En artikkel av forskere fra K.G. Jebsen Senter for hjertetrening og Universitet i Tromsø som nylig ble publisert i Journal of Applied Physiology viser at kun trening ved høy intensitet fører til visse gunstige kardiometabolske nedringer. Dette kan bidra til å forklare hvorfor høyintensitets intervalltrening mer effektivt bedrer det maksimale oksygenopptaket enn kontinuerlig trening ved middels intensitet. 

I denne undersøkelsen ble mus plassert i høyintensitets trening- (HIT) eller kontinuerlig middelintensitetstreningsgrupper (MIT), med ikke-trenende kontrollgruppe med lik alder og vekt. HIT besto av 10 runder med 4 minutter med høyintensitets løping ved 85-90% av det maksimale oksygenopptaket (VO2max), med 2 minutter-lange aktive pauser. MIT besto av kontinuerlig løping ved 65-70% av VO2max, hvor den totale løpeavstanden var lik som ved HIT for å kontrollere for energiforbruket.

Som ved tidligere studier fant man at høyintensitetstrening forbedret oksygenopptaket mer enn kontinuerlig middelintensitetstrening. Begge treningsformene førte til en 10% økning i hjerte-til-kroppsvekten, men bare HIT endret energikildepreferansen i hjertet; glukoseforbrenningen økte med 36%, med et tilsvarende fall i forbrenningen av fettsyrer. I tillegg gjorde HIT hjertet mer effektivt ved å redusere oksygensløsing og øke den maksimale mitokondrieforbrenningskapasiteten. 

Forandringene i hjertets stoffskifte – med endring fra fettsyreforbrenning til bruk av karbohydrater – forekommer også ved patologisk hypertrofi som finnes ved iskemisk hjerte-karsykdom. Ettersom moderat trening med likt kaloribruk ikke førte til tilsvarende endringer i stoffskiftet og mitokondrierespirasjon spiller åpenbart treningsintensiteten en rolle for helseeffekten. Derfor er de metabolske endringene i hjertet som kun skjer ved høyintensitetstrening av stor interesse for utviklingen av nye behandlingsmetoder.

Lenke til artikkelen: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21836050

Metabolsk syndrom er en tilstand hvor flere risikofaktorer for hjerte-karsykdom (som f.eks. overvekt og høyt blodtrykk) finnes samtidig, som fører til en økt risiko for å dø for tidlig. Behandling og forebygging av denne tilstanden innebærer livsstilsendringer, og tidligere har man vist at fysisk aktivitet kan bidra til å redusere effekten av disse risikofaktorene. Målet med denne studien var derfor å se om fysisk aktivitet kunne redusere dødeligheten hos personer med metabolsk syndrom.

Vi brukte data fra den andre Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT 2), hvor 50,339 personer over 20 ble fulgt i 10 år, hvorav 13,449 hadde metabolsk syndrom fra starten. De ble spurt om aktivitetsnivået sitt ved begynnelsen av studien, og fulgt for å finne dødeligheten fra flere årsaker, deriblant hjerte-karsykdom.  Deltagerne ble delt i to grupper; de som var yngre og eldre enn 65 år. 

Hos de eldre var det ingen overordnet sammenheng mellom metabolsk syndrom og dødelighet, men hos de yngre var metabolsk syndrom assosiert med økt dødelighet fra alle årsaker og fra hjertesykdom. Vi fant at de som fra starten av hadde et høyt aktivitetsnivå hadde lavere risiko for en for tidlig død sammenlignet med de som ikke bedrev noe slags fysisk aktivitet i begge aldersgruppene. Selv om vi fant en sammenheng mellom mengden med fysisk aktivitet og reduksjonen i dødeligheten er det viktigste kanskje at selv et lavt fysisk aktivitetsnivå spilte en rolle. Dette tyder på man burde anbefale trening til personer med metabolsk syndrom for å redusere risikoen deres for en for tidlig død. 

Lenke til artikkelen: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21958416

Tilbake til forskningsnyheter

Hvilepuls er en kjent prediktor for hjerte- og kar-risiko. En CERG-artikkel som nylig ble publisert i Journal of the American Medical Association  viste at en økning i hvilepulsen var assosiert med økt risiko for både død fra iskemisk hjertesykdom og død fra alle årsaker over en tiårsperiode.

I en populasjonsbasert prospektiv kohortstudie ble hvilepulsen til 13 499 menn og 15 826 kvinner uten kjent hjertesykdom målt med ti års mellomrom som del av Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). Over 12 års oppfølging ble dødsfall fra iskemisk hjertesykdom (IHD) og alle årsaker registrert, og av 3038 dødsfall var 975 fra hjerte-karsykdom, og 388 fra IHD.

Statistiske analyser viste at risikoen for død fra IHD var 90% høyere hos mennesker hvor hvilepulsen (RHR) økte fra lavere enn 70 bpm til mer enn 85 bpm sammenlignet med de som hadde en RHR lavere enn 70 bpm ved begge målinger. Tilsvarende økte risikoen med 80% hos mennesker med en RHR på 70-85 bpm i utgangspunktet og en RHR høyere enn 85 bpm ved andre måling. Ved sammenligning av død fra alle årsaker fant man en tilsvarende sammenheng hvor høyere hvilepuls ga økt dødelighet, men denne assosiasjonen var generelt svakere enn den observert for IHD.

