EVIGHETEN
NAVN: MARTA EMAUS
FAG: ARKITEKTUR
«Akustisk Rom» er tittelen på et prosjekt for 2. klasse på Bergen Arkitekt Skole. Elevene skal prosjektere et rom/sted for et selvvalgt akustisk formål. Det være seg en konsertsal for strykere, øvingsrom for rockeband, utescene for sang og teater.
EVIGHETEN
foto: JANNIKE GOTTSCHALK BALLO + aka@uib.no
Å TIDLIG få satt i gang en prosess er viktig i prosjektarbeid. Hva som setter i gang prosesser i den enkelte er individuelt. En handling, en skisse, et møte kan være ting som får snøballen til å begynne å rulle. Å befinne seg tidlig i en prosjekteringsfase kan være både spennende og frustrerende. Frustrerende fordi man leter, men vet gjerne ikke hva man leter etter. Spennende, for når man ikke vet hva man leter etter er sjansen desto større til å gjøre uventede oppdagelser. Min prosess begynner med en tur på fløyen.
PROLOG
En dag tar jeg fløybanen til toppen. Jeg har bestemt meg for at jeg ønsker å lage et akustisk opplevelses-sted for barn, og at stedet skal være en grotte i fjellet. Jeg tenker at om jeg går nedover dette fjellet vil jeg kunne finne et passende sted å sprenge et hull. På vei nedover en svingete vei treffer jeg en hyggelig mann. Jeg spør om han vil vise meg veien nedover. Det vil han, for han er fra Bergen, og kjenner dette fjellet som sin egen bukselomme. Etter en stund går vi forbi en kjempefin fjellvegg. I stedet for å stoppe opp går jeg litt videre sammen med mannen. Han har jo vært så hjelpsom. Og så vet han så mye. Mannen sier at nå er vi på Skansemyren, og at vi snart kommer til Evigheten.
– Evigheten?
Han sier det er det den kalles, den lange, smale grusveien som går forbi det gamle sagbruket. Så skilles veiene våre, og jeg går hjemover mens jeg tenker på Evigheten…
FOR MEG var møtet med mannen denne dagen en nøkkel for å komme videre med prosjektet. Tilsynelatende små hendelser, tilfeldigheter, kan ofte vise seg å bli avgjørende for hvilken retning man velger. At jeg hadde blitt fortalt om en vei med det fantastiske navnet «Evigheten» ga rom for å fantasere. Jeg ble umiddelbart fasinert av det faktum at Evigheten finnes som en faktisk størrelse. Evigheten har en begynnelse og en slutt. Jeg kan gå på Evigheten. Jeg kan se Evigheten. Jeg kan sanse og føle Evigheten. Og hva finnes etter enden av Evigheten? Disse fabuleringene åpnet for å direkte koble min ide om ei grotte til evighetsperspektivet: «Jeg vil lage et sted hvor det også er mulig å høre lyden av Evigheten.»
FØRST og fremst er prosjektet tiltenkt barn, og barn har stor fantasi og innlevelsesevne. Derfor valgte jeg å gjøre fortellingen til en viktig del av konseptet for mitt prosjekt. Ved å skape en myte rundt veien med navnet «Evigheten» ønsket jeg å åpne for fabuleringer hos den som selv går på Evigheten. «Hva er evigheten?» er et spørsmål som jeg tror mennesker i alle tider har undret seg over. Et spørsmål som kanskje fører tankene over på vårt eget liv på jorden: «Hva er livet?», «Hva er døden?» og «Er noe egentlig evig?»
OPPLEVELSEN AV å gå på Evigheten blir en annen for den som kjenner myten om Evigheten. Slik ønsker jeg også å skape en forventning til det som finnes etter enden av evigheten, nemlig grotten hvor du kan høre lyden av evigheten. Selve lyden av evigheten er den lyden du skaper selv når du befinner deg i grotten. Grotten skal utformes slik at lyden får en etterklangstid på rundt tolv sekunder. Arkitektur er ikke bare byggverket med reisverk og materialer som fysisk eksisterer, men det er i aller høyeste grad også våre helt individuelle opplevelser, forestillinger og ideer.
EVIGHETEN er en liten men ganske lang vei i en liten by i et lite men ganske langt land som ligger ganske langt nord på jordkloden; så langt nord at noen tror at der er snø hele året og at det går isbjørner i gatene. Menneskene som bor i den lille byen kaller veien for Evigheten fordi de synes veien er så fryktelig lang. Det kan nemlig av og til føles som en hel evighet å gå fra den ene enden av veien til den andre. På et sted, ganske langt sør på jordkloden, ligger en annen liten by. Den ligger så langt sør at noen tror der aldri er vinter, og at menneskene spiser appelsiner hele dagen. I denne lille byen finnes en historie om Evigheten. De voksne forteller den til barna sine som igjen forteller den til sine barn. Slik kjenner alle menneskene i byen historien, og slik har den vandret fra munn til munn så lenge Evigheten har eksistert. Historien kalles «På enden av Evigheten».
«PÅ ENDEN AV EVIGHETEN»
På et sted på jorden, nesten så langt nord det går an å komme, er Evigheten. Evigheten er en lang grusvei med rekker av trær på begge sider. På Evigheten ligger et gammelt sagbruk. Bare en gammel mann jobber ved sagbruket. Han kjenner Evigheten som sin egen bukselomme.
Om du noen gang skulle gå forbi dette sagbruket, ja da vet du at du nærmer deg enden av Evigheten. På enden av Evigheten er en stasjon. Historien sier at om du går enda lenger, lenger enn enden av Evigheten, vil du komme til ei gate med ni hus. På enden av denne gaten deler veien seg i tre. Den smaleste av veiene er stengt med en bom. Om du passerer bommen vil du snart finne en sti som tar deg inn i en liten skog. Her er skogbunnen glatt og myk, og stien bratt. Går du stien til endes møter du en stor vegg av fjell. Et sted på denne fjellveggen skal det finnes ei hule.
Hulen er trang og mørk, men like innenfor vil det åpne seg et rom. Her er det mykt og stille, men lar du øynene bli vant til mørket kan du oppdage vegger i alle verdens farger. Og ser du veldig godt etter sier historien at du vil finne enda ei hule, trangere og mørkere enn den første. Denne hulen fører inn til en passasje akkurat stor nok for et lite menneske. Og i enden av passasjen, innerst inne i fjellet, finnes et sted hvor du kan høre lyden av Evigheten.
Om historien er sann er det nok bare mannen på sagbruket som vet. Men menneskene i byen hvor det aldri er vinter drømmer om Evigheten i byen i nord, og om stedet hvor man kan finne lyden av Evigheten. Og om du lurer kan du jo selv se om du finner den…