HiO sier nei til ny forskrift

Dette kommer fram i HiOs høringsuttalelse om forskrift om standarder og kriterier for evaluering og akkreditering av høgre utdanning. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, NOKUT, sendte i desember forskriften på høring.

Styret slutter seg også til Universitets- og høgskolerådets uttalelse fra deres styremøte 20. januar.

Her er hele HiOs høringsuttalelse:

Generelle kommentarer til høringsutkastet

HiO mener at NOKUTs forslag om kriterier for evaluering av institusjonenes kvalitetssikringssystemer er for detaljerte slik de står nå. Kriteriene legger opp til årlig kontroll av absolutt alle områder ved utdanningenes kvalitet, og gir institusjonene liten mulighet til å fokusere spesielt på områder hvor det er avdekket forbedringsmuligheter. Den foreslåtte forskriften vil medføre en betydelig byråkratisering av arbeidet med kvalitetssikring, både ved økt arbeidsinnsats med å innhente opplysninger til evalueringsarbeidet og til å utføre arbeidet. Med bakgrunn i det mandatet NOKUT er gitt gjennom universitets- og høgskoleloven og dens forarbeider, samt UFDs forskrift om akkreditering, evaluering og godkjenning kan høgskolen ikke akseptere det foreliggende utkastet. HiOs øverste studentorgan, Studentparlamentet sier følgende i sin høringsuttalelse til HiO: "Etter å ha lest gjennom forskriften er vi redde for at institusjonene kan komme til å måtte bruke så mye tid til evaluering at det går på bekostning av kvaliteten. Dette vil jo være mot sin hensikt?". Dette er en poengtert oppsummering av høgskolens inntrykk av NOKUTs utkast til forskrift.

HiO har i sitt arbeid med utvikling av system for kvalitetssikring lagt stor vekt på vurderingene og tilrådingen i "Basert på det fremste" (NNR-rapport 2/1999) og de to rapportene fra NNRs pilotprosjekt med utvikling av et kvalitetssystem (NNR-rapport 7/2002 og 8/2002). På denne bakgrunn synes vi at høringsutkastet legger for liten vekt på at NOKUTs kontroll av kvaliteten ved høgre utdanningsinstitusjoner også skal skje på en slik måte at "en evaluering som iverksettes for å føre tilsyn med kvaliteten, også kan brukes av institusjonene til eget utviklingsarbeid" (Ot.prp. nr. 40 (2001-02), s. 46). NOKUTs kontrollfunksjon synes prioritert svært sterkt, på bekostning av institusjonenes mulighet til å benytte kvalitetssikringssystemet også som et hensiktsmessig verktøy for videreutvikling av kvaliteten i utdanningene. Kriterienes høye detaljeringsgrad bidrar ytterligere til å forsterke kontrollaspektet. Dersom høgskolens kvalitetssystem skal produsere alle de data som NOKUT etterspør, vil det kreve så mye innsats at det blir lite oppmerksomhet om analysen og drøftingene av materialet som er produsert. I forhold til rapporten fra den eksterne komiteen som evaluerte pilotprosjektet, synes ikke det å være en ønsket situasjon, jf. for eksempel NNR-rapport 7/2002 s. 56.

Når kriteriene blir så vidt detaljert beskrevet vil de også mangle den dynamikken som departementet har forutsatt i arbeidet med utvikling av kvalitetssikringssystemer. Dette kommer tydelig fram i Rundskriv F-01-03, hvor det i merknaden til § 4 i UFDs forskrift heter: "Ettersom kriteriene ikke skal være absolutte standarder som skal være oppfylt, men vurderingskriterier i en total vurdering av om en institusjon har et tilfredsstillende system, er det ikke hensiktsmessig at de fastsettes i forskrifts form."

