Mot en flerkulturell praksis ved Høgskolen i Oslo
Av Marit Greek og Kari Mari Jonsmoen
Pedagogisk utviklingssenter, Høgskolen i Oslo
Bakgrunn
Studier gjort både i allmennskoleverket og i høyere utdanning i Norge innenfor det flerkulturelle feltet, har i hovedsak hatt fokus på minoritetsstudenter og deres situasjon. Målet har vært, og er, integrasjon i et norsk skole- og studiemiljø, og tilgang til høyere utdanning og arbeidsmarked.
Også delmålene i HiOs strategiplan for perioden 2008 - 2011 vektlegger dette. I den står det blant annet at HiO skal ha:
- systematisk og målrettet arbeid for å øke antall studenter og tilsatte med minoritetsbakgrunn
- et studiemiljø som spesielt vektlegger integrering av studenter med minoritetsbakgrunn og utvekslingsstudenter
Kompetanseutvikling blant undervisningspersonalet har hatt til hensikt å øke personalets kompetanse i møtet med minoriteter i skolen/studiene; hvordan tilrettelegge undervisningen og ikke minst hvordan øke minoritetenes norskspråklige ferdigheter. Denne kompetansen har vært spesielt vektlagt i grunn- og videregående skole. Lite arbeid har vært gjort når det gjelder hva som faktisk skjer i møtet mellom minoritet og majoritet i høyere utdanning og i samhandlingen mellom majoritet og minoritet i denne konteksten. Likeledes har det i liten grad vært stilt spørsmål ved hvilke konsekvenser høgskolens pedagogiske valg har for språklige minoritetsstudenter, som for eksempel en sterk vektlegging av studentaktive metoder.
Arbeidet med minoriteter i utdanningssammenheng har tradisjonelt vært sterkt problemfokusert og rettet mot hva minoritetene har behov for dersom de skal lykkes som studenter. Skal vi bidra til et flerkulturelt læringsmiljø, et læringsmiljø som er godt for alle, må vi se oss om etter nye og andre veier å gå. Den etablerte problemorienteringen har ingen reell virkning bortsett fra at den tjener utmerket til å stille en diagnose, og denne diagnosen er klar og entydig: høgskolens forventninger stemmer ikke overens med studentenes forutsetninger.
Det er ikke mulig for høgskolen å modellere alle framtidige studenter i sitt bilde, men høgskolen kan ta egne forventninger opp til ny vurdering. Derfor er HiOs delmål om ”studier som er tilrettelagt for å møte og ivareta større mangfold i studentgruppen”, særs viktig. Dersom vi er enige i læreruttalelsen: ”Alle studenter har noe faglig og menneskelig å bidra med” (lærer 2002), må vi bli bevisste HiOs institusjonelle rammer og pedagogiske praksis.
Ettersom et ensidig fokus på minoritetsstudentenes problemer ikke har bedret deres situasjon nevneverdig, må HiO i økende grad vektlegge arbeidet med studiemiljøet som helhet. Barrierene kan bare fjernes ved at miljøet, studenter og lærere, utøver flerkulturell praksis. Vi ser det derfor som svært positivt at HiO velger å satse på et ”Flerkulturelt og internasjonalt studiemiljø”. Hva dette vil innebære av endringer i praksis, gjenstår å se. Rektor ved HiO, Sissel Østberg, skriver i kronikken ” Det flerkulturelle ” (SPS kronikk nr. 4 – 2007 ) at:
Å ta studentmangfoldet på alvor vil ikke først og fremst si å inkludere minoritetene i majoritetskulturen, men å lage et studiemiljø som utvikler felleskulturelle arenaer og felleskulturell forståelse og samtidig gir rom for forskjellighet i faglig og sosial sammenheng.
For å få dette til i praksis må vi kunne forvente at fagmiljøene starter opp et systematisk pedagogisk utviklingsarbeid, der nettopp målet om et flerkulturelt og internasjonalt studiemiljø, blir gitt innhold ut fra kunnskap, handling og erfaring. Høgskolens rektor gir oss et utgangspunkt for refleksjon. Hun skriver i samme kronikk at:
flerkulturaliteten handler om: fellesskapene, de borgerlige rettighetene og anerkjennelse av forskjellighet.
Flerkulturaliteten er altså noe som angår oss alle, det dreier seg ikke om ”de andre”, det dreier seg ikke om minoritetene til forskjell fra majoriteten, men om et mangfold av kulturelle meningsdannelser og praksiser, et mangfold av diskurser som eksisterer i en samtidighet; noen ganger side ved side, andre ganger hierarkisk, eller overlappende.
