En studie av CERG-forskere publisert i Scandinavian Cardiovascular Journal  bruker data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) for å undersøke sammenhengen mellom unormal glukoseregulering og risikoen for dødelig koronarsykdom (CAD). I en prospektiv populasjonsstudie viser forskerne at både nydiagnostisert og kjent diabetes er assosiert med dødelig CAD. I tillegg viser sammenligningen mellom menn og kvinner at den kjønnsbestemte hjertebeskyttelsen for kvinner avtar i takt med at glukosereguleringen forverres. 

Hos begge kjønn økte risikoen for død fra koronarsykdom ettersom glukosereguleringen ble mer forstyrret. Selv om dødeligheten i utgangspunktet var dobbelt så høy hos menn ble kjønnsforskjellen gradvis mindre ettersom glukosereguleringen ble dårligere. Ved kjent diabetes var risikoen kun 1.2 ganger høyere hos menn enn kvinner, ned fra de originale 2.1 gangene ved normal regulering. Det var interessant å se at selv om kjønnsforskjellen allerede var noe svakere ved svekket glukoseregulering var det ikke statistisk signifikant bevis for at dødeligheten fra koronarsykdom var høyere hos de med svekket glukoseregulering sammenlignet med normal glukoseregulering.

Studier har vist at kvinner med diabetes har en mindre gunstig kardiovaskulær risikoprofil enn menn, og at behandlingen deres har dårligere effekt. De underliggende årsakene til dette er ukjente, og det er heller ikke kjent om det finnes kjønnsforskjeller allerede ved ikke-diabetisk hyperglykemi. Den sammensatte effekten av flere kardiovaskulære risikofaktorer kan være sterkere hos kvinner enn menn, eller så kan sykdomssporet være kjønnsavhengig, slik at kvinner burde få en annen behandling ved hjertesykdom.

Disse funnene har andre viktige implikasjoner. Innsnevringen av kjønnsforskjellene ved unormal glukoseregulering betyr diabetes over tid utgjør en større helserisiko for kvinner enn menn. Det finnes bevis for at diabetes er sterkere tilknyttet dødelig koronarsykdom hos kvinner, på tross av at menn totalt sett har høyere risiko for hjerte-karsykdom. Dermed er det enda viktigere for kvinner å unngå livsstilsavhengige risikofaktorer for diabetes og hjerte-karsykdommer for egen hjertehelse.

Lenke til artikkelen: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22303857

Tilbake til forskningsnyheter

Perilipiner er proteiner som ligger rundt fettdråper, og spiller en viktig rolle i cellens regulering av fettlagring. En ny artikkel i Archives of Physiology and Biochemistry  i samarbeid med CERG-forskere beskriver uttrykket av perilipiner i skjelettmuskulatur hos mennesker, og undersøker hvordan uttrykket endres av trening og diett. De fant at perilipin-uttrykket påvirkes av utholdenhetstrening og fettinntak, men ikke styrketrening eller insulinsensitivitet.

Når kroppen har et energioverskudd, for eksempel på grunn av en stillesittende livsstil eller for høyt energiinntak lagres overskuddet i hovedsak i form av triglycerider. Disse er vannavstøtende, og har derfor en sterk tendens til å samles som fettdråper i celler. Adipocytter (eller fettceller) er spesialiserte celler som kan lagre store fettdråper, men de kan også forekomme i andre vevstyper, deriblant skjelettmuskulatur. Overvektige utrente mennesker har ofte oppsamlinger av intramuskulære triglycerider, men dette kan også forekomme hos veltrente, muligens for å ha fettsyrer raskt tilgjengelig til forbrenning under energikrevende aktiviteter.

Man kjenner til fem forskjellige perilipiner – perilipin 1-5, også kjent som perilipin, adipophilin, TIP47, S3-12 og LSDP5/OxPAT/MLDP, henholdsvis – som dekker overflaten av fettdråper og beskytter dem fra vannelskende molekyler. Perilipiner spiller også en avgjørende rolle i reguleringen av fettdråpeformasjon og -nedbryting. For eksempel har mus uten perilipin 1 mindre fettvev sammenlignet med vanlige mus, mens mus uten perilipin 2 har normal kroppsvekt, trolig grunnet overuttrykk av perilipin 3.