Så vidt høgskolen kan bedømme vil det manglende fokuset på utviklingsaspektet også ha en viktig konsekvens når det gjelder evalueringen av kvalitetssikringssystemet og mulighet for tilbaketrekking av myndighet etter universitets- og høgskoleloven § 46 nr. 1 og 2. I forskrift om akkreditering, evaluering og godkjenning etter lov om universiteter og høgskoler og lov om private høgskoler heter det i § 4 nr. 4 at organet, i samråd med sektoren, fastsetter kriterier som kvalitetssikringssystemet skal evalueres i forhold til. Videre heter det i §5 nr. 2 at organet fastsetter mandat for evaluering av kvalitetssikringssystemene. Vi oppfatter det slik at mandatet for de sakkyndiges evaluering må ta utgangspunkt i kravene som stilles i UFDs forskrift og i de kriteriene som organet skal fastsette.

§ 2 Kriterier for evaluering av institusjonenes kvalitetssikringssystem

§ 2 nr. 1 c setter opp krav om registrering av kvantitative data om studieenhetene. Høgskolen er enig i at det er viktig å registrere data om studentenes inntaksnivå, ressursinnsats og resultater og at slike data vil være en viktig faktor ved vurdering av kvalitetsutviklingen. Samtidig er høgskolen opptatt av at rapporteringen i kvalitetssikringssystemet også må ses i sammenheng med de mange andre rapporteringskravene som utdanningsinstitusjonene har. Videre har høgskolen erfart at en forutsetning for god rapportering er et hensiktsmessig verktøy, hvor data blir lagret for å kunne gjenskapes ved behov. Et godt utviklet verktøy vil også spare institusjonene for mye merarbeid og det vil være god samfunnsøkonomi. Høgskolen mener derfor at NOKUT bør diskutere rapporteringsformatet med institusjonenes programleverandører (USIT for FS og ErgoEnet for M-STAS). I forhold til kravet om at dataene skal kunne aggregeres til høyere nivåer og mulighet for sammenligninger over tid, er rapportering gjennom FS og M-STAS svært gunstig, og noe som i seg selv vil være en kvalitetssikring av data.

Generelt mener HiO at forslaget om at inntaksdata og resultatdata skal registreres på individnivå i tillegg til studieenhetsnivå gjør rapporteringen svært omfattende. Høgskolen kan selv definere hva som er en studieenhet, men NOKUT legger i utkastet føringer på definisjonen. For HiOs vedkommende medfører rapportering av de foreslåtte data på individnivå anslagsvis 40-50 000 forekomster på årsbasis. Det er vanskelig å se at den enkelte utdanning, avdeling eller styret vil ha noen mulighet til å vurdere og analysere et så omfattende materiale på årlig basis. På denne bakgrunn vil HiO foreslå at data kun rapporteres på studieenhetsnivå.

Inntaksdata:

- Med rapportering på studieenhetsnivå faller rapportering om tidspunkt for opptak bort.

- Når det gjelder karakterpoeng og konkurransepoeng gjør vi oppmerksom på at det for mange studiers vedkommende ikke blir registrert slike data i dag. For studier hvor alle kvalifiserte søkere vil bli tatt opp, er det i den hektiske opptaksperioden tidsbesparende å unnlate slik registrering.

- NOKUT ber spesifikt om opplysninger om hvor mange som er tatt opp på grunnlag av realkompetanse. Vi ser at det kan være interessant, men håper det ligger en god grunn bak forslaget om å velge ut akkurat dette opptaksgrunnlaget, når det også finnes andre studenter i høgre utdanning som ikke har blitt poengberegnet ved opptak.

- Når det gjelder data om studiepoeng ved egen eller annen institusjon er vi i tvil om verdien av slik registrering, fordi studenter som blir tatt opp til grunnutdanninger ved egen institusjon ikke er pålagt å legge fram dokumentasjon om studiepoeng tatt ved annen institusjon. Det vil altså være en stor usikkerhet knyttet til validiteten/reliabilteten ved slike data.

- Videre blir det foreslått at høgskolen skal rapportere "Mer enn 60 studiepoeng (ja/nei)", det er uklart for oss hva som menes med spørsmålet.

