Anniken Marstrander (Cand.spes.ped. og klinisk pedagog ved SSBU, Poliklinikk ved Vinderen i Oslo) setter fokus på barns sinnereaksjoner. Artikkelen har tidligere vært publisert i Spesialpedagogikk:

HVORDAN FORSTÅ OG MØTE SINNEREAKSJONER HOS BARN

Anniken Marstrander, 2004 - Cand.spes.ped., klinisk pedagog - SSBU, Poliklinikk, Vinderen, Oslo

Innledning

Artikkelen setter fokus på barns sinnereaksjoner: Hvorfor, hvordan og hvilke tiltak vi kan sette inn for å hjelpe barn til å klare seg bedre i sosiale sammenhenger.

Skjerping av observasjonsevnen kan bedre både blikk og forståelse for hva som rører seg i barnet. Vår kompetanse kan bidra med å finne ut av hva som kan være primærgrunnen til at enkelte barn ofte kommer opp i konflikter, ikke forstår, eller viser et atferdsmønster dominert av impulsivitet og motorisk uro.

Forskning har vist at barn med atferdsproblemer kan komme til å føre med seg en ”sinnedrakt” inn i ungdomsalder (Helsedepartementet, 2003).

”Antisosial atferd tidlig i barns skolegang er den beste enkeltprediktor for kriminalitet i voksen alder og antisosiale barn kan identifiseres ganske godt i 3-4 års alder” (Norges forskningsråd, 1998, s.13).

Hva er barnets sinne?

Sinne er en følelsesreaksjon som kan gi uttrykk for en psykisk opplevelse i en ’her-og-nå-situasjon’, eller fra en tidligere opplevd følelse. Sinne kan være med til å utløse lettere, dyperegående eller vedvarende spenningsreaksjoner. En slik atferdsform bør nødvendigvis ikke bety at barnet har psykiske forstyrrelser. Atferdsformen kan derfor være en normal følelsesreaksjon, som kan bidra til å tydeliggjøre barnets behov for retten til sameksistens.

Alle mennesker er utstyrt med følelsesreaksjoner. Er det mulig å flykte fra emosjonene? Vi alle har opplevd sorg, tristhet, glede og sinne… Disse opplevelsene har vært bundet til hendelser i livet vårt, og den følelsesmessige reaksjonen gir ulike reaksjoner: blir vi skremt­, gir det angst – blir vi skuffet, fremkalles tristhet – får vi noe vi setter pris på, blir vi glade – blir vi frustrerte, kan vi bli sinte.

Sinne er en del av vårt følelsesspråk. Vi kan uttrykke våre opplevelser gjennom ord og meninger og samtidig kan kroppsspråket avsløre en helt annen innstilling. Personlig modenhet og integritet oppnås når vi mestrer det å integrere våre følelsesreaksjoner med våre holdninger, med vår moral og med vårt engasjement i yrkes-, familie- og fritidsliv.

Sinne kan sies å være et følelsesbudskap, et budskap som vil meddele noe og som har til hensikt å fortelle omgivelsene om en reaksjon på noe. Denne reaksjonen kan oppstå når mennesket er i psykisk ubalanse med sine omgivelser.

Det er store forskjeller mellom barn hvordan og hvorledes deres emosjonelle uttrykk viser seg. Enkelte barn kan reagere med uro, irritabilitet og tåler lite motgang. Det er ikke uvanlig at slike barn ofte opplever behandlingen av dem selv som svært urettferdig. Andre barn kan reagere motsatt ved å bli mer stille, inaktive, passive og dagdrømmende. Disse barna kan være noe vanskeligere å ”oppdage”, da de ofte ikke er krevende for sine omgivelser. Barn med en stille atferd kan gjøre seg lite bemerket i en barnegruppe.

Kroppsspråket forteller

Kroppsspråket er det instrumentet som kan fortelle og måle kvalitet og kvantitet i forhold til våre følelsesreaksjoner. Kroppen forteller ofte mer om hvordan vi har det enn hva ord kan uttrykke. Den dag vi makter å integrere våre følelsesreaksjoner med våre holdninger, med vår moral og med vårt engasjement, fungerer vi som veltilpassete, godt modne mennesker. Kroppen kan derfor hjelpe oss til å fortelle hvordan du/vi har det i en her-og-nå-situasjon.

