Samarbeidet er regulert gjennom Dublin-konvensjonen og Dublin II-forordningen, som gir regler om hvilket medlemsland som er ansvarlig for å behandle søknader om asyl.
Dublin II-forordningen bygger på Dublin-konvensjonen som er en folkerettslig avtale utarbeidet av EU-landene. Forordningen trådte i kraft 1. september 2003.
Saksprosessen i såkalte Dublin-saker (saker som kommer inn under forordningen) er omfattende og krevende. Det er et nært samarbeid mellom Utlendingsdirektoratet (UDI) og politiet i disse sakene.
Definering av Dublin-sak
Alle innkomne saker fra Politiets Utlendingsenhet (PU) til UDI blir grundig gjennomgått. Først defineres om det er en klar Dublin-sak eller en mulig Dublin-sak hvor ytterligere innhenting av opplysninger må foretas.
Anmodninger
Dersom det foreligger treff i Eurodac (europeisk fingeravtrykkregister) eller opplysninger som knytter søkeren til en konkret medlemsstat i form av en tidligere asylsøknad, visumutstedelse eller gitt oppholdstillatelse, fremmer UDI en anmodning til den stat som vi mener er ansvarlig for å behandle asylsøknaden.
Kommunikasjonen mellom medlemslandene foregår elektronisk i et eget, lukket og kryptert nettverk (DubliNet).
Selv om det foreligger treff i Eurodac, blir det ikke nødvendigvis sendt en anmodning. Dette skyldes at sakene til personer som har en særskilt tilknytning til Norge (for eksempel gjennom nære familiemedlemmer i landet) unntas Dublin-behandling.
Bestridelser
Dersom en medlemsstat mener at vilkårene for å overta- eller tilbaketa en asylsøker ikke er til stede avslås anmodningen. Dersom Dublin-enheten mener at avslaget ikke er godt nok juridisk begrunnet, vil direktoratet bestride avslaget. Selv om et avslag i utgangspunktet blir bestridt, blir likevel de aller fleste akseptert på et senere tidspunkt.
Vedtak
Vedtaksfattingen kan først gjennomføres når det foreligger en aksept fra mottakerstaten eller etter at fristen for å svare er gått ut. Et overslag viser at vel 15 prosent av vedtakene treffes med bakgrunn i en fristoversittelse, mens det i de resterende sakene altså vil foreligge en aksept.
Anmodninger fra utlandet
På samme måte som at Norge kan anmode ett av de andre medlemslandene om å behandle en asylsøknad, kan også andre medlemsland anmode om at Norge skal behandle en søknad.
Disse arbeidsoppgavene anses som like ressurskrevende som våre anmodninger til utlandet.
Anmodninger fra utlandet fordrer nærmere undersøkelser slik at vi er sikre på at vedtaket som treffes er riktig.
Tett samarbeid internasjonalt
Gjennomføringen av Dublin-samarbeidet forutsetter et tett samarbeid medlemslandene mellom, ikke minst i forhold til juridiske tolkninger og regelverksarbeid. Norge deltar aktivt i dette samarbeidet.
Samarbeidet omfatter spørsmål knyttet til Eurodac og DubliNet.
Det er opprettet en egen kontaktgruppe, Dublin II Contact Committee. Temaer for gruppen er tolkning og anvendelse av Dublin II-forordningen med utveksling og drøfting av synspunkter på forskjellige problemstillinger.
Juridiske problemstillinger som dukker opp blir løpende diskutert på et eget nettsted.
I tillegg er det samarbeid på nordisk plan gjennom Nordisk utlendingsutvalg.