Data for undervisningsinnsats:

Selve formuleringen er basert på et læringssyn som kvalitetsreformen søker å komme bort fra. Ved HiO er det lagt betydelig vekt på å dreie fokuset bort fra undervisning, over til studentens læring. Uansett om vi snakker om undervisning eller læring er det et faktum at data for ressursinnsatsen knyttet til den enkelte studieenhet i begrenset grad blir registrert i dag. Det er derfor av stor betydning at NOKUT i samråd med sektoren kommer fram til hensiktsmessig rapportering, som både er praktisk mulig å gjennomføre og som vil være et realistisk bilde av ressursene som institusjonen setter inn for å bidra til studentenes læringsarbeid. Etter vår oppfatning vil det kunne gi mening å rapportere om hvor mange timer organisert læringsarbeid som den enkelte studieenhet inneholder. Med organisert læringsarbeid mener vi de aktivitetene som er organisert for studentene av institusjonen.

Registrering av ressursinnsatsen vil i alle tilfelle være et meget omfattende merarbeid for institusjonene. En pålitelig gjennomføring av registrering forutsetter også at det er moduler i de studieadministrative systemene som kan håndtere dette.

Resultatdata

- Høgskolen synes det er uklart hva NOKUT legger i frafall og mener det må defineres presist.

- Stryk og karakterer kan samles i en felles kategori når ny felles karakterskala innføres. Karakterspredning kan rapporteres, inkludert antall stryk.

- Når individdata faller bort, frafaller også punktet om tidligere oppmeldinger.

I § 2 nr. 1 d foreslår NOKUT at studentevalueringene skal følge et fast opplegg som er felles for institusjonen. Høgskolen er i ferd med å utarbeide felles retningslinjer for studentevaluering. Så langt har vi vurdert felles retningslinjer for tidspunkt for evaluering, prinsipper som sikrer studentene innflytelse på studentevalueringen, rapportering om studentevalueringen etter en sentralt fastsatt mal osv. Vi ser også for oss at retningslinjene vil inneholde enkelte felles tema som skal være gjenstand for evaluering, om for eksempel studiestart for nye studenter. Imidlertid har vi ikke ønsket å lage et spørreskjema som skal være likt for alle utdanninger.

Høgskolens øverste studentorgan, Studentparlamentet, har i sin høringsuttalelse bl.a. sagt: "Det er umulig å lage en "standard" studentvurdering på tvers av avdelinger/områder. På HiO er det så stor forskjell mellom avdelingene i oppbygning, undervisning og vurdering(eksamensformer) at det ikke kan samles i en "standard studentevaluering"."

I § 2 nr. 1 e fastsettes det at egenevaluering skal gjennomføres av læreren/lærergruppen. Ettersom bestemmelser om intern organisering og styring nå er delegert til institusjonene, synes det ikke hensiktsmessig at NOKUT i forskriftsform fastsetter hvem som skal gjennomføre egenevalueringen av de ulike studieenhetene. Det viktigste må være at egenevalueringen blir gjennomført. For HiOs del vil det hovedsakelig være studielederen på den enkelte utdanning som blir tillagt slikt ansvar, andre institusjoner vil ha annen ansvarsdeling. I lys av høgskolens generelle innvendinger om for sterk vekt på kontrollaspektet, foreslår vi videre at formuleringen om hva egenevalueringen må inneholde blir snudd om, slik at mulige tiltak og endringer som kan fremme kvalitetsutvikling blir nevnt først, kvalitetsbrist sist.

Høgskolen er svært skeptisk til detaljeringsgraden i § 2 nr. 2 a. Med utgangspunkt i UFDs forskrift § 4 nr. 2 mener høgskolen det kan diskuteres om det egentlig er behov for ytterligere kriterier på dette området. NOKUTs forslag innebærer at både student- og egenevalueringene blir enormt omfattende. Det er vår oppfatning at det er ønskelig at kvalitetssikringssystemet er mer spisset i den forstand at man evaluerer med tanke på å avdekke områder med et stort potensiale for forbedringer, og at man i en periode deretter konsentrerer kvalitetsarbeidet og rapporteringer i retning av å gjøre forbedringer på de områdene hvor det er avdekket et behov. Institusjonene bør derfor i stor grad ha rom til å prioritere hvor de vil sette inn støtet i sitt kvalitetsarbeid til enhver tid, i stedet for å bli tvunget til å spre innsatsen tynt utover et stort område.