Uttrykket av perilipiner i skjelettmuskulatur hos mennesker har ikke vært godt forstått, så formålet med denne studien var å undersøke uttrykket, samt utforske sammenhengen med fettinntak, styrke- og utholdenhetstrening og insulinsensitivitet. En rekke undersøkelser ble utført både i muskelceller fra kroppen (in vivo) og myoblaster i cellekultur (in vitro).

Vi fant at skjelettmuskulatur uttrykker alle de fem perilipinene, med spesielt høye nivåer av perilipin 2, 4 og 5. I tilegg utrykker muskelvev disse i langt større grad en andre vevstyper. Det var en klar sammenheng mellom disse (og også perilipin 3) og muskelfiber type I, som inneholder mest fett. Styrketrening førte hverken til en endring i perilipinuttrykket, eller vevets fibersammensetning. Derimot førte aerob intervalltrening til en økning på 101% og 105% av henholdsvis perilipin 2 og 3. Diettundersøkelsene viste at perilipin 1-uttrykket henger sammen med BMI og kroppsfett (%), men ingen av perilipinene korrelerte med insulinsensitivitet som er et annet vanlig resultat av et for høyt energiinntak over tid.

Det er viktig å lære mer om molekyler som perilipiner for å få en bedre forståelse av de cellulære mekanismene som er involvert i overvekt og fettlagring. Det moderne samfunnets kontinuerlige tilgang på mat, og en stillesittende livsstil fører til at energiinntaket oftere går i pluss, så fedmeforekomsten øker. Selv om resultatene av disse undersøkelsene ikke er av umiddelbar klinisk relevans kan økt kunnskap om perilipinuttrykk føre til en bedre forståelse av hvordan trening kan brukes til å behandle eller forebygge metabolsk syndrom i fremtiden.

Lenke til artikkelen: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22117101

Tilbake til forskningsnyheter

Begge treningsprogrammene forbedret karfunksjon, hvilepuls og livskvalitet. Begge økte også serum adiponectin og minsket serum ferritin, to proteiner som nylig er tatt med i en modell for å kartlegge risikoen for diabetes type 2. Likevel var det bare AIT som økte HDL kolesterol (den "sunne" typen). Ettersom AIT øker det maksimale oksygenopptaket mer enn vanlig behandling av infarktpasienter ved norske sykehus, kan det være et godt tilskudd eller alternativ til dagens behandling av hjertepasienter.

Lenke til artikkelen: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21937520

Tilbake til forskningsnyheter

En studie av CERG-forskere publisert i Scandinavian Cardiovascular Journal  bruker data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) for å undersøke sammenhengen mellom unormal glukoseregulering og risikoen for dødelig koronarsykdom (CAD). I en prospektiv populasjonsstudie viser forskerne at både nydiagnostisert og kjent diabetes er assosiert med dødelig CAD. I tillegg viser sammenligningen mellom menn og kvinner at den kjønnsbestemte hjertebeskyttelsen for kvinner avtar i takt med at glukosereguleringen forverres.

Mer om diabetes og dødelig koronarsykdom

Det er kjent at makspulsen blir lavere med alderen. En CERG-studie nylig publisert i Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports  presenterer en ny aldersbasert formel for å kalkulere makspulsen med data fra 3320 friske voksne i HUNT Kondisstudien; 211-0,64*alder. Den oppdaterte formelen er av stor klinisk relevans fordi maksimal hjertefrekvens brukes for å diagnostisere hjerte-karsykdom. Den kjente "220-alder"-formelen undervurderer makspulsen f.o.m. 30-40-årsalderen og dette fører til falske negativer og mulig friskmelding av personer med iskemisk hjertesykdom.

Standardavviket i makspuls var 10.8 slag/min, og stor variasjon fantes innad i alle aldersgrupper. Sammenhengen mellom makspuls og andre variabler som kjønn, fysisk aktivitetsnivå, BMI og kondisjonsnivå (målt som maksimalt oksygenopptak, VO2max) ble også undersøkt. Studien fant at alder alene forklarte 36 % av forventet variasjon i makspuls, mens kjønn, aktivitetsnivå, røyking og BMI-klassifisering til sammen kun bidro til ytterligere 0,7 %. Man fant at kvinner, aktive og overvektige hadde statistisk signifikant lavere makspuls sammenlignet med henholdsvis menn, inaktive og normalvektige, men disse forskjellene var veldig små (-1,4 slag/min, -3,4 slag/min og -2,3 slag/min).

