1. Innledning
Arbeidsplanordningen skal oppfattes som et planleggingsverktøy, ikke som et nøyaktig mål for personalets tidsbruk. Den skal også bidra til kartlegging av faktisk tidsbruk og være et ressursfordelingsverktøy, der det må være en viss frihet innenfor fastsatte rammer.Videre er den et verktøy for utvikling av kompetanse. Ordningen består av en planleggingsdel og en rapporteringsdel, som begge er like viktige.
Arbeidet med å utvikle arbeidsplanene til gode redskaper for planlegging, ressursfordeling og kompetanseutvikling vil være en kontinuerlig prosess. Arbeidsplanene vil måtte endres i tråd med nye krav og forventninger, og i en stadig dialog mellom tilsatte og ledelse.
Det er ikke meningen at arbeidsplanordningen skal brukes til å fasttømre visse former for undervisning eller til å hindre utviklingen av nye læringsformer. Kvalitetsreformen tilsier utstrakt bruk av veiledning og andre undervisningsformer enn forelesninger. Erfaringsmessig er det lettere å kvantifisere kjente undervisningsformer/arbeidsformer enn å sette normer for eksempel IKT-baserte læringsopplegg. Inntil videre må det derfor i større grad brukes skjønn når slike oppgaver skal planlegges. Det oppfordres likevel til å ta slike arbeidsformer i bruk for å skaffe erfaring som senere kan danne basis for nye måter å planlegge bruk av arbeidstid.
Det er grunn til å understreke at når det i den enkelte arbeidsplan er beregnet en samlet tidsressurs for et fag eller et emne, er det denne som er det avgjørende. Instituttleder tildeler tidsressurs for et fag eller emne, og drøfter med faglærer hvordan denne ressursen best kan tas ut. Dette må gjøres før arbeidsplanen settes opp. Innenfor denne tidsressursen er det i prinsippet stor fleksibilitet. Hvordan den enkelte tilsatte anvender denne tidsressursen er først og fremst et pedagogisk spørsmål, dernest et praktisk spørsmål som gjelder timeplan, romfordeling osv. Det er ikke meningen at en tildelt ressurs skal bety at en er bundet til bestemte undervisningsformer i utgangspunktet. Det ligger for eksempel ingen føring i retning av at det skal brukes mye forelesninger der fagets/emnets karakter eller studentenes behov tilsier at veiledning er den mest relevante undervisningsform. Også etter at timeplanen er lagt, og det framgår av arbeidsplanen at en lærer for eksempel har x antall forelesninger, kan situasjonen endre seg slik at det er mer aktuelt å bruke andre undervisningsformer. Men det kan ikke påregnes ekstra ressurser utover det som arbeidsplanen har satt som norm for det arbeidet som skal gjøres. Den enkelte tilsatte må forholde seg til rammene for arbeidet.
Det er heller ingen ting i veien for at lærerressurser kan slås sammen for en gruppe lærere som fordeler emner og arbeidsmåter innenfor ressursen seg imellom, etter avtale med instituttleder. Det som er viktig, er at det er rom for mange og fleksible måter å anvende tidsressursen på innenfor disse retningslinjene, og at tidsressursen må anvendes slik at det er til det beste for studentene, samtidig som den både gir en rimelig fordeling av undervisningsoppgaver gjennom året, og gir tid for egenutvikling og FoU for de tilsatte.