Kriteriene i § 2 nr. 2 b er i motsetning til kriteriene i 2 a holdt på et fornuftig nivå. Høgskolen mener det vil gi mening å evaluere utdanningene sine i lys av de kriteriene som er nevnt her hvert 4.-5. år. Slike kriterier kan være et bidrag til å fokusere på viktige forhold i en kvalitetsforbedringsprosess.

§ 3 Kriterier for akkreditering av institusjoner

I utkastet kan det se ut som FoU-virksomhet er en individuell rettighet. Dette er ikke i samsvar med det som er blitt uttrykt fra UFD eller slik FoU-ressurser fordeles ved høgskolene.

I § 3 nr. 3 a ser det ut som det er formelle krav til pedagogisk kompetanse for de faglig tilsatte. I den sammenheng viser HiO til UFDs rundskriv F-14-95, hvor de ulike stillingenes varierende kvalifikasjonskrav også på det pedagogiske området er beskrevet.

§ 3 nr. 4 a sier at biblioteket skal være tilgjengelig, vi er usikre på hva som ligger i et slikt kriterium.

I § 3 nr. 5 savner vi et eksplisitt kriterium om IKT for studenter. HiO anser at et godt IKT-tilbud for studentene er en forutsetning for å benytte de varierte arbeids- og vurderingsformer som nå forutsettes i høgre utdanning.

§ 3 nr. 7 a, tredje kulepunkt, har en noe uklar formulering. Dersom NOKUT mener at akkreditering som vitenskapelig høgskole forutsetter rutiner for kvalitetssikring av forskningsvirksomheten kan punktet bli stående som nå. Imidlertid kan ikke HiO se at et slikt krav blir stilt til de eksisterende vitenskapelige høgskolene eller at UFDs forskrift åpner for et slikt krav. Dersom NOKUT derimot har ment at det bør være rutiner for kvalitetssikring av resultatene av forskningsvirksomheten (for eksempel i form av publisering) bør punktet omformuleres. I den sammenheng vises for øvrig til arbeidet med FORSKDOK. Formuleringen på dette punktet bør også vurderes i lys av kriteriene i § 4 nr. 8 d, andre kulepunkt.

§ 4 Standarder og kriterier for akkreditering av studietilbud

Forslagene til § 4 har HiO vurdert i lys av UFDs forskrift om akkreditering og evaluering, hvor det i merknad til § 10 heter at "Bestemmelsen viser til at de samme standarder som legges til grunn for å akkreditere studietilbud, skal legges til grunn for tilbaketrekking av studietilbud.".

På den bakgrunn ber vi om at NOKUT vurderer formuleringen i nr. 3 d, andre kulepunkt. Der heter det at "20 % av fagmiljøet bør normalt ha førstekompetanse." Høgskolen mener at formuleringen "normalt bør ha" innebærer differensiering av krav i forhold til utdanningenes fagområder. Et slikt krav er høyst rimelig for mange av de etablerte akademiske fagområdene, som realfag, humaniora og medisin. Men for eksempel i høgskolenes yrkesutdanninger innenfor helse- og sosialfag, som ble innlemmet i høgskolesystemet på 1970- og 80-tallet, er det fortsatt bachelorutdanninger hvor 20 % av fagmiljøet ikke har førstekompetanse selv om det er lagt betydelige ressurser inn i kompetanseoppbygging. Det kan derfor ta tid før et slikt mål kan være nådd.

I § 4 nr. 1 c, andre kulepunkt, heter det at CV for sensorer skal dokumenteres. Dette synes unødig strengt, når ikke tilsvarende krav blir stilt til undervisningspersonalets CVer.

I § 4 nr. 6 b foreslås at det skal være et eget mastergradsreglement. Departementet har fastsatt forskrift om krav til mastergrad, samt at det i nr. 6 d, andre kulepunkt, stilles krav om at det skal være regler for opptak og rangering. Svært få institusjoner har et felles reglement for høgre grad i dag. Høgskolen er usikker på hva et slikt reglement skal inneholde.

I § 4 nr. 6 d, nest siste kulepunkt heter det: "Studiet må gi erfaring med arbeid etter vitenskapelig metode.". Vi antar at dette punktet er relatert til kravet om at mastergrader skal inneholde et selvstendig arbeid. I forhold til departementets forskrift om krav til mastergrad synes imidlertid NOKUTs formulering å være for snever. Høgskolen mener at punktet må omtale de begrepene som UFD har brukt, altså forståelse, refleksjon og modning.