Siden barnet i førskolealder er i ferd med å lære å forstå og uttrykke seg med talespråk, blir barnet etterhvert bedre i stand til å oppfatte og kunne fortelle hva det misliker/liker.

”Barn blir langsomt flinkere til å kjenne igjen emosjoner i for eksempel ansikter og stemmer. Barn i førskolealderen kan både sette navn på fotografier med ansikter som viser ulike emosjonsuttrykk, og relatere emosjonene til relevante situasjoner” (von Tetzchner, 2001, s. 381).

Temperamentsforskjeller kan forklare grader og omfang av sinnemønstre

Barns sinnereaksjoner kan arte seg forskjellig. Temperamentet i oss kan fra starten av vårt liv fortelle en god del om våre personlige egenskaper. Denne medfødte tendensen til atferd - temperament - kan bidra til å forklare hvordan barnet møter og reagerer på verden. Barn med ulikt temperament vil derfor i noen grad handle forskjellig og delta i ulike aktiviteter og virksomheter, som ”stilleaktiviteter” eller det motsatte kroppslige aktiviteter.

”Allerede fra fødselen av har barn en særegen måte å møte verden på. Det er denne særegne stilen som kalles temperament. Temperament omfatter blant annet grad av emosjonalitet og irritabilitet, aktivitetsnivå og hvordan barn reagerer på og mestrer emosjonelle situasjoner, nye ting og forandringer” (von Tetzchner, 2001, s. 401).

De ’sinte barna’ vil vi anta har mest av et vanskelig temperament. Barn med et vanskelig temperament kan ha problemer med å regulere sine emosjoner og kan dermed være mer utsatt for sosial mistilpasning, og mulig observerbar avvikende fungering.

Sinte barn kan også være blant dem som er sene med å vise sitt temperament. Disse er ofte mer langsomme i sitt reaksjonsmønster, men når reaksjonen kommer, kan den være voldsom og bli omfattende. Reaksjonene kan være ukontrollerte, og fra omgivelsene oppleves som truende. Intensiteten i emosjonen kan derfor bli vanskelig å styre og kontrollere.

Barn som mestrer og som ikke mestrer sosiale situasjoner

Det snakkes ofte om to hovedgrupper av sinte barn. Den ene er de som er sinte/aggressive og sosialiserte. Disse barna kan antas å ha funnet støtte i sine omgivelser; fått lov til i større grad å vise sine sinnereaksjoner i situasjoner hvor det har vært naturlig. Den andre gruppen er de som er sinte/aggressive med svekket/manglende sosialisert atferd.

Barn med en ikke-sosialisert atferd kan i mindre grad ha opplevd at sinnereaksjoner har vært godtatt eller akseptert. Den sosiale utviklingen kan ha blitt mangelfullt stimulert, og konsekvensene kan bli at barnet ikke oppnår positive relasjoner med voksne og jevnaldrende. Barn som er aggressive, med en ikke-sosialisert atferd, har vanskeligere for å bli godtatt av sine nære omgivelser. Disse barna kan lett bli frustrerte og utålmodige, og sinne opptrer ofte spontant og intenst.

Barn med sosialisert atferd handler oftest ut fra en situasjonsbestemt episode. Aggresjonen kan være hensiktsmessig i en her-og-nå-situasjon. Barnet sier klart og tydelig fra hva det misliker. En slik direkte reaksjon kan bidra til å tydeliggjøre kvaliteten i en samhandling og det videre sosiale forløp. Slike barn blir ikke avvist, men tvert imot akseptert.

Det heter seg at mennesket er født med et aggresjonsinstinkt som en reaksjonsmåte som forsterkes eller dempes gjennom læring, alt etter som aggresjonsytringene oppleves som vellykkete eller uheldige i individets egen livssituasjon (Egidius, 1993, s. 9).

Forståelse og anerkjennelse må til

Forståelse fra de voksne om hvilke årsaker som kan ligge bak en sinnefølelse, kan bidra til at barnet får endrede signaler fra omgivelsene. Den voksne ser kanskje barnet på en annen måte, og gir responser som kan bidra positivt til barnets emosjonelle tilstand.

