Taushetsplikt
Klare grenser
Lærere har taushetsplikt om saker som har med deres elever å gjøre. Men det betyr ikke at lærere som underviser den enkelte, ikke har lov til å diskutere det faglige opplegget seg imellom.
Foreldre til barn med spesielle behov for tilrettelegging kan oppleve eventuelle brudd på taushetsplikten både som sårende og belastende. Det er derfor viktig at de sier fra hvis skolen eller andre bryter sin taushetsplikt.
Lærere har imidlertid plikt til å gi barnevernet opplysninger om eleven hvis læreren selv mener at barn er utsatt for omsorgssvikt.
Taushetsplikten skal bidra til gjensidig åpenhet og tillit mellom skole og foreldre. Følgende sitat fra St meld 17 (1999-2000) Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet viser dette:
”Reglene om taushetsplikt slår fast visse begrensninger i adgangen til å gjøre opplysninger tilgjengelige for andre. Bakgrunnen er i første rekke hensynet til personvernet. Taushetsplikten blir i gitte situasjoner oppfattet som en hindring for samarbeid mellom etater med overlappende oppgaver. Erfaringer viser imidlertid at der man har en god samordning, vil man også finne ordninger innenfor gjeldende lovverk som sikrer tilstrekkelig informasjon til beste for den saken gjelder.
Både legeloven og forvaltningsloven, som barnevernloven refererer til, har bestemmelser om at taushetsplikt bortfaller ved samtykke fra den som har krav på taushet. I den utstrekning slikt samtykke gis, betyr det for eksempel at man kan gi et samlet tilbud om hjelp som inkluderer bidrag fra flere tjenester (f.eks. barnevern, barne- og ungdomspsykiatri og rusomsorg) uten hinder av taushetsplikten. Samtykkeregelen åpner for at informasjon kan gis mellom ulike tjenester i nær sagt alle tilfeller der det er ønskelig.
I en arbeidsrapport fra Sosial- og helsedepartementet (1995) heter det at i prosjekter der brukermedvirkning og samarbeid/samordning er eksplisitte mål, blir ikke taushetsplikten oppfattet som noe stort problem. Samarbeid mellom ulike etater, yrkesgrupper og med pårørende ble i stor grad basert på brukerenes samtykke. Problemer med å praktisere taushetsplikten på en fornuftig måte handler med andre ord i stor grad om manglende tillit mellom «hjelper» og «bruker», mellom hjelpeapparatet og de pårørende og mellom ulike profesjonsgrupper og etater. «Brukere» som har stor tillit til sine «hjelpere», har også tillit til at bare de nødvendige og riktige opplysningene blir gitt videre. Hvordan taushetsplikten
Praktiseres, kan dermed ikke sees løsrevet fra hvordan yrkesutøvelsen skjer rent generelt, hvordan arbeidet er ledet og organisert, og hvordan samarbeidsklimaet mellom de forskjellige instansene er.”
(Fra kap. 2.1.3. Taushetsplikt og samarbeid.)
|