Folkestyret

Politikerne får tildelt sine mandater av velgerne. Dersom velgerne ikke er fornøyde med politikernes avgjørelser, kan de gi uttrykk for dette på flere måter, blant annet gjennom demonstrasjoner.

I Grunnlovens § 49 står det følgende: «Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget […]». Folkesuverenitetsideen – at all legitim statsmakt stammer fra folket selv – er et svært viktig prinsipp i det norske demokratiet.

Det norske politiske systemet er et representativt demokrati: Folket stemmer direkte ved valg, og de representantene som velges inn i storting, fylkesting og kommunestyrer, styrer på vegne av folket.

Geografisk representasjon

Vi har geografisk representasjon på Stortinget – representantene velges fra fylkene, som utgjør valgkretsene, og de plasseres også fylkesvis i stortingssalen. Samtidig representerer de ulike politiske partier. Stort sett vil nok hensynet til partiets politikk veie tyngst for representantene, men i noen saker, for eksempel de som angår lokaliseringsspørsmål, kan politikerne på Stortinget bli fristilt. Det betyr at de kan stemme uten å ta hensyn til hva flertallet i partigruppen mener. Ofte vil de da ta spesielt hensyn til velgerne i eget hjemfylke.

Direkte demokrati

I noen land, for eksempel Sveits, holdes det mange folkeavstemninger. Dette er en form for direkte demokrati – avstemningene er bindende, og folket kan derfor få stor innflytelse på enkeltsaker.

Den norske grunnloven nevner ikke folkeavstemninger. Det er likevel blitt holdt seks folkeavstemninger siden 1905, men disse har kun vært rådgivende. I alle tilfellene har Stortinget akseptert resultatet, men folket har ingen garanti for at dette vil skje neste gang. Så lenge folkeavstemninger kun er rådgivende, kan stortingsrepresentantene selv velge om de vil følge folkets råd.

Hvem er «folket»?

I dag har alle norske borgere som har fylt 18 år, eller fyller 18 år i valgåret, stemmerett. Det er imidlertid mulig å miste stemmeretten, men det er svært sjelden at dette skjer. Kun forbrytelser som landsforræderi, forsøk på statsomveltninger og ulovligheter i forbindelse med valg kan føre til stemmerettstap – i maksimum 10 år.

I 1814, derimot, var ikke stemmeretten like jevnt fordelt. Selv om folkesuverenitetsideen stod sentralt da Grunnloven ble skrevet, var definisjonen av «folket» relativt snever. Kort sagt var det tre grupper av menn i befolkningen som fikk stemmerett: embetsmenn, bønder og byborgere. Stemmerettsalderen var 25 år.

Frem til den første stemmerettsutvidelsen i 1884 hadde omtrent 7,5 prosent av befolkningen stemmerett. Dette kan virke lite, men sammenlignet med andre europeiske land på samme tid, var Norge svært demokratisk. På denne tiden var det uvanlig at bøndene hadde stemmerett uten hensyn til størrelsen på deres eiendom.

Allmenn stemmerett for menn ble innført i 1898; for kvinner i 1913. Stemmerettsalderen ble senket til

• 23 år i 1920
• 21 år i 1946
• 20 år i 1967
• 18 år i 1978

Tanken om folkesuverenitet

Tanken om folkesuverenitet er først og fremst knyttet til Rousseau og hans bok om samfunnskontrakten («Contrat social») fra 1762, men hovedtanken var allerede fremstilt av John Locke i 1690. Begge filosofene forestilte seg at det hadde eksistert en kaotisk «naturtilstand», et samfunn uten lov og rett, før noe ordnet samfunn var skapt. Her var alle individer opprinnelig frie og like, og de ble enige om å danne en stat ved å lage en «samfunnskontrakt» som grunnlag for all utøvelse av statsmakt.

Tanken om at makten skulle ligge hos folket stod i kontrast til ideen om fyrstesuvereniteten – at fyrsten hadde sin makt fra Gud alene, og kun sto til ansvar for Gud.