Studier som er tilrettelagt for å møte og ivareta større mangfold i studentgruppen
Tidligere dokumentasjon og drøfting av situasjonen ved HiO, har gitt ny erkjennelse og indikerer klart at vi må tenke nytt med hensyn til hvem som tilhører majoriteten og hvem som tilhører minoriteten. Minoriteter i læringsmiljøet kan være studenter fra arbeiderklassen, studenter med en etnisk og språklig minoritetsbakgrunn, studenter med realkompetansebakgrunn, studenter som ønsker omskolering, studenter med en spesiell sosial eller lokal bakgrunn eller kanskje bare en som har lest uvanlig lite i livet.
Vi kan møte dette mangfoldet på to måter. Enten ved å gi begrepet ”majoritet” et snevrere innhold og samtidig et videre innhold på begrepet ”minoritet”, eller ved det motsatte, nemlig et utvidet normalitetsbegrep der den normale studenten kan være både tradisjonell og ikke-tradisjonell.
Det ser ut til at høgskolen fram til nå ubevisst har valgt det første alternativet, og at tiltak har vært rettet mot en tilpasning til det eksisterende. Imidlertid er det lite som tyder på at studentbefolkningen vil bli mindre heterogen når det gjelder språklig og kulturell bakgrunn, snarere tvert i mot. Den mangefasetterte studentbefolkningen slik den framstår i dag er det normale, med alle de mulighetene og de utfordringene det medfører. Dette er positivt dersom vi lar et mangfoldig læringsmiljø stimulere oss til å takle ulikhet både menneskelig og faglig. Dette gir HiOs strategiplan 2008 – 2011 mulighet til.
Ulik erfaring og forberedthet blant studentene gjør undervisning og veiledning vanskelig, men også spennende fordi det utfordrer oss som pedagoger i forhold til å variere undervisningsformer, tenke nytt og utvikle oss videre. Når våre tanker og overbevisninger er på kollisjonskurs med andres, blir holdningene våre satt på prøve og vi blir stimulert til selvrefleksjon og utvikling. Utfordringen blir å la dette komme til syne og influere på læringsmiljøet.
Å ta hensyn til studentenes forberedthet når det gjelder studienes innhold og læringsmetoder, betyr ikke at vi senker kravene og vil utdanne mindre kvalifiserte profesjonsutøvere. Å la nye tenkemåter, andre perspektiver influere på miljøet, på den faglige forståelsen, på innholdet i studiene og på tilnærmingen til studentene, handler om å nå målene på nye måter.
Skal vi møte dagens mangfoldige studentbefolkning, en studentbefolkning med både tradisjonelle og ikke-tradisjonelle studenter, ut fra deres studieforutsetninger, må institusjonens rammer være fleksible. Med tradisjonelle studenter menes her studenter som relativt lett tilpasser seg den læringskulturen institusjonen representerer, og blir ”insidere”. Dersom høgskolen svarer med fleksibilitet i møte med mangfold, vil dette bidra til at kløften mellom høgskolens forventninger og studentenes forutsetninger minsker i stedet for å øke. Institusjonens rammer kan ikke betraktes som en uforanderlig jernramme, men snarere som en strikk som kan tøyes i ulike retninger og som likevel er fast nok til å holde det essensielle innenfor. Dette krever mot og det krever nytenkning. Begge deler er sentrale og uttalte verdier ved HiO.
HiOs lærings- og arbeidsmiljø skal kjennetegnes av mangfold, likeverd og toleranse og skal oppmuntre til aktiv deltakelse fra studenter og tilsatte. Nytenkning, mot, respekt, lojalitet og raushet skal være sentrale verdier for samhandling og ledelse.
For å tydeliggjøre utfordringen kan vi sette to studentutsagn opp mot hverandre.
”På en måte har det blitt en flerkulturell gruppe, ingen ser ned på hverandre, vi respekterer hverandre og vi diskuterer sammen. Vi tar vare på hverandre og hjelper hverandre”. Dette kan tolkes som et uttrykk for et godt læringsmiljø, en flerkulturell praksis, og et bevis på at HiO har nådd sitt mål. Hva gjør vi så når andre studenter sier at: ”I hjemlandet mitt var jeg aktiv og hadde status – her er jeg ingenting”?