Det var ingen statistisk signifikant forskjell mellom røykere og ikke-røykere, noe som kom som en overraskelse ettersom tidligere epidemiologiske studier har vist at røyking er sterkt assosiert med en lavere pulsrespons ved høyintensitetstester. En mulig forklaring på dette er at befolkningen var såpass frisk at røyking ikke hadde en merkbar effekt på hjertets pumpehastighet. 

Tidligere makspulsformler som "220-alder," Gulati- og Tanaka-formlene undervurderte konsekvent gjennomsnittlig makspuls hos HUNT Kondis-deltakerne allerede fra 30-års-alderen. Forskjellen var størst hos eldre; i deltakerne over 70 underestimerte "220-alder"-formelen gjennomsnittlig makspuls med hele 20 slag/min. Det er vanlig klinisk praksis å sammenligne pasienters makspuls med gjennomsnittet i vedkommendes aldersgruppe. Dermed betyr en for lav gjennomsnittlig makspuls at noen pasienter med iskemisk hjertesykdom urettmessig friskmeldes fordi treningstesten av hjertet ikke kommer opp i høy nok intensitet til at man ser symptomer. 

Studien besto av henholdsvis 1594 og 1726 friske kvinner og menn fra 19-89 år, som ikke hadde hjerte-karsykdom, høyt blodtrykk eller kreft. 578 av deltakerne hadde BMI-klassifiseringen fedme (BMI ≥ 30), og selv om dette var en høyere andel enn i mange tidligere studier bør sammenhengen mellom makspuls og fedme likevel undersøkes nærmere for å se om det er gunstig med en egen aldersbasert makspuls-formel for overvektige. 

Lenke til artikkelen: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22376273 

Tilbake til forskningsnyheter

Hjertet blir stivere med alderen, og dette gjør at det fylles mindre effektivt enn før. En ny CERG-studie publisert i Scandinavian Cardiovascular Journal  viser at aerob intervalltrening (AIT) kan gjenopprette mye av den tapte hjertekapasiteten hos friske eldre. Inaktive eldre ble sammenlignet både med eldre topputøvere av internasjonalt kaliber og inaktive yngre kontroller. Etter 12 uker med AIT hadde de eldre en tilsvarende treningsrespons og økning i oksygenopptak som man ser hos yngre.   

Studien besto av tre deler. Den første delen var en tverrsnittstudie som så på hjertefunksjonen hos eldre topputøvere, friske inaktive eldre, og inaktive yngre studenter. Ettersom man kun fant mannlige topputøvere var alle deltakerne i denne delen av studien menn. Den andre delen var en prospektiv treningsstudie av inaktive eldre (både menn og kvinner) som gjennomførte et 12-ukers treningsprogram med 4x4-intervaller tre ganger i uken. Her var hensikten å se effekten av et slikt treningsprogram hos eldre. Tilslutt ble eldre topputøvere sammenlignet med inaktive menn før og etter treningsintervensjonen for å se effekten av trening på kort sikt, kontra livslang fysisk aktivitet.

 Forskerne fant flere interessante resultater:

• Friske eldre hadde dårligere pumpefunksjon enn inaktive yngre (S' og S'submax). De eldre toppidrettsutøverne hadde likevel bedre pumpeevne enn inaktive eldre, selv om livslang fysisk aktivitet ikke kunne kompensere fullstendig for nedsatt pumpefunksjon med alderen. 
• Bare 12 uker med AIT forbedret hjertets fyllingsevne ved hvile hos inaktive eldre (E/A). I tillegg økte også og pumpe- og fyllingskapasiteten ved fysisk aktivitet (henholdsvis S'submax og e'submax). Bedringen i aerob kapasitet (VO2max) og hvilepuls var tilsvarende treningsadapsjonen som man ser hos yngre.
• Livslang kondisjonstrening gir et større hjertevolum (SV, EDV), og like god eller bedre fyllingskapasitet (e'submax) som hos unge inaktive. Selv om fyllingskapasiteten til de inaktive eldre ikke ble like god som hos topputøverne etter 12 ukers trening så så man likevel en økning. Dette betyr at eldre kan trene seg opp til en like god hjertefunksjon som yngre gjennom fysisk aktivitet som aerob intervalltrening.  