I § 4 nr. 6 h og nr. 8 h stilles det krav om master- og doktorgradsstudier skal ha ordninger og rutiner som sikrer og videreutvikler tilbudets kvalitet. Det er uklart for HiO hvorfor dette kravet kommer eksplisitt inn akkurat her. Vi ser at privatehøyskoleloven og UFDs forskrift ikke gir grunnlag for å kreve at private institusjoner som skal institusjonsakkrediteres, skal ha kvalitetssikringssystem. Likevel mener vi at enten bør grensen for krav til kvalitetssikringssytem også gjelde for bachelorstudier, eller at kravet kun settes for akkreditering av doktorgradsstudier. I arbeidet med utviklingen av HiOs kvalitetssikringssystem har vi sett at sistnevnte studier som har så vidt stort innslag av veiledning vil kreve andre rutiner og prosedyrer for kvalitetssikring enn studier på lavere og høgre grads nivå.

§ 4 nr. 8 e forutsetter at det eksisterer tilbud på høgre grads nivå før doktorgradsstudier på fagområdet blir akkreditert. Høgskolen ser at det vil være en vanlig og naturlig utvikling for utdanninger som er disiplinbasert. Imidlertid mener vi at det for tverrfaglige utdanninger kan være naturlig og faglig både ønskelig og nødvendig å etablere doktorgradsstudier som har sin faglige basis i, og hvor flere ulike masterstudier rommes innenfor doktorgraden, uten at det finnes en enkelt mastergrad med nøyaktig samme fagområde som doktorgradsstudiet.

I § 4 nr. 8 e, siste kulepunkt, heter det at institusjonen skal gjøre rede for hvilke konsekvenser tildeling av doktorgrad vil ha for andre fagområder. HiO oppfatter at dette er et kriterium som gjelder institusjonens ressurser, ikke en vurdering av om de faglige forutsetningene er tilstede. Vi kan dermed ikke se at det ligger til NOKUTs myndighet å vurdere dette og forutsetter at punktet blir strøket.

§ 4 nr. 8 f stiller opp krav til nasjonal og internasjonal orientering for akkreditering av doktorgrader. Det stilles som kriterium at det skal dokumenteres samarbeid "både for det aktuelle fagområdet og for institusjonens øvrige faglige virksomhet". Høgskolen oppfatter formuleringen slik at en institusjon som skal akkrediteres for doktorgrad, blir utsatt for like strenge krav med hensyn til faglig samarbeid for alle institusjonens fagområder. Ettersom NOKUT ikke har gitt noen henvisning for bakgrunnen til dette kravet er vi usikre på hensikten med det. Etter høgskolens oppfatning kan kriteriet være mer relevant i forhold til institusjonsakkreditering. For øvrig vil vi nevne at det finnes tverr- og flerfaglige områder uten særlig oppmerksomhet internasjonalt, vi forutsetter at kravet om internasjonalt samarbeid kommer til anvendelse på de områder der det er aktuelt.

§ 4 nr. 8 j kan så vidt høgskolen ser kun være et moment som har betydning ved institusjonsakkreditering.

Høgskolen savner den likestillingen mellom forskning og faglig utviklingsarbeid og kunstnerisk utviklingsarbeid som er helt gjennomført i universitets- og høgskoleloven og UFDs rundskriv

F-14-95 om felles stillingsstruktur for undervisnings- og forskningsstillinger.

Konklusjon

Begrepsbruk i forskriftsutkastet er ikke i overensstemmelse med de begreper som departementet og institusjonene benytter og er heller ikke innbyrdes konsistent. Dette gjelder for eksempel vurdering/evaluering, utdannet/uteksaminert, fag- og studieplan og bachelorstudium osv.

Høgskolen mener at forskriftsutkastet har for mange detaljer og er for lite utviklingsorientert og at dette er i strid med de signaler som er gitt fra departementets side og i Forskrift om akkreditering, evaluering og godkjenning.

Høgskolen kan ikke akseptere forskriften slik den foreligger, og forventer å få et nytt utkast til høring.

Si din mening!