Profesjonsmoralens (grunn)pilarer - av Bjørn Hofmann
Profesjonsetikken er ingen etikk
For det første synes det som omtales som ”profesjonsetikk” i begrenset grad å være en refleksjon over egne moralske normer, men langt mer en fastsettelse og presisering av profesjonens normer (og grunnlaget for å gjøre dette). Selv om dette dreier seg om moralske normer, er disse i stor utstrekning sammenvevd med andre, deriblant faglige, normer. Når man skal avslutte livsopprettholdene behandling, er et spørsmål om faglige (prognose, behandlingsmuligheter, komplikasjoner) så vel som moralske normer. Tilsvarende er spørsmålet om hvilket blodtrykk som bør behandles for å forebygge hjerte- og karsykdom, et moralsk så vel som faglig anliggende.
Man kan selvsagt anvende moralteori (etikk) for å utvikle og reflektere over profesjonsmoralen, men det er således en generell etikk, og ikke en profesjonsspesifikk etikk. Profesjonsmoralen er derimot en samling normer som pretenderer å regulere profesjonsmedlemmers handlinger og som bidrar til å skille dem ut fra andre grupperinger og gi dem identitet og legitimitet. Profesjonsmoralen har derfor sitt utspring i profesjonens oppgaver, men profesjonens oppgaver er ikke bare dens samfunnsgitte oppgaver. (Misforstå meg rett: Grimen og Nortvedts innlegg er profesjonsetikk i og med at de reflekterer over profesjonens moral, men det de skriver om er profesjonsmoral. Om kvakksalvere ikke har profesjonsmoral, så har aromaterapeuter det, selv om de ikke har noen nedtegnet moralsk kodeks).
Profesjonsmoralens mange grunnlag
Gunnar Skirbekk bruker forskningsetikken som et moteksempel mot Harald Grimens påstand om at profesjonsetikken er gitt som samfunnsoppdrag av politikken. Selv om man mot dette, og til forsvar for Grimens påstand, kunne hevde at politikkens samfunnsoppdrag til forskningen er å fremskaffe kunnskap (til nytelse eller nytte), så har Skirbekk et viktig poeng: De normer som etablerer og styrer en profesjons moralske normer stammer ikke bare fra politikken. Skirbekk nevner videre andre eksempler på slike normer: Å ha kompetanse, å kunne reflektere over profesjonens forutsetning og begrensning og evne til tverrfaglig dialog.
Selv om jeg er usikker på om alle profesjoner oppfatter grensebevissthet og tverrfaglig refleksjon som en del av sin profesjonsmoral, er jeg enig med Skirbekk i at dette burde være en del av den. (Men igjen er det derved ikke sagt at denne moralrefleksjon skiller seg vesentlig fra annen etikk).
Selv om det altså kan være vanskelig å skille en profesjons moralske normer fra andre normer, kan det være et forsøk verdt å skille dem ut fra kildene til slike normer. Debatten, slik jeg leser den, har selv påekt på følgende:
1. Samfunnsoppdraget
2. Medlemmenes moral
3. Kompetansekrav
Betydningen av profesjonsmedlemmenes egen moral ser vi tydelig i spørsmål om leger skal utføre omskjæring (av gutter), om radiografer og radiologer skal bidra til identifisering av asylsøkere (aldersfastsettelse) eller eutanasi. Det siste eksemplet viser at profesjonsutøvernes moral kan være sterkere enn normene gitt av samfunnsoppdraget: Dersom vi fulgte ønskene til det norske folket, burde legene utføre eutanasi. Når legene ikke gjør det, skyldes det at de interne normene overstyrer samfunnsoppdraget.
