannia, Sverige, Irland og Frankrike kom senere med et forslag til rammevedtak. Dette ble i desember 2004 drøftet av EU’s justisministre. Forslaget innebærer at data fra ”allment tilgjengelige kommunikasjonstjenester” skal lagres i 12-36 måneder. Forslaget innskrenker seg dermed ikke til telefoni. Også datatrafikk inngår, det vil si opplysninger om hvilke nettsteder du har besøkt og til hvilke adresser du har sendt e-post. I tillegg handler det ikke bare om bruke tele- og trafikkdataene til å oppklare, men også til å forebygge kriminalitet.
Forslaget til rammevedtaket gjelder det såkalte tredjepillars-samarbeidet, (Justis- og sikkerhetsområdet i EU). Det omfattes dermed ikke av EØS-samarbeidet. Likevel må det, dersom forslaget går igjennom, forventes et sterkt press også på norske myndigheter for å innordne seg det samme regelverket. Også flertallet i politimetodeutvalget foreslo at politiloven skal få bestemmelser om lagringsplikt. Datatilsynet gikk i sin høringsuttalelse mot dette forslaget. Tilsynet ser behov for å utrede spørsmålet nærmere og etterspør en re-oppnevning av Datakrimutvalget. Dette utvalget hadde, i motsetning til Politimetodeutvalget, i sitt mandat å vurdere spørsmålet om lagringsplikt.
Brudd på menneskerettighetene
Det er et grunnleggende personvernprinsipp at opplysninger som er ment å skulle brukes for ett formål, ikke skal brukes til andre formål. Når formålet er oppfylt, skal opplysningene slettes.
Lagring av trafikkdata ut over det som er nødvendig for gjennomføring av tjenesten, vil bety at det lagres mange trivielle opplysninger om mange abonnenter. Store mengder informasjon om en hel befolknings bruk av elektronisk kommunikasjon vil bli lagret, for at en liten del som gjør noe kriminelt skal kunne etterforskes mer effektivt. Dette rokker ved den grunnleggende rett det er å kunne bevege seg fritt uten at man blir iakttatt.
De europeiske datatilsynsmyndighetene har derfor, gjennom sitt samarbeidsorgan ”artikkel 29-gruppen”, rettet en skarp kritikk mot forslaget om lagringsplikt. I en felles kunngjøring hevder tilsynsmyndighetene at hele forslaget strider mot den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 8, hvor det heter: ”Enhver har rett til beskyttelse for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse”.
Amerikanernes krav om utlevering av passasjeropplysninger
Saken ble utførlig omtalt i årsmeldingen for 2003. Amerikanernes krav ble innfridd ved en Kommisjonsbeslutning i 2004. De europeiske datatilsynsmyndighetene har utformet retningslinjer for å sikre at passasjerene gis tilstrekkelig informasjon om hvilke opplysninger som blir overført til amerikanerne og hva de skal brukes til. For Norges del vil kommisjonsbeslutningen bli en del av norsk regelverk, med mindre Norge reserverer seg mot beslutningen. I et brev til Justisdepartementets lovavdeling har Datatilsynet tatt til orde for en slik reservasjon.
Politisamarbeid over landegrensene
Innen EU har det vært stor aktivitet i forhold til økt samarbeid mellom medlemslandenes politimyndigheter. Etter terroranslaget i Madrid i mars 2004, er det kommet en rekke forslag fra EU om effektivisering og tettere samarbeid mellom politimyndighetene. I et personvernperspektiv ligger de største utfordringene i ønsket om økt utveksling av personopplysninger over landegrensene. På det politioperative, administrative og politiske plan i Norge, er interessen meget stor for et tett samarbeid med EU. Dette er en bekymringsfull utvikling både ut i fra grunnleggende demokratiske og personvernmessige hensyn.
For Norges vedkommende har det vist seg relativt enkelt å få delta i det operative samarbeidet mer eller mindre på lik linje med EU-landene ved inngåelse av samarbeidsavtaler. Når det kommer til de organer som skal sikre individenes rettigheter og føre kontroll med politisamarbeidet, har Norge imidlertid ikke blitt innrømmet deltagelse. Et godt eksempel på dette er Europol-samarbeidet, der Norge ikke deltar i det felles tilsynsorganet Joint Supervisory Body (JSB). Datatilsynet har også tidligere uttrykt bekymring over dette.
Schengen informasjonssystem
JSA er det felles tilsynsorgan for Schengen informasjonssystem (SIS). Informasjonssystemet inneholder opplysninger om personer som er ettersøkt, savnet, nektet innreise til Schengenområdet, eller er straffedømt i et av medlemslandene. Datatilsynet møter med en fast observatør. JSA hadde i 2004 et høyere aktivitetsnivå enn vanlig. Dette skyldes hovedsakelig generelt stor aktivitet innen Schengensamarbeidet. JSA har i tillegg hatt fellesmøter med tilsynsorganet for Europol, og tilsvarende når det gjelder tollssamarbeidet.
JSA har særlig hatt fokus på personvernutfordringene i forhold til forslag om utvidelse av Schengen informasjonssystem (SIS). I mai avga JSA en offentlig uttalelse om utviklingen. JSA stiller seg kritiske til at flere etater skal få tilgang til opplysningene som er registrert i SIS. Dette øker faren for at opplysningene vil bli brukt til andre formål enn de opprinnelig var innsamlet for. JSA er også bekymret for det presset som hele tiden er der for å innta nye kategorier av opplysninger i Schengen informasjonssystem. Det advares mot en utvikling der selve formålet med systemet ikke lenger er retningsgivende for hvilke opplysninger som kan registreres. I stedet legger man vekt på hvilke muligheter som finnes til å legge inn nye kategorier av opplysninger. Biometriske data er et eksempel på nye kategorier som ønskes registrert.
Samarbeidsavtale med Eurojust
Datatilsynet er i en viss utstrekning blitt rådført i forbindelse med forhandlinger om inngåelse av samarbeidsavtale med Eurojust (samarbeid på påtalesiden innen EU). Som et viktig premiss for Stortingets behandling av spørsmålet om avtaleinngåelse, er Datatilsynet opptatt av at det foretas nødvendige avklaringer rundt individenes rettigheter, herunder at norske borgere sikres et like godt personvern som EUs borgere. En annen utfordring er at personopplysningsloven har et svært begrenset virkeområde. Denne kan derfor ikke anvendes som sikkerhet for ivaretakelse av individenes rettigheter i forbindelse med Eurojust.