Vi trenger en pedagogikk som oppmuntrer til å synliggjøre og verdsette ulike menneskers kulturelle og individuelle ressurser. Har vi vilje og mot til å tenke nytt for å skape en flerkulturell utdanningsinstitusjon? Den nye strategiplanen sier JA. Den viser at HiO er seg bevisst det mangfoldet som preger institusjonen, og den krever at institusjonens virksomhet lar seg påvirke av mangfoldet. Studiene skal som tidligere nevnt, tilrettelegges ”for å møte og ivareta større mangfold i studentgruppen”.
Kvalitetssikring av flerkulturell praksis ved HiO
Det systematiske arbeidet vedrørende studiemiljøet ved HiO fra 1996 og fram til i dag, har gitt viktig kunnskap om høgskolen som institusjon i møte med språklige minoriteter. Funnene støttes av andre studier både nasjonalt og internasjonalt. Ut fra dette konkluderer HiO-rapport 2007 nr 10 ”Mot en flerkulturell praksis ved Høgskolen i Oslo” med at høgskolen i årene som kommer må arbeide videre med følgende punkter for å sikre studiekvalitet og et flerkulturelt og internasjonalt studiemiljø:
Institusjonell fleksibilitet
- Undervisnings-, veilednings-, arbeids-, vurderingsmetoder må være fleksible og varierte slik at HiO kan nå intensjonen om en studentbefolkning som speiler befolkningen ellers i samfunnet, systematisk og målrettet arbeid for å øke antall studenter med minoritetsbakgrunn og økt gjennomstrømning av studenter.
- Det er nødvendig å ta hensyn til studentenes forberedthet når det gjelder studienes innhold og læringsmetoder.
- En pedagogisk tilnærming som oppmuntrer til å synliggjøre og verdsette ulike menneskers kulturelle og individuelle ressurser må prege høgskolen.
- Institusjonens rammer må være fleksible nok til at høgskolens tilbud kan tilpasses studentbefolkningen og deres forberedthet. Ved å svare med fleksibilitet i møte med mangfold, vil høgskolen bidra til at kløften mellom høgskolens forventninger og studentenes forutsetninger minsker i stedet for å øke.
Rekruttering av minoriteter til profesjonsstudier
Flerkulturell kompetanse etableres i møter med andre forskjellig fra en selv. Ved bevisst å rekruttere både studenter og tilsatte med minoritetsbakgrunn, vil høgskolens studenter og tilsatte få mulighet til å erverve seg denne kompetansen. HiOs strategiske delmål om ”systematisk og målrettet arbeid for å øke antall studenter og tilsatte med minoritetsbakgrunn” er derfor vesentlig for å nå hovedmålet om et flerkulturelt og internasjonalt studiemiljø. En faglig, språklig og kulturell variasjon blant de tilsatte vil bidra til faglig fornying og økt faglig bredde gjennom nye perspektiver. Samtidig vil representasjon av minoriteter blant personalet indirekte medvirke til økt rekruttering av studenter fra ulike minoritetsmiljøer.
Analyser av etablert pedagogisk praksis
- For å sikre kvalitet i studiene, bør høgskolen kontinuerlig vurdere effekten av valgte lærings-, arbeids- og vurderingsmetoder. Å søke svar på spørsmål om valgte lærings-, arbeids- og vurderingsmetoder får ulike konsekvenser for ulike studentgrupper, vil være naturlig og nødvendig.
- Flerkulturell kommunikasjon er et nødvendig element i en høgskole som utdanner for dagens flerkulturelle samfunn. En pedagogisk praksis som bygger på et sosiokulturelt læringssyn gir gode betingelser for å utvikle kommunikative ferdigheter. Interkulturell kommunikasjon læres i møte med andre, gjennom teoretisk kunnskap og refleksjon over egen praksis. Disse elementene er gjensidig avhengige av hverandre.
- Høgskolen må selv være preget av en flerkulturell praksis for å sikre en kvalitativt god faglig og kommunikativ utvikling blant studentene. Flerkulturell kompetanse skapes gjennom interkulturell kommunikasjon, og den enkelte lærer blir selv modell gjennom eget virke. Dette betyr at læreren må utøve eksemplarisk flerkulturell praksis i sitt møte med studentene og skape et legitimt rom for det relasjonelle slik at dialogen mellom studentene finner sted.
