Velkommen til HiO / Aktuelt / Debatt / Debatt-oppryddet / Knutstadrapporten / Fra rapport til diskusjon?
Dato: 12-12-02 12:32
Hvorfor skal man så på et fellesmøte hvor det kan virke som at hensikten er å underkjenne Knutstadrapporten?
Tirsdag 10.12 var det fellesmøte i tjenestemannsorganisasjonenes regi. I stedet for å diskutere de konkrete forslagene i innstillingen, ble det brukt halvannen time på diskutere og kommentere at rapporten ikke holder mål og hva som har vært gjort feil i prosessen forut for innstillingen. Denne tiden burde vært benyttet til saklig argumentasjon for og i mot forslagene i rapporten.
Mindretallet stilte spørsmålet ”hvilke krav til kvalitet skal en stille til en utvalgsrapport om en skal ta innstillingens konklusjoner og anbefalinger på alvor?” Det er betimelig å stille spørsmålet ”hvem er mindretallet og når snakker mindretallet?” Så vidt jeg har kunnet lese meg til er det mindretallet som ofte refereres et mindretall på tre i forhold til utvalgets forslag til faglig organisering (kap. 7). Det betyr at mindretallet har vært premissleverandør for resten av rapporten, og i så måte er medansvarlig for rapportens kvalitet. Likevel, det er en dyd i den akademiske tradisjon å være kritisk til eget arbeid og dette er selvsagt lov også her.
Når skal vi løfte blikket? Når skal vi diskutere det som er interessant? Hvordan skal vi organisere oss for å møte framtida? Hva ligger i områdebegrepet?
Kan det tenkes at en områdemodell som prinsipp er en hensiktsmessig organisering? Hvis du svarer ja på dette, bruk heller høringsrunden på å diskutere hvilke utdanninger som skal ligge hvor!
Mange med meg synes områdemodellen virker interessant. Jeg ønsker den rendyrkede områdemodellen (variant 1). Den er logisk ut i fra argumentasjonen i rapporten om å organisere med bakgrunn i sektorer i samfunnslivet . Likevel føler ikke jeg meg kvalifisert til å ta stilling til hvorvidt at for eksempel radiografutdanningen skal ligge under ”Område for teknologi, administrasjon og ledelse” eller under ”Helse og velferd”.
Hadde jeg fortsatt vært student ville en områdemodell appellert til meg. Jeg ville ønsket fleksibilitet og økt valgfrihet. Det er for meg logisk at det er enklere å utvikle tverrfaglige samarbeid innenfor større områder, enn om dette skal utvikles på tvers av avdelingene i dag, for eksempel ved at det er enklere å forholde seg til en områdeledelse, enn til to avdelingers ledelse. Stensaker (2002) sier ”Færre og sammenslåtte avdelinger kan i tillegg bidra til økt kvalitet på den faglige ”fellesaktiviteten” – først og fremst utdanningsvirksomheten. For det første ved at flere fagfolk kan koples til undervisning og forskning slik at man ikke blir avhengig av enkeltpersoner. For det andre ved at man lettere kan etablere en ”kritisk masse” som kan danne grunnlag for faglig diskusjon og utvikling av nye satsingsområder.” Argumentene for en områdemodell finnes hvis man ønsker å bruke dem.
Vi kunne sikkert vært tjent med en diagnose av Høgskolen i Oslo i dag, i tillegg til de dataene vi faktisk har, for eksempel studiekvalitetsundersøkelsen og en rekke styresaker. Likevel er jeg av den oppfatning av at vi sannsynligvis da ville diskutert diagnosen og dens metodiske svakheter i stedet for å diskutere hvordan vi skal møte de reelle utfordringer vi står overfor. Argumentet om manglende evaluering kan ikke alene være nok til at debatten om organisering skal forkastes.
Jeg oppfordrer alle som har en mening om hvordan vi bør organiseres til å argumentere for sitt syn, i stedet for å undergrave en rapport som faktisk sier mye fornuftig og ikke minst har blitt en lesbar rapport.
