Kommentar til debatten om profesjonsetikkens grunnlag
Denne debatten går rett inn til kjernen i spørsmålet om de etiske idealers møte med en – ofte nådeløs – økonomisk og politisk virkelighet. Det er en helt nødvendig debatt, noe Grimens artikkel alene gir mange gode begrunnelser for, ikke minst når han trekker inn de endringene som skjer i alle profesjoner som en følge av den pågående implementeringen av en nyliberalistisk økonomisk tenkning, både lokalt, nasjonalt og globalt. Her er jeg enig med Grimen i at disse politiske endringene må utløse noen etiske reaksjoner i profesjonene, først og fremst fra et brukerperspektiv. Jeg er også enig med Grimen i at overfor disse globale kreftene kommer den såkalte ”nærhetsetikken” til kort. På den annen side er jeg sikkert ikke alene om å dele de ”ryggmargsreflekser” som Nortvedt gir uttrykk for i sitt svar (og som Grimen, sikkert med både viten og vilje, har greid å provosere fram), og de helt nødvendige krav til presisering Nortvedt stiller i sitt innspill: Før en diskusjon om profesjonsetikk skal bygge på politikk eller på en grunnleggende etikk, må det presiseres hva som menes med ”etikk”, både i den betydningen ”etikk” har i ordet ”profesjonsetikk” og i den (og kanskje en annen) betydning ”etikk” har i uttrykket ”grunnleggende etikk”.
Jeg følger helt Nortvedt i hans henvisning til og vektlegging av Levinas’ transcendentale fenomenologi når det skal gjøres rede for etikkens kilde. Men jeg tror ikke jeg følger ham i det som synes å være hans konklusjoner av dette. For meg er det viktig at selv om møtet med Den Andre er der etikken begynner, er det ikke der den ender (det vil si praktiseres), som for eksempel i det som ofte kalles en ”nærhetsetikk”, med vekt på empati og relasjoner. Levinas konkluderer ikke med en slik etikk; tvert i mot konkluderer han med at vi, etter møtet med Den Andre, må gå tilbake til nettopp den sosiale, politiske og økonomiske virkeligheten hvor vi må forholde oss til den tredje, den fjerde osv., det vil si alle som vi ikke kan se, men som vi vet lider urett, blant annet som en direkte konsekvens av at vi har alt for lett for å favorisere den som står oss nærmest. Jeg vil snarere si at Levinas konkluderer med å oppmuntre til nettopp den typen betraktninger som Grimen foretar, bl. a. om brukerens vern mot etiske svikt i profesjonsutøvelsen, eller hva som skjer med den sosiale kapitalen i en organisasjon når profesjoner, både som gruppe og individuelt, underkastes en ekstern, mistenkeliggjørende evaluering, og viktigheten av å se på disse endringene som en følge av politiske prosesser. Men jeg kan likevel ikke følge Grimen når han hevder at profesjonsetikkens grunnlag bør være politisk, nærmere bestemt det som til enhver tid er profesjonenes samfunnsoppdrag.
Uttrykket ”profesjonsetikkens grunnlag” er vel egentlig en metafor. Det danner et bilde av at den diskursen vi kaller ”profesjonsetikk” hviler (eller bør hvile) på et slags fundament, slik som et hus bygger på en grunnmur. Men kanskje ligger det unødvendige begrensninger i bruken av et slikt bilde? Profesjonsetikk er en diskurs hvor det forsøkes å sette ord på hva som er rett og galt for et menneske i egenskap av profesjonsutøver. Her er jeg ikke i tvil om at selve ideen om at noe overhodet er galt, og dermed også rett, er noe som rammer meg i møtet med et annet menneske, det vil si en som jeg må stå til rette for. Men så er nå en gang virkeligheten slik at det er flere enn ett menneske jeg skal forholde meg til, ikke minst som profesjonsutøver. Denne erkjennelsen gir opphav til en rekke etiske dilemmaer som enhver profesjonsutøver kjenner så alt for godt fra sin hverdag. Dermed må jeg anvende min evne til å tenke rasjonelt, til å telle, både mennesker og penger, til å dømme, vurdere og prioritere, bruke fagkunnskap og bruke min mulighet til å handle politisk. Slik bygges også teorier, deriblant profesjonsetiske teorier. Disse teoriene må begynne med den virkeligheten vi befinner oss i, politisk, institusjonelt, økonomisk, sosialt og kunnskapsmessig. Alt dette sier Grimen mye riktig og fornuftig om. Her er en ”nærhetsetikk” ikke bare utilstrekkelig; forsøk på å anvende en slik etikk kan til og med gi løsninger som kan bli veldig gale overfor en tredjepart som er utenfor synsvidde.
Mitt forslag til en (normativ) konklusjon vil være at en profesjonsetikk må ta utgangspunkt i den virkeligheten vi befinner oss i, politisk, økonomisk, institusjonelt og kunnskapsmessig, og den må ha som sitt overordnete mål alltid å finne løsninger som er mer rettferdige, både økonomisk og politisk (overfor alle, nær og fjern) enn det som til enhver tid er tilfelle. Men i tillegg: Mitt forslag til en (deskriptiv) erkjennelse er at det nettopp er møtet med den enkelte og unike andre og kravet i et slikt møte om å måtte svare for seg, som er den motiverende kraften i slike bestrebelser.
Les mer:
- Harald Grimens innlegg Profesjonsetikken sitt grunnlag
- Per Nortvedts innspill Profesjonsetikkens grunnlag
Ønsker du å delta i debatten?
Send ditt innlegg til sps@hio.no