”Barn i 2-6 års alderen viser økt behov for anerkjennelse fra voksne, og tilkaller voksnes oppmerksomhet for å se på når de skal gjøre noe eller uttrykke anerkjennelse etter at barnet har gjort noe. Det betyr at barnet er i stand til å foregripe positive reaksjoner fra voksne i forhold til det de gjør”(von Tetzchner, 2001, s. 381).

Hvordan kommer barnets sinnereaksjoner til uttrykk?

Vi har alle opplevd barn som står på gårdsplassen og hyler intenst og hvor nærmest hele kroppen og ansiktet er fylt med sinnefølelser. Denne reaksjonen er en av flere uttrykksmåter for å vise sinne og fortvilelse.

Kjennskap til, og innsikt i, barnets følelsesreaksjoner kan bidra til å fange opp og bli mer oppmerksom på enkelte kjennetegn på sinneuttrykk individuelt og generelt. Empati, innlevelse og sensitivitet er sentrale egenskaper for å forstå graden av sinne, årsak til sinne og alvoret av følelsesutbruddet.

Barn som hyler ekstra lenge og samtidig er i protest, behøver ikke bety noe annet enn at dette er et sunt barn som vil hevde sin rett, og markere dette ytterligere ved å rope ut: ”Her er jeg, se på meg, jeg ønsker oppmerksomhet her og nå!!”

Atferd som det å slå, sparke, kaste ting og nekte å gjøre det de voksne vil at en skal gjøre, er kjente atferdsmønstre. Det er vanskeligere å spore eller fange opp de mindre synlige sinneuttrykkene. Barnet kan være sint, frustrert, men klarer å ”holde masken”. De kjenner sinnefølelsen inne i seg, men vil nødig vise den. Sinneuttrykket er derfor inne i kroppen og ikke så synlig.

Hvis det blir en vane for barnet å ta i bruk denne usynlige affekten, kan det indre sinnet forplante seg, eller sette seg på bestemte steder i kroppen.

Psykosomatiske lidelser kan gi symptomer i form av hodepine, magesmerter, renslighetsproblemer, spiseforstyrrelser, søvnforstyrrelser etc. En skjult sinnereaksjon kan gi reaksjoner som søling, ødelegge ting i det skjulte, gjemme bort andres eiendeler, klype, bite, lyve og stjele.

Reaksjonene som kommer til uttrykk kan være en meddelelse om noe.

Barns sinne kan uttrykkes gjennom fysisk vold, selvdestruksjon, projeksjon, sabotering, ødeleggelse av gjenstander, høyt aktivitetsnivå, uro, konsentrasjonsvansker, usosial adferd. Konsekvenser av en slik atferd kan føre til barnet får dårlig selvbilde, problemer med fordypning og utholdenhet og mangel på initiativ og engasjement.

Et barn med en slik atferd strever med å fungere aldersadekvat i lek, sosialt samvær, kognitivt og emosjonelt. Barnet er i disharmoni i forhold til det samspillet det ferdes i, og i forhold til de krav som forventes av barnet i dets daglige miljø. Integriteten kan være krenket. Dets behov for å bli sett, bli hørt, tatt på alvor, kan under oppveksten ha blitt lite tilfredstilt.

Hva kan utløse sinnereaksjoner ?

Arvelige egenskaper kan være grunn til at barn viser atferdsmønstre dominert av sinnefølelser. Det er flere gutter enn piker som viser atferd preget av sinnereaksjoner.

Sinnereaksjoner kan også utløses når barnet har vært eller er under psykososiale belastninger. Andre risikofaktorer kan være at barnet viser sen modning i sin utvikling på grunn av nevrologiske dysfunksjoner.

Problemkomplekset kan også ha sin grobunn i et belastet oppvekstmiljø og i tillegg kan barnet ha nevrologiske forstyrrelser på et eller flere områder i hjernen som for eks. ADHD/ADD/språkproblemer, umodenhet i forhold til kognitiv, motorisk, sosial og emosjonell utvikling.

Følelsesreaksjonen - sinne - kan derfor også være et uttrykk for mistilpasning ved tap av evne til det å mestre sosiale settinger og læringssituasjoner og vise umodne følelsesreaksjoner.

