UENSARTET. Det går en gruppe elever i norsk skole som bare er der "på lissom". Det er elever med ulike
typer psykiske funksjonshemninger. De utgjør 1-3 % av elevmassen og er en meget uensartet gruppe. Noen av dem har stort behov for hjelp og oppfølging, andre klarer seg selv i de fleste av dagliglivets gjøremål og har ulike grader av "grunnleggende ferdigheter innen lesing, skriving, matematikk og digital kompetanse" (se "Kultur for læring", Stortingsmelding 30). I motsetning til elever flest ser det ikke ut til at disse elevene har krav på en individuelt tilrettelagt opplæring, selv om lover og forskrifter inkluderer alle typer elever. I praksis kan det se ut som om klare skolerettigheter betyr svært lite når man er så uheldig å falle inn under kategorien "elev med psykisk utviklingshemning".

Forventninger.

Bakgrunn for denne påstanden er mange års erfaring med elever med utviklingshemming både i jobb og privat sammenheng. Jeg er mor til Jenny. Jenny er 16 år og ungdom. I tillegg har hun Downs syndrom. I høst begynte Jenny og mange av hennes venner med ulik type funksjonsnedsettelser på videregående skole. Forventningene var store, både hos ungdommene og deres foreldre.

Det er her "på lissom"-begrepet kommer inn. For, mens alle andre elever etter hvert kommer hjem med sekken full av bøker og informasjon om fag, prosjekter og læringsmål, er det tomt i sekken til Jenny og vennene hennes. De har ingenting å vise frem, hverken for søsken, foreldre eller andre interesserte.

Elsker å lære.

I motsetning til mange elever på 16 år, er ikke Jenny skolelei. Tvert om, hun elsker å lære. I vårt bilde er hun langt fra en "på-lissom"-elev. Hun lærte å lese i 2. klasse og er den i familien som bruker mest tid på boklige sysler. Hun liker dessuten å få ansvar. Hun er begeistret over ukeoversikt og lekseplaner og er tydelig stolt over fullførte oppgaver og lekser. Derfor har Jenny og mange av vennene hennes kanskje enda mer mulighet enn andre elever til å lære seg nytt og spennende stoff. De er motivert og villige, og er opptatt av å være ordentlige skoleelever.

De er i det hele tatt opptatt av å være som andre ungdommer. Derfor nikker vi foreldre stolt til hverandre når vi forteller om våre tenåringer som kontakter hverandre via tekstmeldinger, e-post eller lukker døren til rommet for å gjøre en avtale om tacos og film på fredagskvelden.

Derfor rister vi foreldre oppgitt på hodet når vi ser den tomme skolesekken.

Jenny og vennene hennes bryter stadig grenser for hva både foreldre og omverdenen hadde trodd de skulle mestre. Dette gjør at mange av oss ser at kanskje det ikke finnes noe tak for læring, noe også store britiske undersøkelser bekrefter (Buckley, Bird, Sacks, Archer 2002). Disse viser nemlig svært gode resultater ved økt faglig innsats i forhold til ungdommer med Downs syndrom.

Menneskelighet.

Det er noen forskjeller på Jenny, vennene hennes og oss andre. Vi er likevel mest like på alt det som har med menneskelighet å gjøre. Følgende historie vil forhåpentlig illustrere dette:

Forleden var jeg så heldig å få overvære en samtale mellom professor Arne Næss og forfatteren Petter Mejlænder. Temaene var mange, de handlet blant annet om Arne Næss' barndom og skolegang. Arne Næss var ingen mønsterelev; han både skulket og opponerte mot lærerne. Tross i dette hadde han gode minner fra skolen. Han opplevde nemlig at lærerne så ham og anerkjente ham. Han overhørte samtaler lærerne imellom hvor de med glimt i øyet mumlet om ham at "det er noe der".

"Det er noe" ved Jenny og vennene hennes også! Hver og en av dem har sin helt unike personlighet, evner og ressurser. Felles for dem er, som det også var for Arne Næss og alle oss andre, at de har behov for å bli sett, være "noe", bli anerkjent og stilt forventninger til.

Avlive myter.

Den tomme skolesekken forteller oss foreldre at det ikke blir stilt forventninger til Jenny og hennes likesinnede. I sekken finnes hverken bøker, lekser eller en strukturert timeplan. Hvorfor er det slik? Er det fordi denne elevgruppen fortsatt er belemret med myten om at de er "ikke opplæringsdyktige"? I alle fall ikke på det intellektuelle planet?

I så fall burde en god del av midlene til Kunnskapsløftet i skolen brukes til å avlive disse mytene, og sørge for at også elever med utviklingshemning tenkes inn i de nye læreplanene og metodiske satsingsområder som læringsstrategier, kartleggingsverktøy og mappevurdering. Likeledes at lærere og personale sikres oppdatert kunnskap på tilpasset opplæring for elever med psykisk utviklingshemning.

Jenny og vennene hennes er kanskje ikke lønnsomme for dagens skole som måler sine resultater innen områder hvor Jenny ikke vil dra opp gjennomsnittet. Er det derfor det ikke satses på denne type elever? Er det derfor utvikling av spesialpedagogisk spisskompetanse blir stemoderlig behandlet når det nå ellers skjer et stort kunnskapsløft i skolen?

Vår avtroppende utdanningsminister, Kristin Clemet, gjentar stadig at hun er en varm tilhenger av en inkluderende skole. Jeg tror mange foreldre til elever med funksjonsnedsettelser kjente en gnist av håp og optimisme da hun snakket om kvalitetssikring i skolen, samtidig som hun var opptatt av det menneskelige mangfold. Denne gnisten døde hen etter at vi i løpet av Clemets ministerår har opplevd en jevnt synkende interesse for våre barn i skolen. Elever med store opplæringsbehov er knapt nevnt i viktige skoledokumenter som Kvalitetsmeldingen og den påfølgende Stortingsmelding 30. Denne elevgruppen er følgelig heller ikke prioritert i forhold til den store satsingen på kvalitet og kunnskap ellers i skolen.

Fokus på alle.

Kjære politikere, dere har nettopp gjennomgått et nytt valg og velgerne har gitt dere nye muligheter til å jobbe for et godt og inkluderende samfunn. Hvem av dere vil jobbe for en skole hvor det er fokus på alle, også Jenny og vennene hennes? Hvem av dere er villig til å ta henne på alvor og ikke bare "på-lissom"?

Hvem av dere ser til at hun får en systematisk opplæring som kan styrke hennes selvfølelse og "formidle at hun stadig er i utvikling, slik at hun får tillit til egne evner" (jf. "den viktigste av alle pedagogiske oppgaver", ifølge læreplanen)?

Hører dere oss?

Ser dere Jenny?