Økt flerkulturell og internasjonal kompetanse blant høgskolens lærere
HiO har iverksatt ulike tiltak for å møte utfordringene knyttet til undervisning og veiledning av språklige minoritetsstudenter og for å imøtekomme tilsattes behov for flerkulturell kompetanse. Tilbudet Norsk fagspråk ble etablert i 1996, moduler med vekt på flerkulturell tematikk er blitt en del av grunnkurset i høgskolepedagogikk og det har vært arrangert workshops og seminarer i regi av Norsk fagspråk og Flerkulturelt arbeid. I tillegg satset HiO stort på et kompetanseutviklingsprogram som ble gjennomført i årene 2002-2006.
Tiltakene som høgskolen har gjort til nå for å øke flerkulturell kompetanse blant høgskolens lærere, viser seg imidlertid ikke å være nok når det gjelder deres egen praksis i møte med studenter. Ingen tilbud når alle, ikke alle er interessert i temaet og mange vegrer seg for endring. Når flerkulturell praksis ved HiO blir satt på dagsorden, er vår erfaring at det skjer en betydelig tematisk dreining vekk fra avdelingenes egen flerkulturelle praksis og mot flerkulturell kunnskap generelt. Imidlertid kan en ikke gå utenom selvrefleksjon hvis en har et ekte ønske om å bedre egen praksis. HiOs flerkulturelle og internasjonale kompetanse må vise seg i handling og ikke bare i ord.
- Høgskolens lærere må veilede og undervise ut fra en flerkulturell praksis. I et studiemiljø preget av mangfold, vil samarbeid foregå på tvers av forskjeller. Et godt samarbeid forutsetter at mangfoldet blir positivt håndtert gjennom en flerkulturell praksis. For å etablere denne praksisen trenger både studenter og lærere kunnskap og ferdigheter som gjør dem i stand til å svare hverandre med situasjonsrelevante og konstruktive handlinger. Lærerne må selv kunne forholde seg til språklige minoriteter under utdanning dersom de skal bidra til at studentene utvikler den kommunikative kompetansen som er nødvendig i et heterogent studiemiljø og samfunn.
- Når høgskolen vektlegger studentsamarbeid som en læringsmetode, forutsetter det kompetanse i veiledning og samarbeid blant høgskolens lærere. Veiledning i samarbeidsprosesser blir like viktig som fagspesifikk veiledning, og må gå forut for og parallelt med arbeidet med faglige oppgaver og veiledning knyttet til dette arbeidet. Å kunne samarbeide innebærer å inneha kunnskap og ferdigheter som bidrar til å skape en felles kultur i det sosiale rommet, et flerkulturelt praksisfellesskap der alle har mulighet for reell sosial innlemmelse. Arbeidet med å skape felles rammer på tvers av ulikheter må prioriteres. Dette krever et klart fokus på samspillet mellom studentene, og en bevisst strategi for å inkludere utradisjonelle og språklige minoriteter som aktive deltakere i læringsprosessen.
- Diskusjon av den enkelte lærers praksisteori må settes på dagsorden. Lærers egen praksis og underliggende forestillinger utfordres i møte med andre erfaringsbakgrunner. Bevisstgjøring og refleksjon omkring egen praksis som lærer er nødvendig dersom slike flerkulturelle møter skal føre til perspektivutvidelse, personlig utvikling og endring.
- Det trengs økt bevissthet blant lærere når det gjelder å utforme og veilede i forhold til faglige oppgaver. Dersom alle studenter skal ha en reell mulighet til å yte sitt beste, må studienes ulike oppgaver ha en klar og entydig ordlyd. Det er i tillegg nødvendig med kunnskap om og bevissthet i forhold til veiledning av studenter med et annet førstespråk enn norsk. Norsk som andrespråk er imidlertid et eget fagområde og en kan ikke forvente at den enkelte faglærer alltid vil ha tilstrekkelig kunnskap og erfaring til å vurdere hva andrespråksbrukeren trenger av språklig eller faglig veiledning. Det vil derfor være behov for tilgjengelig faglig ekspertise ved høgskolen, slik at faglærerne kan søke pedagogisk råd og veiledning.
- Lærerne har behov for spesifikk kompetanse når det gjelder veiledning i forhold til skriftlige tekster. Gode, individuelt tilpassete og konstruktive tilbakemeldinger krever både faglig kompetanse og tekstkompetanse. Å gi konstruktive kommentarer vil alltid være en balansegang mellom studentens ståsted i læringsprosessen, faglige krav og eget syn på hvordan det ferdige produktet skal være. Den enkelte lærer må vise forståelse for de individuelle lærings- og skriveprosessene og utøve språklig og formell teksttoleranse dersom både majoritet og minoritet skal ha en reell mulighet til å lykkes med sitt skrivearbeid.
Økt vektlegging av kommunikative ferdigheter hos studenter
-
Praktiske kommunikasjonsferdigheter og samarbeidsevner er nødvendige kvalifikasjoner i dagens samfunn og må betraktes som en del av den faglige kompetansen som skal læres. Østberg presiserer dette i kronikken ”Det flerkulturelle”:
Verbal og ikke-verbal kommunikasjon er sentralt i de fleste av de yrker vi utdanner for. Utviklingen av kommunikative ferdigheter, inkludert kultursensitivitet, må derfor utgjøre en viktig del av utdanningsprogrammene. (SPS kronikk nr. 4 – 2007 ).
Dette forutsetter at studentene får kvalifisert veiledning i forhold til egen praksis så vel som teoretisk kunnskap. Den optimale veiledningssituasjonen er umiddelbart i de språksituasjonene der kommunikasjonen lykkes, så vel som der kommunikasjonen er problematisk eller bryter sammen. En slik veiledning vil heve studiekvaliteten ved at den styrker læringsutbyttet, sikrer studieprogresjonen og samtidig forbereder til yrkesutøvelse i et flerkulturelt og flerspråklig samfunn.
- Kommunikasjonsferdigheter på tvers av språklige ulikheter er en nødvendig forutsetning for å lykkes med et felles skriftlig arbeid. Utvikling av kommunikasjonsferdigheter krever at det gis tid og rom til dette, uten at det knyttes til oppgaveinnleveringer og prestasjonskrav. Spesielt er dette viktig for andrespråksbrukere som også har behov for å opparbeide selvtillit i en ny språklig sammenheng, trygghet til å våge å delta og videreutvikle sin norskspråklige kompetanse.
- Andrespråksstudenter må få mulighet til veiledning i muntlige ferdigheter. Kombinasjonen mellom individuell veiledning og veiledning i studentgrupper for å bedre muntlige ferdigheter, har gitt gode erfaringer. Gruppen gir muligheter til å trene på konversasjon og fagformidling i situasjoner der deltakerne har ulike norskspråklige ferdigheter og ulike forståelser av virkeligheten. Like viktig vil det være å fokusere på hva som preger kommunikasjonssituasjoner som oppleves som vellykkete. I stedet for å være bevisst på alle ”manglene”, er det nyttig å se hvilke vilkår som er tilstede når kommunikasjonen flyter godt.
Fokus på integrasjonsprosesser
- Integrasjon krever mer enn språklig tilpasning fra den ene parten. Nøkkelen til integrering er i like stor grad å lykkes med flerkulturell praksis som å iverksette tiltak som skal bidra til at språklige minoriteter får bedre norskferdigheter. Vi vet at økte norskspråklige ferdigheter hos språklige minoritetsstudenter ikke nødvendigvis fører til integrasjon.
- Integrasjon i læringsmiljøet er avgjørende for å gjøre det godt i en institusjon som i stor grad forfekter et sosiokulturelt læringssyn. For å klare dette blir samhørighet viktig. Samhørighet gjør det mulig å tåle ulikheter og problemer. Her har høgskolen selv et stort ansvar og må kontinuerlig vurdere hvor vidt studiet legger til rette for dette.
- Avdelinger og studier må ta på alvor de utfordringene studentene møter gjennom det økte kravet om studentsamarbeid. Når skriftlige gruppeoppgaver og gruppeprosjekt vektlegges, byr det på pedagogiske og samarbeidsmessige utfordringer. Studenter skal samarbeide om et felles produkt og bli enige om innhold og framstillingsform. Om dette ikke lykkes, bidrar det til å hemme minoritetsstudentenes språklige og faglige utvikling, samtidig som majoritetsstudentene mister en unik sjanse til å utvikle interkulturell kommunikativ kompetanse. Det blir umulig å skape en flerkulturell praksis.
- Avdelinger og studier må vurdere de krav som stilles til studentenes skriftlige produkter. Høgskolen ønsker rekruttering fra språklige minoriteter og samfunnet har et uttalt behov for påfyll av profesjonsutøvere med minoritetsbakgrunn. Nettopp disse studentene finner det mest utfordrende å innfri den akademiske og språklige formalismen. Dersom kravene avdelingene stiller til skriftlige studentprodukter fører til frafall fra denne studentgruppen, utdanner ikke høgskolen de profesjonsutøvere samfunnet trenger for framtiden.
