Rest-kategorien

Dato: 16-12-02 15:59

HTML på http://home.hio.no/~tord/20blog/tvang.htm

DON`T ROCK THE BOAT

Høgskolen i Oslo ble skapt ved tvang. Det var departementet som bestemte at de tallrike gamle utdanningene skulle slås sammen til en stor høgskole.

Oslo hadde et tyvetalls skoler med lange tradisjoner - det er nok å nevne stolte navn som Sagene lærerhøgskole, Mensendieck-skolen, Statens lærerskole i forming, Norsk journalisthøgskole, og Statens bibliotek- og informasjonshøgskole.

De ble ikke invitert til å forhandle seg fram til enighet, men brutalt kastet sammen til en kjempeinstitusjon - Norges fjerde største innenfor høyere utdanning. Mot flertallets vilje ble bibliotekutdanningen revet opp fra sine røtter på Carl Berners plass, der vi hadde god plass og vår egen, hyggelige kantine. Vi ble tvangsflyttet til Bislett og tvangsgiftet med journalistene.

Det var mye uro de første årene. Det sosiale har gått seg til. Journalister er livate folk. Men fortsatt er det lite faglig samarbeid mellom utdanningene. Det ligger i sakens natur at informasjonssøking eller vurdering av genre må undervises på svært ulike måter for journalist- og for bibliotekstudenter.

Hele sammenslåingsprosessen var dypt udemokratisk. Derfor sier så mange et rugende nei til Knutstadutvalget. Vi er slett ikke mot forandring - men den må ikke skje over hodene på folk. Heller ikke under føttene.

En avdeling for kunst, kultur og kommunikasjon har ikke livets rett. Det er ingen indre sammenheng mellom fagene. Vi ville bli et lappeteppe av utdanninger som ikke passet noen andre steder.

ET DRISTIGERE VALG

Det ville vært bedre, og langt dristigere tenkt, å slå JBI sammen med Seksjon for læringsmiljø og pedagogisk utvikling - og med HiOs informasjonsenhet.

For bibliotekutdanningen ville dette være ideelt. Når vi kommer i samme avdeling som Høgskolebiblioteket, vil vi få den tette og nære koplingen til bibliotekets praksis som vi ønsker. Et tett samarbeid med PUS ville styrke den pedagogiske kompetansen som blir stadig viktigere for bibliotekarer.

Jeg kan ikke snakke på vegne av journalistene. Fra gammelt av går det skarpe grenser mellom journalister (good!) og informatører (bad!). Men journalistutdanningen er rapp på foten når den først har bestemt seg.

Deres engasjement i digitale media, faglitterært forfatterskap og forskningsjournalistikk går godt sammen med fagprofilen til Pedagogisk Utviklingssenter. Kanskje kan også HiO-nytt anerkjennes som et legitimt arbeidssted for journalister?

For ikke å snakke om HiO-veven, som trenger en massiv og kombinert innsats - fra folk som kan skrive og fra folk som kan organisere. Altså fra journalister og bibliotekarer i fellesskap.

En vakker tanke.

WORST CASE SCENARIO

Men hvis det verste skulle skje - at gode, gamle JBI ble slått sammen med de flagrende esteter og de kalde økonomer - til en ny avdeling for Kunst, kultur og kommunikasjon; hva skulle vi da gjøre?

I utgangspunktet dreier det seg om vesensforskjellige fag, profesjoner og kulturer. De er ikke som oss, og vi er ikke som dem. Hva forener vel duodji og Dewey?

Med en kraftanstrengelse har jeg likevel klart å kryste noen ideer for fellestiltak ut av en hardt belastet hjerne:

Styrke faget bibliotek- og informasjonsøkonomi - et fag som inngår både i profesjonsutdanningen og hovedfaget. En av våre lærere er dessuten godt i gang med en doktorgrad på dette området.

Styrke faget økonomisk journalistikk - et fag der BI nylig har startet et konkurrerende studium.

Utnytte kombinasjonen av media, kunnskapsorganisering og estetiske fag til å satse tungt på utdanning og utviklingsprosjekter for museums- og utstillingssektoren.

Utnytte den samme kombinasjonen for å utvide dagens fellestilbud - Design og kommunikasjon i digitale medier - til offentlige og private virksomheter som skal ta verdensveven i bruk på en profesjonell måte.

Utvikle et forskningsmiljø i IKT-støttet pedagogikk - med vekt på visuell kommunikasjon (EST) og ressursbasert læring (JBI) - som er stort nok til å konkurrere om EU-midler.

Det kan bli hardt - men som ekte 68-er sier jeg likevel: We shall overcome!