Et anonymisert spørreskjema ble sent til et randomisert utvalg av 3 167 allmennleger i Sverige, Norge, Finland og på Island. Spørsmålene identifiserte praksis og opplevde hindringer vedrørende samtaler om røyking og røykeavvenning i konsultasjoner, samt legenes egne tobakksvaner.
Responsraten var 67%. En stor majoritet av legene anså at samtaler om pasientenes røykevaner var å anse som en del av deres regulære arbeidsutførelse. Imidlertid ble slike samtaler etablert først når pasientene hadde utviklet røykerelaterte sykdommer. Regelmessig kartlegging av røykevaner for alle pasientgrupper ble praktisert av et lite mindretall. Få leger forsøkte å veilede pasienter i røykeavvenning. De hyppigst rapporterte barrierene for intervensjon var mangel på tid og fravær av effektivitet fordi de fleste pasientene likevel ikke klarte å slutte. Fravær av røykeavenningsklinikker som pasientene eventuelt kunne sendes videre til, ble rapportert som en vesentlig grunn for ikke å involvere seg. I gjennomsnitt brukte allmennlegene ca 1 time per måned til samtaler om røyking med pasienter.
Utbygging av regionale klinikker eller team for røykeavenning vil sannsynligvis få flere leger til å ta opp røyking regelmessig i møte med pasienter.