Dato: 12-12-02 22:48
Jeg likte innlegget ditt Rune Grimnes, det var en vurdering av hva vi har å forholde oss til og ikke hva vi skulle hatt, dersom ......... Oppgaven vil være å se ut i fra hva vi konkret har. Vi kan ønske at penga ikke rår i vårt samfunn, vi kan ønske oss andre politiske vedtak. Men vi er i utgangspunktet nødt til å forholde oss til hva vi får av oppgaver Mye tyder på at vi har med mennesker som muligens ikke er sikre i sine valg. At vi i samfunnet ser en utvikling av at det ikke nødvendigvis skal være utdanningen du startet på, som er avgjørende for hva du ender opp som av profesjon.Men at du begynner innen et område og finner din "vei" gjennom de fagene som der finnes. Område inndelingen er spennende og åpner for klart nye perspektiver, jeg har selv ikke klart å finne ut hvor jeg skal ende, men at vi bør tenke i andre baner er sikkert.Dersom hukommelsen min ikke er helt feil, mener jeg å huske at for noen år siden måtte høgskolestyret inn å be mensendick og fysioterpi avdelingene om å gå sammen om felles undervisning innen fysiologi og anatomi. Egentlig ett unødvendig pålegg, men de fikk det ikke til, slik jeg tolket det, uten at andre måtte hjelpe de på vei. Dersom vi gjennom Knutstadrapporten selv kan se mulighetene, har den sin berettigelse. Jeg opplever den som spennende lesning.
Dato: 16-12-02 09:15
En omorganisering av HiO er en kostbar affære derfor bør vi være sikre på at en omorganisering er NØDVENDIG før vi setter igang. Nå er vi vel alle opptatt av (eller ferdig med?) å legge om til bachelor og master grader. Kanskje skulle vi se an resultatene av dette før vi går løs påp en omfattende omorganisering?
Og, joda. Det ER viktig å finne ut hva som eventuelt ikke fungerer før man foreslår nye modeller.
Den store omorganiseringen som ble foretatt på 90-tallet har ikke vært 100% vellykket, dvs. ikke alt fungerer som planlagt når det gjelder samarbeide innen avdelinger etc. Dessuten ble det en kostbar affære. Administrasjonen er økt betraktelig og antall arbeidstimer for UF-personalet som totalt er medgått til frustrasjoner, møter, diskusjoner er nok ganske høyt.
Som sagt, innen en ny stor omorganisering foretas bør vi vite HVA er det ikke fungerer, HVORFOR fungerer dette ikke og HVORDAN kan vi få dette til å fungere.
Dette er da vanlig fremgangsmåte når ting skal endres/forbedres/rasjonaliseres.
Sparkene til mindretallet var unødvendig. Det ser ikke ut til at du vet helt hva som har foregått, hvilke diskusjoner som IKKE er tatt etc.
Dato: 16-12-02 11:44
Det er ikke vanskelig å finne motstand mot endring ved institusjoner som HiO. Tvert om: De er særdeles motstandsdyktige mot endring. Da det i sin tid ble forsøkt å lage en mer "prosessuell" (i motsetning til teknisk-administrativ) tilnærming til sammenslåingen av bibliotek- og journalistutdanningen, ble dette eksplisitt stoppet fra RHOA. Samtidig var det "alle bremsene på" fra mange gode kolleger ved de to daværende skolene.
Men er det ikke litt merkelig å argumentere mot endringer med at "man" (dvs. bl.a. en selv) da vil bruke masse tid og krefter på å motsette seg nettopp slike endringer. Og så slår "man" fast at da vil endringsprosessen koste svært mye i penger og frustrasjon. Naturligvis vil den det.
Dette berører et nøkkelpunkt ved organisasjoner av HiOs type. Vi som jobber her har mye blokkeringsmakt (blocking power). Det hører med til vårt interne demokrati. Konsekvensen kan desverre fort bli at vi - dersom denne blokkeringsmakten brukes i tide og utide - blir fratatt denne demokratiske innflytelsen over egen arbeidssituasjon.
For ordens skyld: Dette er ikke et innlegg for eller mot Knutstadutvalgets flertallsinnstilling. Men tradisjonalismen vår bekymrer.
Skrevet av: Rune Grimnes
16. januar 2003