"Papirene er en maktfaktor, fordi ikke alle voksne er like flinke til å omgås papir. Vi liker ikke tanken på at en masse offentlige personer skal lese alt om oss. Vi tør aldri være helt sikre på at de husker hva de kan snakke med vennene sine om etterpå. Verre er det at det skrives papirer om oss som vi ikke vet om. En offentlig instans ber en annen offentlig instans om opplysninger om oss, men glemmer at vi kanskje skulle vite hva slags opplysninger som blir gitt. Det hender at det sniker seg inn feil, det hender at papirer blir borte".

(Jan Bjurgren og Mari Bjurgren. "Det er min skole". Artikkel i tidsskriftet Bedre skole, nr. 4, 1997)



Det er vanskelig for dem som selv ikke har opplevd det, å forstå hvordan det kan oppleves for foreldre å få offentlighetens søkelys på et barns vansker, avvik og lyter. Det er ofte brutal lesning når det tegnes et dystert bilde av for eksempel atferds- og lærevansker og hvilke konsekvenser det kan få hvis barnet ikke får et tilpasset opplæringstilbud. Foreldre til barn og unge med særskilte opplæringsbehov er sårbare – også i denne sammenheng. Det er viktig at rektorer, sosiallærere, pedagoger og andre fagfolk som samarbeider med foreldrene forstår det.



Foreldre har sjelden faglig bakgrunn for å forstå de sakkyndiges språkbruk fullt ut. Fagfolk må derfor se det som en oppgave å skrive på en måte som også kan leses av mennesker utenfor eget fagområde. En ensidig fokusering på problemer og begrensninger kan dessuten gjøre det vanskelig - også for lærerne - å se elevens ressurser og muligheter.