Det er tidligere vist at aerob intervalltrening effektivt bedrer hjertefunksjonen både hos friske personer og hjertepasienter, men dette er den første studien som ser på effekten av AIT hos friske eldre. Med alderen blir hjertet stivere, og dermed vanskeligere å fylle. For å kompensere øker trykket i lungene, og dette kan gi pustebesvær. Denne studien viser at eldre har svært god effekt av kondisjonstrening og man kan forvente en tilsvarende treningsrespons som hos yngre. Dette er godt nytt for eldre – gjennom trening kan de reversere nedgangen i hjertefunksjonen som kommer med alderen. 

Lenke til artikkelen: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22273242

Tilbake til forskningsnyheter

Når hjertet har redusert kontroll over kalsiumkonsentrasjonen under diastole kan det oppstå arytmier. Det er kjent at kalsiumhåndteringen er unormal ved hjertesvikt, og at trening kan forbedre denne, men mekanismen for hvordan dette skjer er ukjent. Nå viser en ny artikkel av CERG-forskere i Journal of Cellular Physiology  at trening også kan forbedre hjertets kontroll over diastolisk kalsium ved å redusere forekomsten av kalsiumbølger, samt stoppe spontane bølger etter at de starter før de har spredd seg til resten av cellen. 

Ventrikkelarytmier ved hjertesvikt er en viktig dødsårsak som forårsakes av at hjertet plutselig slutter å pumpe. Kalsium (Ca2+) er et viktig ion i hjertet og oppbevares i spesialiserte deler av hjertemuskelceller for kun å slippes ut når hjertet stimuleres til å pumpe. Når kalsium slippes ut beveger det seg fra en del av cellen til den neste i bølger, og over et visst terskelnivå fører dette til at cellen trekker seg sammen. Hvis kalsium feilaktig slippes ut under diastole når hjertet fylles med blod kan dette forårsake en for tidlig sammentrekning og hjerterytmeforstyrrelser. Ved hjertesvikt svekkes hjertets kontroll over når kalsium slippes ut og spontane usynkroniserte Ca-bølger forekommer oftere. Derfor ville det ha stor terapeutisk nytteverdi hvis man kunne forbedre Ca-håndteringen i hjertemuskelceller ved hjertesvikt.

I studien ble rotter operert for å simulere hjertesvikt tilsvarende den som forekommer etter et infarkt, og ved bruk av konfokalmikroskop ble det bekreftet at disse rottene (HF) hadde flere spontane Ca-bølger enn rotter som ble liksom-operert (SHAM). Deretter ble de videre inndelt i grupper som trente og ikke trente. Rottene i treningsgruppene (TR) gjennomførte høyintensitetsintervaller 1,5 timer om dagen, 5 dager i uken i 8 uker. Rottene i ikke-treningsgruppene (SED) holdt seg i ro. 

Resultatene viste at selv om forekomsten av Ca-bølger var høyere i både trente og utrente hjertesviktsrotter var det en klar forskjell mellom bølgene hos rottene som trente og ikke trente. De trente hjertesviktsrottene (HF-TR) hadde redusert Ca-bølgeforekomst sammenlignet med de utrente (HF-SED), selv om forekomsten forble noe høyere enn normalt. I tillegg klarte både de trente rottene med og uten hjertesvikt (HF-TR og SHAM-TR) å stoppe 25-50% av Ca-bølgene fra å spre seg til resten av cellen, noe de utrente rottene (HF-SED og SHAM-SED) ikke klarte. Dette viser at trening kan være viktig for å forebygge arytmier hos hjertesviktspasienter etter et infarkt ved å forbedre kalsiumhåndteringen under diastole. 

Lenke til artikkelen: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21465470

Tilbake til forskningsnyheter