Sammenhengen mellom RHR og IHD-dødelighet var ikke lineær, hvilket kan bety at en reduksjon i RHR ikke reduserer den generelle dødeligheten. Likevel observerte vi at sammenlignet med de som hadde en RHR mellom 70-85 bpm ved begge målinger, var risikoen for død fra IHD 40% lavere hos en undergruppe av mennesker med en RHR mellom 70-85 bpm i utgangspunktet, og en endelig RHR lavere enn 70 bpm. Derfor bør sammenhengen mellom RHR og dødelighet undersøkes videre.

Det er fortsatt usikkert i hvilken grad man kan ekstrapolere funnene til mindre friske folk med kjent høy risiko for hjertesykdom. Likevel er resultatene av høy klinisk relevans ettersom det er lett å måle endringer i hvilepuls over tid. For eksempel kunne man lettere identifisere risikoen før det forekommer symptomer, som ville lede til tidligere behandling med både medisiner og fysisk trening.

Lenke til artikkelen: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22187277

Denne artikkelen er del av arbeidet som er del av Javaids doktorgrad, les mer om forskningen hans her. 

Tilbake til forskningsnyheter

I en studie publisert i Medicine & Science in Sports & Exercise  viser CERG-forskere at selvrapportert fysisk aktivitet kan forutsi maksimalt oksygenopptak hos friske voksne over lengre tid. Ved bruk av data fra HUNT 1 og 2 populasjonsstudiene fant man en positiv sammenheng mellom fysisk aktivitetsnivå ved begynnelsen av studien og kondisjon 23 år senere. 

Maksimalt oksygenopptak (VO2peak) er et veletablert mål på kondisjon, og en prediktor for hjertehelse og risiko for hjerte-karsykdom. Det er trodd at man kan redusere egen risiko for hjerte-karsykdom og dødelighet fra alle årsaker ved å øke det maksimale oksygenopptaket gjennom trening. Selv om disse funnene er sterke i kliniske studier har effekten vært svakere ved tidligere populasjonsstudier med selvrapportert fysisk aktivitet. Et av målene ved denne studien var derfor å etablere om det er en pålitelig sammenheng mellom selvrapportert fysisk aktivitet og kondisjon. 

1843 friske menn og kvinner ble fulgt i 23 år. Fysisk aktivitetsnivå ble selvrapportert med spørreskjemaer ved begynnelsen og slutten av studien, og VO2peak ble testet ved oppfølgingen 23 år senere. Med statistiske analyser fant man at sammenlignet med de som sa de var inaktive ved studiestart hadde både menn og kvinner som var aktive fra begynnelsen en høyere VO2peak når det ble testet ved studiens slutt. I tillegg hadde de som var inaktive ved start, men var meget aktive ved studieslutt også et høyere maksimalt oksygenopptak enn de som sa de var inaktive ved både start og slutt. 

Disse konklusjonene er viktige ettersom forskere ofte er avhengige av å bruke spørreskjemaer for å finne folks fysiske aktivitetsnivå i populasjonsstudier. I mangel på direkte målinger av kondisjon ved bruk av maksimalt oksygenopptakstesting kan man dermed regne selvrapportert fysisk aktivitetsnivå som et pålitelig mål på relativt kondisjonsnivå.

Lenke til artikkelen: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21364479

Tilbake til forskningsnyheter

Både hos friske og hos folk med hjerte-karsydom er lav aerob treningskapasitet er en sterk prediktor for tidlig død og sykdom. Hos eldre har man sett at dårlige resultater på tredemølle- eller gangtester kan brukes til å forutsi forverring i helsen på sikt. Via kunstig seleksjon var det mulig å lage en rottemodell for å undersøke assosiasjonen mellom aerobisk treningskapasitet og levealder.

Rotter med enten høy eller lav medfødt kapasitet til å løpe på tredemølle ble avlet frem fra laboratorierotter av svært variert genetisk bakgrunn. Rotter fra flere generasjoner ble fulgt for å måle levetid, og undersøkt for aldersrelatert nedgang i hjertefunksjon, blant annet ved å måle maksimalt oksygenopptak, myokardfunksjon, kondisjon, og endringer i kroppsvekt. Vi fant at den gjennomsnittlig levetiden for rotter med lav treningskapasitet var 28-45% kortere enn for rotter med høy medfødt treningskapasitet. Tilsvarende var det maksimale oksygenopptaket hos voksne rotter en god prediktor for levetid.

Ettersom de ble eldre så man at rotter med lav medfødt treningskapasitet hadde dårligere hjertehelse ved flere mål (venstre ventrikkel myokard- og kardiomyocyttmorfologi, gjennomsnittlig blodtrykk, og intracellulær bruk av kalsium ved både systole og diastole). Videre hadde rotter med høy medfødt treningskapasitet bedre fysisk aktivitetsnivå og energibruk, og lavere fettprosent med alderen enn sine lavkapasitetskohorter.