I tillegg til disse tre kildene til profesjonsmoralen har vi en viktig kilde med solide historiske røtter:
4. Profesjonens interesser
En av de eldste profesjonsmoralske nedtegnelser som vi kjenner, den hippokratiske ed, har nettopp som motivasjon å befeste tillit til profesjonen med det formål å sikre dens posisjon i samfunnet og dens inntektsgrunnlag. Det er ingen grunn til å mistro legene når de hevder at pasientenes interesser er best ivaretatt når de har eneansvar for henvisnings- og sykemeldingsordninger, men det er heller ingen grunn til å tro at de ikke også argumenterer ut fra økonomiske og fagpolitiske interesser. I praksis er det langt fra åpenbart at profesjonens samfunnsansvar er overordnet profesjonsutøvernes perspektiv (og at det ikke er slik, skyldes ikke bare nyliberalistiske fenomener, som Grimen så glimrende beskriver).
Profesjonsmoralens normkilder
Man kan selvsagt hevde at både samfunnsoppdraget og medlemmenes moral bygger på allmennmoralen, eller at det bare er medlemmenes moralske anliggender som er genuint moralske normer, mens de andre dreier seg om andre normer (eksempelvis organisatoriske, økonomiske eller heuristiske). Jeg vil være åpen for en slik kritikk. Poenget her er at det synes å være mange ulike norm(system)er som er med på å forme profesjonsmoralen.
På samme måte som profesjoner etableres i et samspill mellom samfunn, grupper av mennesker og enkeltindivider, etableres også profesjonens normer i dette samspillet, og de moralske normene synes ikke å være noe unntak.
Profesjonens genese versus profesjonsmoralens genese
Harald Grimens poeng er at profesjonsetiske problemstillinger reises bare dersom profesjonen har politisk legitimitet, og at profesjonell autonomi er en politisk autonomi. Jeg undres på om man her bør skille mellom profesjonens genese og profesjonsmoralens genese? Jeg er overbevist om at Grimen har rett når det gjelder det første, men mer usikker når det gjelder det siste. Profesjonen får sin samfunnsmessige legitimitet gjennom samfunnsoppdraget, men i hvilken grad er profesjonsmoralen avhengig av dette oppdraget?
Det virker umiddelbart innlysende, som Grimen hevder, at forutsetningen for profesjonsmoral er profesjonens eksistens (gjennom samfunnsoppdraget). Men ut over dette synes det å være mange kilder til utforming av profesjonsmoralens normer. Dersom vi ser på tilblivelsen av ”nyere” helseprofesjoner, som homøopater og akupunktører, så har disse ikke et samfunnsoppdrag (enda), men de har en forholdsvis godt utviklet profesjonsmoral, og mange vil endog hevde at denne profesjonsmoralen er avgjørende for om de vil få et samfunnsoppdrag. Selv om man kan påstå at profesjonsmoralen utvikles med hensyn på et fremtidig samfunnsoppdrag, utvikles profesjonsmoralen forut for og i hvert fall delvis uavhengig av samfunnsoppdraget. Samfunnsoppdraget er ikke en nødvendig betingelse for profesjonsmoral. Det interessante er hvorvidt akupunktører og homøopater er sammenslutninger når de organiserer seg, har utdanningskrav og sertifiseringsordninger. Dersom de er det, kan man hevde at intern selvkontroll kan eksistere for en profesjon(slignende gruppe) uten at de har et samfunnsoppdrag.
Poenget er at selv om samfunnsoppdraget er sentralt for profesjonens genese, synes profesjonsmoral å utvikle seg delvis uavhengig av samfunnsoppdraget. Man kan tenke seg situasjoner der profesjonsutøverens moral bør gå foran samfunnsoppdraget; for eksempel der samfunnsoppdraget kan være å skade pasienten (tortur, dødsstraff, eutanasi), og motsvarende, der samfunnsoppdraget bør gå foran den enkelte fagutøvers moral; for eksempel der profesjonsutøverens behov for å ”gjøre alt” for den enkelte pasient gjør at mange like trengende ikke får behandling.
9. november 2005, Bjørn Hofmann, Seksjon for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo