Videre i denne artikkelen drøfter leder av FUG, Loveleen R. Brenna, hvordan samarbeid mellom hjem og skole kan bidra til redusere betydningen av sosiale forskjeller.

Settes i båser
Foreldrenes ulike kulturbakgrunn, ulike erfaringer fra egen skolegang og ulik yrkesbakgrunn fører til at de dessverre settes i ulike båser og stemples for eksempel som ressurssvake eller ressurssterke. FUG mener skolen i altfor stor grad bidrar til å opprettholde en del sosiale forskjeller.
Alle foreldre, uansett utdanning, bakgrunn, kultur, religion, utseende og sosialt lag, har en drøm om at deres barn skal trives, lykkes og være trygge på skolen. At deres barns barndom, skolehverdag og fremtid skal bli bedre enn den de selv hadde. De ønsker sine barn det beste. Ingen foreldre ønsker dårlige læringsresultater for sine barn. Foreldrenes oppriktige ønske om en god skole for sine barn, er utgangspunktet når FUG vil vektlegge utvikling av hjem-skole-samarbeidet som ett av virkemidlene for å utjevne sosiale forskjeller.

Skolens holdninger til foreldre
Forsker Thomas Nordahl peker på at skolen reproduserer sosiale forskjeller ved at den samarbeider best med de foreldrene som har barn som lykkes innenfor skolesystemet (NOVA-rapport 13/03). Lærerens holdning, evne til å gi alle elevene tilpasset opplæring og kompetanse til å møte foreldre med ulik bakgrunn, er avgjørende for utjevning av sosiale forskjeller blant elever.

Lærere og skoleledere kategoriserer ofte foreldre ved å plassere dem i båser som ressurssterke – ressurssvake, akademiske – ikke akademiske, hjem med eller uten kulturell kapital, innvandrerforeldre og norske foreldre osv. Med en slik kategorisering blir mennesker gjort om til objekter. Dermed kan samarbeidet bli preget av at foreldre er låst fast i ulike roller og tankemønstre som det blir vanskelig å komme ut av. Når foreldre blir definert som ressurssvake, er det et angrep på deres selvrespekt. Det er en krenkelse av deres integritet. Slike merkelapper som foreldre får tildelt, kan skape distanse og svekke samarbeidets kvalitet. De personlige sidene og likeverdet kan forsvinne i skyggen av kategorien foreldrene er plassert i, og læreren kan unngå å møte foreldre som unike mennesker som er betydningsfulle for sitt barn.

En viktig forutsetning for at barn skal lykkes i skolen, er at de har en lærer som ser på foreldre som en viktig ressurs i barns læring. En god lærer dømmer ikke foreldre. Han plasserer ikke foreldre i båsene ”ressurssterke” og ”ressurssvake”. Han vet at foreldrene er viktige i elevenes læring, og han oppmuntrer alle foreldrene til aktivt å støtte opp om skolegangen. Han vet også at foreldrene er ulike, men at uansett utdanning og bakgrunn, kan alle foreldre bidra. En mor som er analfabet, men er hjemmeværende og omsorgsfull, vil ha andre ressurser enn en mor som er omsorgsfull, har høy utdanning, men er mye på reisefot og lite hjemme. De representerer to ulike virkeligheter for to av elevene i klassen. Erfaringene med samarbeidet, og foreldrenes aktive eller passive deltakelse på foreldremøter, kan skape noen holdninger hos læreren, noe som kan påvirke elevenes læringsmuligheter. Det kan påvirke hvilke forventninger læreren har til elever som kommer fra hjem som han definerer som lite samarbeidsvillige eller ressurssvake.

Kunnskap om elevenes hjemmeforhold og dialog med foreldrene er viktig for at læreren skal se eleven som et helt menneske. Læreren og foreldrene skal sammen bygge en bro mellom hjem og skole. Når det er tett dialog og samarbeid mellom læreren og hjemmet, er det med på å gi trygghet og støtte til den enkelte elev.

Undersøkelser viser at skoleledere og lærere har ulike måter å møte foreldre på. Noen ser på dem som viktige samarbeidsparter, mens andre ser på foreldre som et forstyrrende element i skolens hverdag. Skolelederes og lærerens holdning til foreldre er avgjørende for foreldrenes tro på og mulighet til å støtte sine barn i deres læring. Personalets holdninger til foreldre og elever må settes på dagsordenen av skoleleder, og det må evalueres jevnlig. Her er det viktig at skoleledere er tydelige og ser på mulighetene og ressursene hos foreldrene, lærerene og elevene.

Thomas Nordahl drøfter maktforholdet i samarbeidet mellom hjem og skole (Synteserapport: Foreldre i skolen – Evaluering av R97, 2003). Han viser til at forståelse av makt er viktig i alle aspekter ved samarbeidet mellom hjem og skole, fra den daglige hjelp og støtte som foregår i hjemmet til arbeid i formaliserte samarbeidsorgan i skolen. I alle disse samarbeidssituasjonene er det grunn til å anta at det eksisterer maktforhold som kan ha innflytelse på både intensjoner, prosesser, erfaringer og resultater fra samarbeidet (Ravn 1995). Nordahl drøfter skolens bruk av sin institusjonelle makt og sin kommunikative makt som faktorer som hindrer eller fremmer samarbeidet.

Skolens ansatte må, i tillegg til å være bevisst sin holdning til foreldre, ta i bruk den forskningen og erfaringen vi har på dette feltet. Det må satses på økt kompetanse. FUG mener at utvikling av en likeverdig dialog mellom hjem og skole er et viktig virkemiddel for å bedre læringsresultater og –miljø.

Ressursfokus som grunnlag for utjevning
En forutsetning for utjevning av sosiale forskjeller er at skolen har ressursfokus, ikke mangelfokus. Foreldre som opplever at læreren ser på dem som viktige for sine barn og som har tro på foreldrenes forutsetninger og ressurser, er også trygge og har tillit til læreren. Samtidig yter de en vesentlig innsats for sine barns skolegang. Foreldrene ser på samarbeidet med skolen som viktig, og er med på å bedre læringsmiljøet på skolen, ikke bare for sitt eget barn, men også for fellesskapet.

Når skolen definerer foreldre som ressurssvake, har skolen mangelfokus på familien og plasserer også eleven i et negativt lys. Dette vil også påvirke forventningene læreren har til eleven. Disse foreldrene har ikke en god og trygg relasjon til læreren, derfor kan de også være mer tilbaketrukne i møte med læreren. Mange av foreldrene har barn med lærings- eller atferdsvansker. Foreldrene blir også usikre på seg selv og sine muligheter til å støtte sitt barn. Disse foreldrene ser heller ikke hensikten med å samarbeide med en skole som diskvalifiserer dem. De har erfaringer i møte med en lærer som i liten grad styrker dem, gir dem tro på seg selv og myndiggjør dem som viktige støttespillere for sine barn. Kontakten mellom dem og skolen handler ofte om de negative episodene og alt det gale barnet deres gjør.

Foreldrenes egne holdninger har betydning for elevenes læring
Foreldrenes holdninger til skolen og erfaringer med skolen er en annen viktig faktor. Foreldre som selv har negative erfaringer fra sin skolegang, foreldre som føler at de ikke blir verdsatt, ikke blir hørt, eller foreldre som opplever at deres barn blir mobbet på skolen, kan føle at skolen er en risikosone for deres barn. Uansett hvilke erfaringer vi har fra vår egen skolegang, er det viktig at vi foreldre ikke overfører våre negative erfaringer til våre barn. Våre erfaringer er ikke våre barns virkelighet. Barna skal få gjøre sine egne erfaringer, i en nyere tid, med nye lærere, med nye undervisningsmetoder, nye bøker, og ikke minst, på sine egne premisser og med sine forutsetninger.

Foreldrenes holdninger påvirker barnas holdninger. For eksempel utsagn som ”matematikk er vanskelig” og ”jeg likte heller ikke matematikk på skolen” gagner ikke våre barn. Vi bør heller gi uttrykk for at vi er glad for at de lærer matematikk, og at vi er stolte av dem.

Lærere kan være med på å veilede foreldre, slik at de kan få tips om hvordan de kan hjelpe sitt barn med skolearbeid hjemme. En god lærer er en som styrker foreldres tro på seg selv og fokuserer på foreldrenes sine muligheter for å støtte sine barn i skolegangen. Han ser på alle foreldre som ressurs og myndiggjør dem som støttepersoner i sine barns læring. Dette betraktes som vesentlig fordi forskning viser at den hjelp og støtte foreldre gir til barns skolegang har en sterk sammenheng med barnas prestasjoner og situasjon i skolen (Birkemo 2002, Epstein 1992).

Et viktig argument for å styrke samarbeidet mellom hjem og skole ligger i den betydning foreldre ser ut til å ha for sine barns resultater og situasjon i skolen. Foreldre med høyt utdanningsnivå og annen relevant sosial og kulturell kapital ser ut til å støtte sine barn på en slik måte at de gjennomgående gjør det bra i skolen. Foreldrenes sosiale og kulturelle kapital vil det være lite å få gjort noe med på kort sikt. Spørsmålet er om det er slik at den sosiale kulturelle kapitalens betydning for barnas skole er like gitt, og kan forstås som kausal sammenheng mellom foreldre og barns skoleprestasjoner. Slike kausale forklaringer er det vanskelig å finne i samfunnsvitenskap. Dermed er det grunn til å tro at de sterke sammenhengene mellom foreldrenes sosiale og kulturelle kapital og barns skoleprestasjoner kan påvirkes. Kapitalens betydning for barnas skoleprestasjoner og situasjon i skolen kan muligens reduseres ved at det etableres et bedre samarbeid med alle foreldre. Dette kan kanskje også bidra til at forskjellene mellom elevenes prestasjoner og atferd i norsk skole kan bli mindre. (T. Nordahl: Synteserapport: Foreldre i skolen – Evaluering av R97. 2003)

Lærernes kompetanse og elevenes læringsutbytte
Når lærer elevene best? For å kunne utjevne sosiale forskjeller må lærerne kjenne til de ulike læringsstrategier som brukes for å tilegne seg kunnskap i de ulike hjemmene. De elevene som kommer fra hjem hvor kunnskap først og fremst formidles muntlig, vil sannsynligvis lære på en annen måte enn de elevene som kommer fra hjem der kunnskap stort sett formidles gjennom bøker og skriftlig informasjon. Jo større avstanden mellom skolens kultur og hjemmets kultur blir, desto større er behovet for dialog mellom hjem og skole. Mangel på kunnskap om familiens bakgrunn kan føre til at læreren feilbedømmer og feiltolker foreldrenes motiver og intensjoner. Her ligger en vesentlig del av grunnlaget for lærerens mulighet til å drive god tilpasset opplæring.

Sammen om et godt læringsmiljø
Samarbeid mellom hjem og skole kan bestå i å skape et godt læringsmiljø og felles verdier og normer for barn i et fellesskap. Skolen er en arena hvor en stor gruppe barn i en viss alder, hver eneste dag i minst 10 år av sitt liv, samles. Barn og unge har ulike inntrykk, erfaringer, forutsetninger og historier. I dette mangfoldet kan det være nødvendig at de voksne samles om noen grunnverdier og regler som alle barn skal følge for å skape et godt fellesskap. Utvikling av sosial kompetanse er et viktig samarbeidsområde for hjem og skole. Foreldre, lærere og elever må sammen definere hva som er ønsket atferd og hva som er uønsket atferd. Hvordan kan foreldre og lærere samarbeide om ønskede mål? Hva er hjemmets og skolens felles ansvar? Hva skjer i det øyeblikket en elev bryter en grense?

En god lærer bygger bro mellom hjem og skole, og bidrar dermed til å gi den enkelte elev trygghet, trivsel og kunnskap. Foreldre og lærere kan bli enige om forhold i oppdragelse, oppfølging av skolearbeid og hvordan undervisningen bør foregå. Gjennom en slik enighet realiseres makt i oppfostring av barn, og foreldrene vil få reell medvirkning i skolen. Slik sett fins det et potensiale for at skole og foreldre sammen kan realisere enighet og makt som kan få positiv innflytelse på barn og unge sin utvikling. Samarbeidet må da være basert på viljen til dialog og drøftinger, snarere enn et ønske fra lærerne om å bestemme hva som skal foregå. (Nordahl, 2003)

Et godt læringsmiljø fritt for mobbing og krenkelser, der elevene føler at de blir verdsatt, sett, hørt, har opplevelse av mestring, føler trygghet, trivsel og respektert, vil være et sted hvor læring finner sted.

Bevisstgjøring av foreldre
Den betydning foreldrene har for barns læring, gjelder ikke bare mens barna er små. En større norsk undersøkelse i ungdomsskolen som satte fokus på hvilke faktorer som bidrar til elevenes læring, viste også at foreldrene hadde stor betydning for det læringsutbyttet ungdom fikk av skolearbeidet. Studien tok utgangspunkt i et nasjonalt utvalg som omfattet ca. 3000 elever på 70 skoler. Elevene ble fulgt opp gjennom niende og tiende klasse. I løpet av disse to årene ble de testet med standpunktprøver i norsk og matematikk hver høst og vår, det ble registrert hvilke karakterer de fikk i sju fag og elevene svarte på en rekke spørsmål om hjemmeforhold og skolens undervisning. (Birkemo 2002)

Allerede på 1960-tallet viste internasjonal forskning at hjemmet har større betydning for hva barn tilegner seg på skolen, enn det som skjer på skolen. Elevenes skoleprestasjoner er avhengig av den oppfølgingen og stimuleringen de får i hjemmet og det verktøyet/den bagasjen de møter skolen med.

Foreldrene er barnets mest betydningsfulle personer. Deres rolle er tosidig, de skal på den ene siden gi tilbakemeldinger på og stimulere det som er ønskelig atferd og verdier hos barnet, og på den andre siden skal de sette grenser for det som er uønsket og uakseptabel oppførsel og væremåte hos barnet. I samspill med sine foreldre utvikler barnet en verdiplattform og et syn på virkeligheten som er avgjørende for hvordan det tolker og engasjerer seg i sine omgivelser. Foreldre som ser på utdanning og skole som viktig, og verdsetter godt arbeid fra barnets side, stimulerer også til økt innsats hos barnet. Det vil igjen påvirke motivasjonen til læring og læringsresultatene til barnet. Foreldre som er interessert i hva barna holder på med, hva barn er opptatt av og har dialog med sine barn, er også støttende for barnets engasjement på ulike arenaer i livet.