Ettersom rottene kom fra svært varierte bakgrunner viser resultatene en sterk sammenheng mellom medfødt treningskapasitet og levetid. Derfor kan aerob treningskapasitet vise seg å være en viktig del av fremtidig forskning på mekanismene som fører til hjerte-karsykdom. 

Lenke til artikkelen: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21921265

Tilbake til forskningsnyheter

Trening er en viktig del av rehabiliteringen til infarktpasienter. Dette er fordi aerob treningskapasitet kan forutsi overlevelsesevnen hos pasienter med hjerte-karsykdom. Kondisjon måles ofte ved å finne det maksimale oksygenopptaket, likevel har det vært lite kunnskap om langtidseffektene av aerob intervalltrening (AIT) kontra standardoppfølging.

Etter et tolv-ukers treningsprogram fant man at det maksimale oksygenopptaket økte mer hos AIT gruppen (se her for mer detaljer), men disse målingene ble gjort umiddelbart etter programmet var avsluttet, og det var uvisst hvorvidt pasientene fortsatte treningen på egenhånd i etterkant. Innhenting av data ble gjort ved fire tidspunkter – før og etter trening, og ved 6- og 30-månederskontroller. Etter 30 måneder var det igjen 83 pasienter som hadde fullført 12-ukersprogrammet og også møtt til 6-månederskontrollen, hvorav 69 pasienter tok del i den siste kontrollen.

Mens det maksimale oksygenopptaket økte i begge gruppene umiddelbart etter treningsprogrammet, hadde det falt hos begge etter 30 måneder. I AIT gruppen var det maksimale oksygenopptaket ved 30 måneder sammenlignbart med utgangspunktet før trening, men i standardoppfølgingsgruppen hadde det gått ned drastisk. Det var også klar forskjell mellom gruppene i hvor mange av pasientene som fortsatte treningen på egenhånd; etter 30 måneder rapporterte 58 % av standardoppfølgingspasientene og 82 % av AIT-pasientene at de trente to ganger i uken eller mer.

Vi tror at forskjellen i treningsintensiteten i løpet av 12-ukersperioden er grunnen til at det maksimale oksygenopptaket i utgangspunktet økte mer i AIT gruppen. Derimot er det sannsynlig at AIT-gruppens kondisjon minket mindre over tid fordi flere fortsatte treningen på egenhånd. Mange langtidsstudier konkluderer at videre oppfølging av pasientene er nødvendig på lengre sikt for å unngå at treningskapasiteten hos hjertepasienter faller og at helsen samtidig forverres. 

Lenke til artikkelen: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21907424

Tilbake til forskningsnyheter

Mer om høyintensitetstrening og endotelfunksjon

Hvilepuls er en sterk og uavhengig prediktor for kardiovaskulær sykdom og død. Hensikten med denne doktoravhandlingen var å undersøke sammenhengen mellom hvilepuls og risikoen for å dø av iskemisk hjertesykdom i en prospektiv kohortstudie av 24 999 menn og 25 089 kvinner uten tidligere kardiovaskulær sykdom. Ved en oppfølgningstid på 18,2 år (SD 4) fant vi at for hver økning på 10 hjerteslag per minutt (slag/min) hos kvinner økte risikoen for å dø av iskemisk hjertesykdom med 18% (p<0,001). Ingen slik sammenheng ble observert blant kvinner som var 70 år eller eldre. Våre funn viste at risikoen forbundet med høy hvilepuls ble betydelig redusert i kvinner som rapporterte høy fysisk aktivitet. Hos menn påvirket ikke fysisk aktivitet sammenhengen mellom hvilepuls og dødelighet.

I vår studie av 11 858 friske menn og 13 271 friske kvinner, hadde de som gikk fra en hvilepuls på under 70 slag/min til mer enn 85 slag/min i løpet av en 10 års periode dobbelt så stor risiko for død av iskemisk hjertesykdom, sammenlignet med de som hadde en hvilepuls under 70 slag/min ved begge målinger (hazard ratio, 2,04; 95% konfidensintervall, 1,14-3,68). Hos personer med hvilepuls mellom 70 og 85 slag per minutt, var en reduksjon i hvilepuls ti år senere assosiert med en betydelig reduksjon i risiko (hazard ratio, 0,71; 95% konfidensintervall, 0,50-0,99). Vi observerte en robust invers sammenheng mellom hvilepuls og maksimalt oksygenopptak (VO_2peak). Menn og kvinner med hvilepuls på 73 slag/min eller mer hadde i gjennomsnitt 4,8 mL·kg^-1·min^-1 lavere VO_2peak (95% konfidensintervall, 3,6-6,1, p-trend <0,001) ved oppfølgingen 23 år senere, sammenliknet med de med hvilepuls under 60 slag per minutt ved begge målingene. Moderat til høy fysisk aktivitet kompensert for lavere VO_2peak forbundet med høy hvilepuls ved baseline.

Mer om Stians doktorgrad