UDI skal både skal legge til rette for ønsket og lovlig innvandring og samtidig hindre ulovlig immigrasjon. I det året som er gått har UDI sammen med Arbeids- og inkluderingsdepartementet gjennomført en rekke tiltak som skal hindre at noe tilsvarende skjer igjen.

Det er alltid krevende for en organisasjon og dens medarbeidere å bli utsatt for en så massiv medieomtale og kritikk som det UDI opplevde. Samtidig gjorde granskingen og behandlingen i Stortinget det mulig å bruke mer tid på systematisk kvalitetsarbeid.

UDI har imidlertid utfordringer som har kommet i skyggen av granskningen. Da jeg på kortest mulig varsel kom inn i direktoratet 7. april i fjor, som fungerende direktør, møtte jeg en virksomhet som var godt organisert, som hadde mange gode styringssystemer og medarbeidere preget av høy kompetanse. Det var en positiv opplevelse.

Finansiering

Den mest akutte utfordringen jeg møtte gjaldt finansieringen av direktoratet. En generell underfinansiering kombinert med en kraftig økning i antall innkomne saker, hadde skapt en uholdbar situasjon med økte saksbunker og restanser, lengre saksbehandlingstider og generelt dårligere service overfor alle som er avhengige av UDIs tjenester og vedtak.

Jeg er glad for at Regjeringen så at situasjonen måtte snus. Nylig vedtok Stortinget en tilleggsbevilgning til UDI på 82,5 millioner kroner. Etter hvert som vi får omsatt disse pengene til kompetente medarbeidere, er alt lagt til rette for at vi skal få redusert antall saker som venter på behandling.

Men året i UDI har lært meg at flere medarbeidere ikke er tilstrekkelig for å skape en moderne utlendingsforvaltning tilpasset omgivelsenes forventninger. Fortsatt skjer mye av saksbehandlingen gjennom papirmapper og manuelle operasjoner. Tonnevis av papirer flyttes fysisk mellom utenriksstasjoner, politiet, UDI og Utlendingsnemnda. I en virksomhet som håndterer 90.000 saker årlig, er det tidkrevende og ineffektivt.

Elektronisk saksbehandling

Slik behøver det slett ikke å være i vår elektroniske tidsalder. UDI har planene klare for å kunne gå over til full elektronisk saksbehandling. Det vil blant annet bety at brukerne skal kunne levere elektroniske søknader for enkelte type tillatelser eller sjekke status på nettet. Andre offentlige myndigheter, som skatteetaten og Lånekassa, har vist hvordan det kan gjøres. Utlendingsmyndighetene skal ikke ha et lavere ambisjonsnivå. Her er det store gevinster å hente i form av bedre service og økt effektivitet.

En moderne utlendingsforvaltning skal kunne gi søkerne svar innen rimelig tid, være tilgjengelig for elektronisk kommunikasjon 24 timer i døgnet og ikke minst gi god og forståelig veiledning om regler og søknadsprosedyre. Vi er ikke der i dag. Men vi skal dit.

Kontroll og tilrettelegging

En av de største utfordringene for en virksomhet som UDI er at vi både skal legge til rette for ønsket og lovlig innvandring og samtidig hindre ulovlig innvandring. En kurant søknad om arbeidstillatelse skal gli raskt og enkelt gjennom, mens en person man mistenker prøver å komme inn i landet gjennom proforma ekteskap, skal kontrolleres grundig og eventuelt stoppes. Det er likevel ikke alltid så enkelt som det høres ut.

Mange prøver å komme til Norge på ulovlig vis. Proforma-ekteskap er bare ett eksempel. En del forfalsker identiteten, noen opererer med ikke-eksisterende arbeidsgivere eller studiesteder, det søkes visum for å delta på arrangementer som ikke finner sted osv. I tillegg har vi alle asylsakene som krever grundige vurderinger. Alt dette gjør at gode kontrollordninger alltid må være til stede.

Kontroll av hva?

Det betyr ikke at alle saker bør kontrolleres, eller kontrolleres like mye. Vi har i dag systemer for å skille mellom kurante og mer kompliserte saker. Men systemene for differensiering av saker kan utvikles mye mer. Jeg tror fortsatt vi bruker for mye ressurser på å undersøke mange saker og sakstyper som det erfaringsmessig er relativt få problemer med. Samtidig kunne vi satt inn enda flere ressurser på å ta de som virkelig prøver å lure systemet. Utfordringen er å identifisere hvilke saker som bør kontrolleres mer, og hvilke vi ikke trenger å bruke mye ressurser på.

Etterkontroll

Det bør også vurderes om en større del av kontrollen bør skje i etterkant i stedet for at alle undersøkelser gjøres i forbindelse med saksbehandlingen før en tillatelse gis.

Man kunne for eksempel tenke seg at de fleste arbeidstillatelser gis basert på tillit til søkeren og arbeidsgiveren, det vil si med mindre forhåndskontroll. Så kunne man sette i verk desto strengere sanksjoner, spesielt mot arbeidsgiver, dersom det avsløres at tilliten er brutt. Tilsynelatende kan en slik linje innebære mindre kontroll med innvandringen, men i virkeligheten kan det gjøre at den reelle kontrollen blir bedre - samtidig som forvaltningen gir bedre service til alle de som opptrer lovlig.