På 1960-tallet ble det rettet kritisk søkelys mot egne, spesialiserte og segregerte skoletilbud til elever med behov for særskilt tilrettelagt opplæring. Integreringsideologien - med vekt på desentralisering og normalisering - fikk økende gjennomslag. Utredningen om lovregler for spesialundervisning m.m. (Blom-komiteens utredning utgitt i 1970) representerer et viktig brudd med en historisk tradisjon som var bygget på et relativt omfattende spesialskolesystem. Integrering av flest mulig barn med funksjonshemminger i den vanlige skolen ble lagt til grunn ved lovendringer midt på 70-tallet. Dette førte også til at spesialskoleloven ble opphevet.



Skolereformene midt på 70-tallet førte til en gradvis nedlegging av spesialskoler og særordninger for elever med særskilte opplæringsbehov. I følge Stortingsmelding 23 (1997-98) Om barn, unge og vaksne med særskilte behov for opplæring, går i dag fire av fem elever med behov for særskilt tilrettelagt opplæring i den vanlige skolen. Dette krever løpende omstilling og nytenkning. Samarbeidet mellom hjem og skole blir tilsvarende viktig.

Et felles trekk ved disse skolereformene er at de alle bidrar til økt inkludering i skolen. Alle barn og unge har rett til å delta i det samme skolefellesskapet. Mellom 50-55 000 barn, unge og voksne får særskilt tilrettelagt opplæring innenfor lokalskolen og den lokale barnehagen. Knapt 3 500 elever får opplæring i kommunale eller fylkeskommunale spesialskoler og/eller institusjoner.

Både skolen og foreldrene har måttet tilpasse seg en ny virkelighet. Mange foreldre er naturlig nok bekymret for hvorvidt deres barn vil få eller får et godt nok tilbud, og om tilbudet er i samsvar med hva de har krav på og behov for.

Selv om barnet har rett og plikt til opplæring, og kommunene har ansvar for å opprette et tilbud, kan innhold og omfang variere fra kommune til kommune. Det er både politikernes prioriteringer, skolens evne og vilje og kvaliteten på samarbeid som avgjør hvordan tilbudet vil bli.

Samarbeid mellom hjem og skole handler blant annet om god gjensidig informasjon og at skolen trekker foreldrenes kompetanse inn i sitt arbeid. Skolen må se det som sin oppgave å danne seg et helhetlig bilde av den enkelte elevs livssituasjon og lytte til hva foreldrene har å formidle. Det er de som kjenner barna best, og derfor kan bidra med best mulig informasjon Foreldrene må på sin side være villige til å delta i en likeverdig dialog med skolen. En god dialog mellom hjem og skole er viktig for å legge til rette for et best mulig opplæringstilbud.