Uansett hvordan og hvorledes et dysfunksjonelt atferdsmønster vises, bør barn som viser forstyrrelser i atferden, skjev utvikling eller er sene med å utvikle seg, undersøkes og utredes så tidlig som mulig. Tiltak basert på utredning kan hjelpe barnet til et bedre tilpasset liv i hverdagen.

Barn som får tidlig hjelp har erfaringsmessig vist reduksjon av atferdsvansker, hvor de gjennom skolegang og arbeidsliv har klart seg tilfredsstillende bra.

Konsekvenser av det å ikke bli møtt når en er sint

Den engelske psykiateren Sula Wolff uttrykker seg slik: ”Forstyrrelser i atferden hos et barn som vekker oppstandelse eller vrede hos andre, kan være det første tegn på at et barn kjemper med et emosjonelt problem” (1971, s.34).

I dag brukes ofte begrepene å bli møtt, å bli sett og å bli hørt. Fortsatt står disse begrepene som grunnleggende forklaringer på hva som skal til for at et barn får utvikle seg optimalt psykisk og fysisk. ”Mestrende barn” vil vi anta har fått anledning til å utvikle sine egenskaper i størst mulig grad.

Barn som blir hemmet i mulighetene for å vise frem sine iboende mestringsverdier, kan komme til å føle seg lite verdsatt.

Liten forståelse av det problemkomplekset et barn kan være født med, eller vokser opp med, kan fremkalle frustrasjoner hos barnet. Frustrasjoner av ulik grad kan komme til uttrykk gjennom følelsen sinne.

Barn har behov for å markere seg som et selvstendig individ, selv om barnet viser organiske dysfunksjoner, eller årsaken kan være emosjonelle belastninger.

At barnet fra startfasen i sitt liv får en fornemmelse eller oppfatning av seg som en betydningsfull person, er av stor verdi. Jeg tror den beste måten å begrunne dette på, er å bruke oss selv som eksempler. Vi alle har kjent hvilken god følelse det gir oss når vi oppfattes av omgivelsene som betydningsfulle. Det motsatte har vi også opplevd når omgivelsene overser oss, eller stiller for store krav til oss. Denne følelsen er smertefull å bære. Det å ikke bli tatt på alvor, det å ikke bli møtt eller forstått, kan føre til et lavt selvbilde.

Gjentagne eller vedvarende sinnereaksjoner hos et barn kan føre til at omgivelsene avviser barnet mer og mer. Barnet kan få en økende opplevelse av å ikke få sine psykiske og fysiske behov tilfredstilt av sine omsorgspersoner. Konsekvensen av dette er at barnet kan fortsette å utvikle den negative delen av sitt medfødte aggresjonsinstinkt.

I førskolealder forekommer aggressive uttrykk oftere. Vår kognitive og språklige utvikling hjelper oss etter hvert å kontrollere sinne og barnet kan etter hvert i økende grad sette ord på tanker og på følelser.

Barn som på enkelte områder viser under-fungering i forhold til jevnaldrende, kan vise umoden atferd ved lett å bli irritable og ha lav frustrasjonsterskel, i tillegg til å være impulsive med en svekket konsentrasjonsevne.

Spontane sinnereaksjoner kan være en realistisk og sunn reaksjon. At Petter åpent protesterer, gjerne hyler, fordi Ole tar den bilen han leker med, kan vel sees som en sunn reaksjon på hvorfor han ble sint. Ole, som stadig tar noe fra andre, samtidig som han slår og tar i bruk en ikke akseptert ordbruk, viser en annen form for sinne/aggresjon, hvor handlingen, og grunnen til handlingen, har en helt annen forklaring.

Det kan ofte være vanskelig å finne grunnen til atferden Ole viser. Hvorfor gjør han dette? Forstår han ikke at han sårer, gjør mange barn lei seg? Forstår han ikke forskjell på mitt og ditt? Har han ingen rettferdighetsfølelse? Han vet jo at det ikke er lov. Har han allerede glemt det vi snakket om?

Det kan være mange forklaringer, oppfatninger og meninger om hvorfor Ole alltid tar lekene fra andre. Det kan være vanskelig å finne svar på `hvorfor`. Men vi kan anta og tro at det eller det kan være årsaken. Ofte vet verken barnet eller barnets nære omsorgspersoner hva som ligger til grunn. De voksnes erfaringer, kjennskap og intuisjon, kan bidra til en bredere forståelse av hvorfor Oles atferd viser seg fra denne siden.

Sinnefølelser er lite akseptert

Det å uttrykke sinne er generelt lite akseptert. Det er nærmest tabu å til stadighet vise slike emosjoner. Sinne kan lett bli oppfattet som en ikke-akseptert atferd. Barn som er sinte, blir ofte oppfattet som uhøflige og uoppdragne.

Voksne og barn som møter barn som viser sinnereaksjoner, kan på et følelsesmessig plan ha vanskelig for å godta dette. Våre reaksjoner på sinne kan lett føre til at vi ikke snakker om det, vi velger heller å ignorere det, overse det, snakke det bort, avlede eller bemerke direkte at vi ikke aksepterer den slags oppførsel.

Ofte vet vi ikke riktig hvordan vi skal gå frem eller hanskes med denne atferden. På bakgrunn av vår egen usikkerhet, kan denne følelsesreaksjonen sies å være mer fremmed for oss sammenlignet med andre følelsesreaksjoner. Fremmed på den måten at vi ikke riktig vet, eller har erfaring med, hvordan vi kan ta vare på den, og møte dette rasende og sinte barnet.

Sinnefølelsen er like viktig å ta vare på som ”gladfølelsen” i oss.

Vi kan lett komme til å bli famlende, keitete og usikre på hvordan vi skal reagere i slike situasjoner. Å vise sinte følelser kan lett bli oppfattet som negativ atferd.

Troen på at det å eksponere sinnefølelser kan skade barnet selv og dets omgivelser, lever i oss. Troen på at sinnereaksjoner kan virke forløsende og dermed fremmende og oppbyggende, er mange av oss spørrende til.

Det er viktig at barn med sinnereaksjoner også kan bli møtt på en emosjonelt tilfredsstillende måte; ikke på en måte som tilfredsstiller omgivelsene, men barnet selv. Anerkjennelse av sinne som en følelsesreaksjon kan gi barnet en positiv bekreftelse på at omgivelsene er rede til å ta i mot en psykisk opplevelse, som barnet ønsker å meddele.

De voksnes reaksjoner overfor barns sinneutbrudd

Først og fremst er den voksne selve modellen for barnet: Hvordan vi tar vare på og forholder oss til barnets sinne. En ting er hvordan barnet selv møter og forholder seg til sitt eget og andres sinne. En annen ting er hvordan vi voksne reagerer følelsesmessig med oss selv når vi møter et barn med denne atferden. En ikke ukjent følelsesreaksjon er at vi kan bli redde og føle oss truet, da vi ofte assosierer sinne med voldelig atferd eller atferd med et vokabular som kan få oss i en viss psykisk ubalanse.

Ordbruken og atferden forøvrig kan oppleves som om barnet er ute etter å rive ned våre psykiske pilarer. Vi har alle møtt enkelte personer som er ”flinke” til å peke på, eller røre ved, de svake sidene i oss. Når vi blir truet, kan vi komme til å velge å gå utenom den vonde følelsen istedenfor å gå inn i den. Det kan være smertefullt å bli møtt med psykiske og fysiske angrep.

Det er ikke nok at vi forholder oss til en sinnereaksjon på et ”hodenivå”, vi må også være tilstede på et følelsesnivå.

Det er en kunst å kunne skille sine egne emosjoner fra barnets. Her blir vår profesjonalitet satt på prøve.

Det å kunne se barnet med avstand fra seg selv er ikke lett. Det er naturlig at de ordene som barnet lar hagle ned over oss, kan føles som subjektive og personlige. Eksempel: ”Ha deg vekk, - det lukter vondt av deg, - du er ikke noe pen, - jeg vil ikke sitte ved siden av deg”. En skal være sterk og bevisst for å kunne takle en slik situasjon. Kunsten er å ikke bli ”vippet av pinnen”.

Vi må alltid minne oss selv om og tenke bevisst på: Skjellsordene barnet kommer med forteller som regel mer om barnet, enn om den voksne som ordene er rettet mot. Projisering kan oppstå når barnet blir psykisk truet, og av den grunn får behov for å forsvare seg selv. Med projisering menes å tildele andre mennesker sine egne uakseptable egenskaper (von Tetzchner, 2001).

Selvfølgelig kan det være at barnet er reelt sint, skuffet og frustrert over den voksne som for eksempel ikke holdt en avtale eller ikke møtte barnet der det hadde behov for å bli møtt. Det er viktig at den voksne er seg selv bevisst, og samtidig er selvreflekterende i forhold til at barnet kan være reelt skuffet og frustrert over ikke å bli møtt av et menneske som skulle være dets forbilde.

Barn behøver ikke mene noe direkte eller personlig med de ordene som hagler ut av dem. De må bare få dem ut, ta ordene i bruk uansett til hvem. Dersom barnet uttrykker ”Du er dum, du er ikke pen, du er stygg”, snakker barnet ofte mer om seg selv: ”Jeg er dum, jeg er ikke pen, jeg er stygg.” De velger heller du-form, i stedet for jeg-form. Du-formen hjelper barnet til å distansere seg mer fra sin indre psykiske smerte, sin opplevelse av seg selv.

Gode voksenmodeller kan etter hvert hjelpe et barn med å vise frem de sider som barnet opplever å være mindre stolte av. Barn kan for eksempel være lyttende til, og interessert i, å høre hva vi voksne strevde med som barn. Ved å ta i bruk seg selv som eksempel, har erfaringer vist at barn ofte er blitt aktivt lyttende, har kommet i dialog, og gjennom det fått assosiasjoner fra egne opplevelser. Gjennom den voksnes presentasjon av at sin verden: da han eller hun var barn var det heller ikke alltid så lett, kan barnet få følelsen av å ikke være alene om å ha vonde og såre følelser.

Dialog med barnet kan gi opplevelser av å bli møtt

Mange kjenner til uttrykkene ”det å være i dialog” og ”det å ikke være i dialog.” Det å være i dialog vil si at barnet tar og gir ut ifra sine modningspremisser. Det psykiske vekselspillet er i harmoni med barnets indre psykiske verden. Barnet legger ut sine behov, og får tilfredsstillende svar tilbake, som for eksempel: Barnet er understimulert og den voksne gir barnet aktiviteter, som tilfredsstiller dets evner og behov. Barnet viser angst, og den voksne trøster og beroliger. Barnet ønsker oppmerksomhet, og den voksne tilfredsstiller den formen for oppmerksomhet som barnet ber om.

Når barnet ikke blir møtt, endres som oftest lite, eller intet av den negative atferden. Den uakseptable atferden kan like gjerne forsterkes ytterligere. Barnet blir dermed værende i sin sinneatferd.

Moralisering, kritikk eller ironi kan lett komme til å dømme barnet og ikke selve handlingen. Eksempel: ”Det er ikke lov å slå andre.” ”Nå var du slem.” Den første setningen sier noe om handlingen, den andre sier noe om barnet. Den første setningen kan få barnet til å forstå hva som er tillatt og ikke tillatt atferd. En slik måte å bli møtt på vil kunne styrke barnets selvinnsikt, og den sosiale evnen kan utvikles positivt. Et annet eksempel som viser om det er handlingen eller barnet som dømmes: ”Jeg er så sliten at jeg tåler ikke mas i dag. ” ”Du er en masekopp. Nå må du se å holde fred.” Den første setningen formidler noe om oss selv og dømmer ikke barnet, mens den andre gir en negativ karakteristikk av barnet (Hjertholm, 1988).

Våre holdninger og våre uttalelser er det speilet som barnet ser seg i. Barnets selvoppfatning preges i høy grad av det bildet speilet viser. Sier speilet at barnet er ok, så liker barnet speilbildet sitt. Det er på denne måten barnets selvbilde dannes.

Forfatteren Jennes sier: ”Det du tror om meg, slik du er mot meg, hvordan du ser på meg, hva du gjør mot meg, slik blir jeg”.

Pedagogiske metoder for redusering av sinneatferd

Pedagogiske metoder overfor barn som viser mistilpasset atferd, i dette tilfellet sinneatferd, er ulike, ut i fra hvilke problemområder barnet viser. Som tidligere nevnt, kan problemområdene skyldes psykososiale faktorer, nevrologiske forstyrrelser eller være sammensatt av begge.

Eksempler på redusering av sinneatferd:

· Petter som har ADHD har behov for å bli møtt av personalet i garderoben hver morgen. Ved hjelp av personalet får han hengt fra seg yttertøy og sekk. Personalet ”fører” deretter Petter ut av garderoberommet til oppholdsrommet. I oppholdsrommet er det en planlagt aktivitet som kan bidra til å redusere uroen som plager Petter. En aktivitet som kan hjelpe ham til mer utholdenhet og oppmerksomhet. Materialet som er tiltenkt Petter, er valgt ut fra hva han er opptatt av, vist interesse for og hatt lyst til å foreta seg.

· Kari som har store problemer med å gå inn i sosiale relasjoner, har behov for andre pedagogiske metoder. Hun har fått diagnosen Asbergers syndrom. En mer tydelig og kontinuerlig kontaktetablering fra de voksne, kan på lengre sikt bidra til å hjelpe Kari til å redusere kontaktvanskene hennes. Det er viktig at den voksne hver dag tar seg tid til å si ”hei”, håndhilse og lede Kari til den tilrettelagte og planlagte aktiviteten.

· Trygve, med sine psykososiale vansker, krever også tette voksenrelasjoner. Et personal som tar seg tid til å vie ham oppmerksomhet, gi ham trygghet og kjærlighet. Det er viktig for Trygve at de voksne etter hvert kan skape et emosjonelt rom med mulighet for å bli møtt og forstått i forhold til de psykiske belastninger han eventuelt måtte slite med. Samtidig bør de voksne tilrettelegge aktiviteter, som kan være med til å gi Trygve anerkjennelse av at han er god nok i seg selv.

Uavhengig av årsaker til en forstyrret eller forsinket utvikling, er barn generelt svært avhengige av de voksnes emosjonelle og fysiske tilstedeværelse. Barn med dysfunksjonelle nevrologiske eller emosjonelle forstyrrelser er ekstra sårbare for hvordan voksne, og andre barn, henvender seg til dem. De er ikke bare sårbare for hvordan andre mennesker opptrer overfor dem, men også svært sårbare for valg av aktivitet, og sårbare for forandringer i forhold til rutiner og tradisjoner.

Jeg mener at begrepet empati er den beste nøkkelen for å finne frem til en optimal pedagogisk metode for å redusere sinneatferd. I følge von Tetzchner (2002) er empati en evne i oss som setter oss i stand til å leve oss inn i andres liv, en evne som kan skjerpe vår beredskap til å reagere og handle. Barn som møter voksne som reagerer med empati når andre har det vondt eller er lei seg, har lettere for å reagere med empati når andre har det vondt eller er lei seg.

Kontaktfunksjonen kan si noe om kvaliteten på sosial modning

Barn med dårlig relasjonserfaring til primære omsorgspersoner kan etter hvert avvise andre voksne og barn. Reaksjonen kan bli at barnet støter omsorgspersonen fra seg ved hjelp av sitt sinne. Det kan være tøft å bli avvist av et barn gjentatte ganger. Atferden til barnet kan fortelle om graden av mistillit til nære relasjoner eller om barnets generelle modningsnivå.

Konsistente gode emosjonelle møter med barnet kan, imidlertid, gi grunnlag for positiv utvikling av emosjoner og mestringsstrategier. Opplevelser av aksept kan få barnet til å ta imot den voksne istedenfor å avvise.

Et vanlig reaksjonsmønster etter at barnet har åpnet litt opp for kontakt, er at barnet plutselig kan stenge av igjen. Den voksne kan stå igjen med følelsen av at det ikke nytter å trenge seg inn på, - barnet vil jo ikke. I startfasen for etablering av kontakt med barnet er det derfor viktig ikke å gi opp.

Barnet ønsker muligens å få testet ut: ”Hvor mye kan jeg egentlig stole på

deg ?”, eller det kan være at barnet har behov for repetisjon av atferd for å kunne lære å trene seg opp til bedre mestring av sosiale relasjoner.

Kroppsspråket gir tydelige signaler på om vi med ekthet ønsker kontakt. En voksen kan godt si: ”Jeg er så glad i dag, ” men med kroppsspråket kan det samtidig uttrykke: Ha deg vekk, jeg ønsker ikke ditt nærvær! Den nonverbale kommunikasjon er derfor vel så avgjørende i oppbygging av et kontaktforhold. Barnet er svært observant og sensitivt i forhold til hva vi meddeler gjennom våre gester og bevegelser, vår ansiktsmimikk, stemmebruk, stemmeleie og pust. Pust alene kan avsløre om vi er i affekt, eller i en rolig sinnstilstand. Barn oppfatter det meste av den voksnes kroppsspråk.

Formingsmateriell, rollespill og høytlesning er gode verktøy for å nærme seg barn med sinnereaksjoner. Erfaringer har vist at barn med sinneatferd ofte kan være hemmet i forhold til kreativitet og fantasi. Årsaken kan, som tidligere nevnt, ha forskjellige grunner; enkelte barn kan ha en indre kreativitet intakt, men skjult.

Andre måter å behandle temaet på er at den voksne ikke bare tar for seg følelsen sinne, men også snakker om andre følelser. Det å snakke om hva som får en til å bli glad og hvordan det kjennes i kroppen, er et godt sammenligningsgrunnlag i forhold til hva det er som får oss til å bli triste, og hvordan denne følelsen virker inn på oss.

Barn og unge som viser atferdsmønstre dominert av sinnereaksjoner, er mer disponert for asosiale handlingsmønstre og av den grunn kan komme til å utvikle en ikke akseptert atferd. Det er viktig å fange opp en slik atferd tidlig. Som det fremgår av artikkelen, vet vi at bak enhver sinnereaksjon ligger et budskap om meddelelse om noe. Hva det er som får barnet til å ta i bruk denne atferden, er det oss som fagpersoner å finne ut av.

Referanser

Egidius, H. (1993), Psykologiske grunnbegreper. Oslo: Tano.

Gjærum, B. og Ellertsen, B. (red.) (2002),

Hjerne og atferd, 2.utgave. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Gjærum, B., Grøholt, B. og Sommerschild, H. (red.) (2001), Mestring

som mulighet. 3.opplag. Oslo: Universitetsforlaget.

Helsedepartementet, (2003), …sammen om psykisk helse…

Regjeringens strategiplan for barn og unges psykiske helse. Oslo:

Helsedepartementet.

Hjertholm, A. (1988):

Fritt fram for følelser. Oslo: Universitetsforlaget.

Norges Forskningsråd (1998), Barn og unge med alvorlige

atferdsvansker. Oslo: Norges Forskningsråd.

Tetzhner, S. von (2001), Utviklingspsykologi ,barne-og

ungdomsalder. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Thomsen, P. H. (1996), Når tanker bliver tvang. København: Hans

Reitzel.

Wolff, S. (1971), Børn under stress. København: Forum.

Anbefalt litteratur.

I tillegg til referansene henviser jeg til følgende litteratur:

Garløv, I. Psykiske lidelser og psykiske vansker hos barn og

Ungdom. Informasjonshefte for allmennpraksis. Oslo: Stiftelsen

for psykiatrisk opplysning.

Johannessen, E. (1996), Lille Per altfor vill, lille Kari altfor snill.

Oslo: Sebu Forlag.

Jørgensen, M. og Schreiner, P. (1991), Barns kamp med voksne. Oslo:

Pedagogisk Forum.

Kjær, M. (1987), Therapeutic strategy in individual and resedential treatment of sad not bad boys. In: Sad not bad, editors: Friis, Piene, Hundevadt, Rosenlund. Oslo: Nic Waal`s institutt.

Raundalen, M. (1996), Det viktigste i barneoppdragelse. Oslo: Pedagogisk Forum.

Storvoll E. E. (1997), Barn og unge med alvorlige atferdsvansker. NOVA. Rapport 21/97.

Sosial-og Helsedepartementet, (2000), Faktarapport om psykiske plager og lidelser. Oslo: Sosial- og helsedepartementet.