Opplevelsen av å bli krenket er subjektiv, og det er barnets opplevelse som er barnets sannhet, ikke hva andre måtte mene. Når mobbeofferets opplevelse av krenkelse ikke blir tatt på alvor, blir det mobberen som får støtte og de voksne blir også de som krenker. Når voksne sier ”ikke bry deg om det, det er bare bagateller”, definerer de barnets opplevelse ut i fra sitt voksne perspektiv. Men foreldre eller lærere kan aldri definere barnets smerte.

De voksne kan ikke fraskrive barnet retten til å føle seg krenket. Krenkelse er et angrep på et menneskes selvfølelse. Det kan være at den som krenker ikke opplever sitt utsagn eller handling som krenkende, men det er offerets opplevelse som skal være avgjørende.

Hva kan jeg gjøre hvis mitt barn blir mobbet?

Ditt mål må være å få barnet til å snakke om problemene og gi barnet

tilbake selvtilliten og troen på seg selv. Du vil formodentlig selv gå gjennom et bredt spekter av følelser:

• Hjelpeløshet – det er ingenting du kan gjøre
• Sinne – du vil kanskje ha hevn
• Bekymring – for ditt barns velbefinnende
• Forvirring – du vet ikke hva du skal gjøre
• Skuffelse – hvorfor kan ikke barnet klare seg selv?
• Så stopp opp, bevar roen og tenk gjennom tingene før du gjør noe
• Det er viktig at barnet ditt opplever at du har kontroll over situasjonen
• Forvent en følelsesmessig reaksjon fra barnet; f.eks. skam eller sinne
• Ta problemet alvorlig – barnet er formodentlig mer lei seg enn du tror
• Undervurder aldri angsten hos et mobbet barn
• Angrip problemet som noe som skal løses, og som man kan lære av
• Ta deg god tid til å snakke med barnet – finn et rolig sted

Unngå å være

• kynisk: «Det skal du ikke være lei deg for.»
• martyr: «Det er da ingenting, den gang jeg gikk på skolen ...»
• forhørsleder: «Jeg vil vite alt.»
• redningsmann: «Det skal jeg nok ordne opp i.»
• trollmann: «Det ordner jeg på et øyeblikk.»

Prøv i stedet å være

• lyttende: Lytt tålmodig og ikke trekk forhastede konklusjoner
• undersøkende: Gransk saken oppmerksomt og tålmodig
• støttende: Se problemet fra barnets side

Berolige barnet og anerkjenn problemet

• Det er viktig å la barnet få vite hvor glad du er for at du fikk informasjon om mobbingen, at du tror på barnet, at det ikke er barnets skyld, og at du er lei deg for at dette har skjedd. Det er ikke barnet som er problemet!
• Forviss deg om at barnet ikke tror på det mobberen sier
• Berolig barnet og si at det ikke er alene om å bli mobbet
• Hvis det er fare for barnets sikkerhet, må du ta affære
• Hvis barnet er i ekstrem krise, må du søke profesjonell hjelp.

Handlingsmuligheter

• Finn frem til sannheten, men unngå langvarige forhør; følg barnets tempo. Få i stedet informasjon fra andre – få hjelp fra skolen
• La barnet foreslå løsninger på problemet
• Hvis problemet fortsetter, må du kontakte skolen – i første omgang kontaktlæreren. Skolen har plikt til å handle. Ikke vent til den neste konferansetimen eller foreldremøtet. Snakk med lærerne om det; de kan ikke gjøre noe før de kjenner problemet. Sannsynligvis vet de ikke hva som foregår. (Hvis mobbingen foregår i eller omkring SFO eller en fritidsaktivitet, skal du kontakte lederne der.)
• Undersøk hvordan barnet ditt er på skolen; du blir kanskje overrasket. Hvis du er usikker når det gjelder å ta kontakt med skolen, kan du f.eks. få en av foreldrekontaktene eller et medlem av FAU til å ta opp saken. Kanskje har du ikke lyst til å stå frem med navn, men det må ikke stoppe deg fra å fortelle skolen om problemene.

Hjelp barnet med å

• uttrykke sine følelser, især sinne
• kunne svare igjen – kom med positive og realistiske forslag
• innse at sikkerhet er viktigere enn ting (bli ikke sint pga. tapte eller ødelagte eiendeler)

Vær alltid taktfull, f.eks. hent barn på en diskret måte hvis mobbingen skjer

på skoleveien. Hvis mobbingen har vært voldsom og langvarig, så unnlat ikke

å snakke om det selv om du er redd for å rippe opp i fortiden. Barnet har

behov for å snakke om det og bearbeide det over tid.

Les mer:

Heftet STOPP MOBBING – gode råd til foreldre