- Utvikling av flerkulturelle læringsfellesskap som gir gode vekstvilkår for språklig utvikling krever at den enkelte lærer skaper rom for flerkultur, for flere meninger, rom for å oppmuntre hverandre og lytte aktivt til hverandre. Dette er nødvendig for at studenter med mangelfulle norskspråklige ferdigheter skal kunne delta aktivt i fellesskapet og dermed få muligheter til å videreutvikle sitt språk i en faglig sammenheng. Men det tar tid, tid som ikke alltid er til rådighet, og likevel må finnes.
Skrivekurs for høgskolens studenter
Det er behov for skrivekurs til både første- og andrespråksstudenter. Skriftlige arbeider stiller krav til faglig og språklig kompetanse og til formell tekstkompetanse. Å skrive sammen krever en egen arbeidsmetode, noe som er i seg selv en utfordring, også for de som har norsk som sitt førstespråk. Kvalitet i læringsprosessen avhenger av et godt samarbeid i gruppen, noe som blir mer utfordrende jo større andel andrespråksbrukere det er i gruppen.
Skrivekurs for førstespråksbrukere og andrespråksbrukere i fellesskap er et verdifullt tiltak i denne sammenhengen. Det ideelle vil være at slike kurs arrangeres ved det enkelte studiet og gjennomføres av studiets lærere. Spørsmålet er om undervisningspersonalet ved de ulike studiene har de faglige kvalifikasjoner som kreves for tilby skriveveiledning og veiledning spesifikt til andrespråksskrivere.
Språkkurs spesielt tilrettelagt for høgskolestudier
Vi vet at noen studenter ikke har tilstrekkelige norskspråklige forutsetninger til å mestre et profesjonsstudium, til tross for at de har innfridd opptakskravene. Et språkkurs som for eksempel gjennomføres på deltid over ett år vil være et uvurderlig tilbud til språklig svake andrespråksstudenter som må avbryte sine studier på grunn av ikke bestått teori eller praksis. I tillegg vil andre studenter kunne benytte seg av dette dersom de selv ønsker det. Vi mener et tilbud av denne typen bør gjennomføres som et pilotprosjekt og deretter vurderes som et permanent tiltak ved høgskolen.
Ny kunnskap i arbeidet for å skape en inkluderende og flerkulturell høgskole
Punktene ovenfor peker på en rekke satsningsfelt for å sikre studiekvalitet for alle studentene ved HiO. Skal dette lykkes er det imidlertid nødvendig med ny kunnskap. Dette styrkes i HiOs nye strategiplan der står at HiO skal ha: ”satsing på samfunnsrelatert FoU innen profesjonsstudier og flerkulturelle problemstillinger”. Og presiseres i Østbergs kronikk ”Det flerkulturelle”.
For å skape en inkluderende og flerkulturell høgskole trenger vi blant annet viten om:
- hvilke norskspråklige ferdigheter som er nødvendige for å mestre et profesjonsstudium
- hvilke konsekvenser ulike arbeidskrav har for ulike grupper studenter
- hva som kjennetegner et godt læringsmiljø for en flerkulturell studentbefolkning og hvilke suksessfaktorer som finnes
- hva som karakteriserer gode praksiser i høgskolen, praksiser som fører til trygghet, trivsel, gode relasjoner og læring
- hvordan studentmangfoldet kan utnyttes for å bidra til økt faglig utvikling blant studentene
- hvilken innvirkning studentaktive metoder har på samarbeid og integrering
- hvorvidt studentaktive metoder får ulike konsekvenser for ulike studentgrupper
Regjeringen har vedtatt at 2008 er året for Kulturelt mangfold, og HiOs strategiplan for perioden 2008 – 2011 vektlegger nettopp mangfoldet. Vi håper de ulike fagmiljøene ved HiO tar sats og benytter den anledningen dette gir til å utvikle et reelt flerkulturelt og internasjonalt studiemiljø sammen med andre avdelinger og enheter, og ikke minst i samarbeid med hovedpersonene – det vil si studentene.
For å få grundigere forklaringer, begrunnelser og referanser bør rapporten leses i sin helhet.
HiO-rapport 2007 nr 10 ”Mot en flerkulturell praksis ved Høgskolen i Oslo” av Marit Greek og Kari Mari Jonsmoen, kan bestilles ved HiO-nettbokhandel ( Nettbok@hio.no ).
Les også:
Sissel Østberg. Det flerkulturelle . (Senter for profesjonsstudier, HiO. SPS-kronikk 4-2007).
I MaiA 3-2007 er det flere artikler om et flerkulturelt studiemiljø.