Lovarbeidet

Norges lover.

En lov blir til gjennom en prosess bestående av flere ledd:

• forberedende lovarbeid
• lovforslag
• komitébehandling
• behandling i de to avdelingene Odelstinget og Lagtinget
• sanksjonering av Kongen i statsråd

Forberedende lovarbeid

Det forberedende lovarbeidet foregår i departementene. Det departementet som har fagansvar for loven, plikter å utrede saken grundig før den legges frem for Stortinget. Under utredningen sendes saken ut på høring, for å få innspill fra berørte parter og aktuelle faginstanser.

Dersom det gjelder en omfattende lov, nedsettes gjerne et utvalg bestående av fagfolk med spesialkompetanse på lovområdet. Utvalget får i oppgave å komme med en anbefaling til departementet. Anbefalingen publiseres ofte i serien Norges offentlige utredninger (NOU).

I visse tilfeller ønsker regjeringen å orientere Stortinget eller å få Stortingets syn på enkelte problemstillinger, før den fremmer et lovforslag. Det gjelder særlig ved større lovendringer. Da oversender regjeringen en stortingsmelding som gir Stortinget anledning til å komme med kommentarer før et konkret lovforslag utarbeides.

Lovforslag

Et lovforslag fremmes enten som en odelstingsproposisjon fra regjeringen, eller som et representantforslag fra ett eller flere medlemmer av Odelstinget. Når lovforslag fremmes som representantforslag, sender fagkomiteen som behandler saken forslaget til departementet med fagansvar for loven, for å få en uttalelse om forslaget. De fleste lovforslag kommer imidlertid fra regjeringen.

Med EØS-avtalen har antallet lovforslag økt betydelig. Årsaken er at mange EU-direktiver skal innarbeides i det norske lovverket. EØS-avtalen beskrives ofte som en dynamisk avtale. Nytt EU-regelverk på områder som omfattes av EØS-avtalen, tas fortløpende inn i avtalen og gjøres gjeldende for Norge. Slike EU-direktiver skal implementeres i det norske lovverket, og fører ofte til lov- eller forskriftsendringer. Les mer om norsk europapolitikk på Europaportalen.no.

Komitébehandling

Saksbehandlingen i Stortinget foregår i fagkomiteene og partigruppene. Når en komité mottar et lovforslag, utnevner den en saksordfører. Saksordføreren har et overordnet ansvar for saken. Dersom komiteen ønsker og trenger mer informasjon om saken, arrangerer den en høring der berørte parter får anledning til å legge frem sitt syn.

Under komitébehandlingen foregår forhandlinger mellom de politiske partiene. Arbeidet i den aktuelle fagkomité resulterer i en innstilling til Odelstinget (Innst.O.). I innstillingen står komiteens merknader, forslag fra mindretallet og hva flertallet i komiteen anbefaler Odelstinget å beslutte.

Behandling i to avdelinger

I den videre behandlingen av lovforslag deler Stortinget seg i to avdelinger:

• Odelstinget (3/4 av representantene)
• Lagtinget (1/4 av representantene)

Grunnen til at Stortinget deler seg, er for å kvalitetssikre lovbehandlingen. Lagtinget fungerer primært som en kontrollinstans. Den politiske sammensetningen i Odelstinget og Lagtinget er tilnærmet lik.
 
Lovforslag behandles først i Odelstinget. Odelstingets beslutning (Besl.O.) oversendes deretter til Lagtinget. Det må gå minst tre dager mellom de to behandlingene. Hvis Odelstingets vedtak godkjennes av Lagtinget, blir det oversendt Kongen i statsråd. Hvis Lagtinget ikke godkjenner Odelstingets vedtak, sendes det tilbake til Odelstinget med anmerkninger.

Dersom Odelstinget og Lagtinget ikke blir enige, må lovforslaget tas opp i Stortinget i plenum. Der kreves det to tredjedels flertall for at loven skal bli vedtatt. I dag er det sjelden at Lagtinget ikke godkjenner Odelstingets beslutning.

Sanksjonering av Kongen i statsråd

Når Stortinget har ferdigbehandlet et lovforslag, sendes vedtaket til Kongen i statsråd. Der skal loven sanksjoneres, det vil si signeres av Kongen og kontrasigneres av statsministeren. Opprinnelig skulle Kongen godkjenne Stortingets lovvedtak, men i dag har ikke Kongen reell politisk makt, og sanksjoneringen er derfor en ren formalitet.

Etter at en lov er sanksjonert sendes den tilbake til departementet som har fagansvar for loven. Departementet har ansvar for å gjøre loven gjeldende. Stortinget kan gi forskriftshjemmel i loven. Da er det regjeringens ansvar å utforme mer detaljerte regler i form av forskrifter.

Gjeldende lovtekster med forskrifter finner du på Lovdata.no.

Ny lovbehandling fra 1. oktober 2009

20. februar 2007 vedtok Stortinget å oppheve ordningen med Odelstinget og Lagtinget. Fra 1. oktober 2009 vil lovforslag behandles på en ny måte. Ordningen vil i hovedtrekk se slik ut:

• Lovforslag må behandles to ganger av Stortinget i plenum for at loven skal bli vedtatt.
• Det skal gå minst tre dager mellom de to behandlingene.
• Lovforslag bortfaller dersom de forkastes ved første gangs behandling.
• Tredje gangs behandling er nødvendig dersom lovforslag ikke aksepteres ved andre gangs behandling.

Les mer om den nye ordningen og bakgrunnen for endringene i artikkelen "Ny lovbehandling i Stortinget".

Behandling av grunnlovsforslag

I tillegg til vanlige lover har Stortinget myndighet til å endre Grunnloven, men etter egne regler. Grunnlovsforslag behandles av to ulike storting. Det skal være et valg mellom forslag og behandling, for å gi velgerne anledning til å uttale seg. Forslag må legges frem i løpet av de tre første årene av et storting og behandles i løpet av de tre første årene av neste storting. Det er Stortinget i plenum som behandler grunnlovsforslag.