Yrke: Nødslakter
Av:
Sveinung Mikkelsen (tekst og foto)
Et sted der ute sitter en mann og venter på at en gris skal bite en annen i
halen.
Pft!
Bolten går rett inn i hjernen på oksen, og det tunge dyret krasjer i bakken
som en sekk poteter.
De sjokkerte musklene får sprelle fra seg. En løkke festes rundt den ene
beinet, og dyret heises opp i lufta av en kran. Nødslakter Espen Hølland
skjærer over halspulsåren med et kjapt, horisontalt snitt, og blod fosser
fram som vin.
Vi er på Veterinærhøgskolen i Oslo. Den hippokratiske ed gjelder tydeligvis
ikke for dyr. Oksen er ”stiv i bevegelsene,” i følge skjemaet bonden leverte
inn. Veterinæren tok en kjapp titt for å se om dyret fremdeles kunne spises,
og så tok han en telefon til Espen. Det skal ikke mye til før et dyr er
”uegnet for transport”, den kan ha et bitt på halen, eller være halt, eller
hoste. Da faller de utenfor og blir Espens jobb.
Ferdig utblødd ligger det døde dyret nå på lasteplanet. Espen
røsker ut store sekkelaster med innvoller som det var tøy fra vaskemaskinen.
Jeg spør veterinæren om dyret hadde et navn:
- Nei, sier han. - Det vet jeg ikke. Heldigvis.
Nøyaktig hva han mener med det, er uklart.
Av formelle, byråkratiske årsaker må vi kjøre skrotten til Sarpsborg, en god
time utenfor Oslo. Økende sentralisering betyr færre og færre slakteri.
Dette på Sarpsborg ryker også snart, blir jeg fortalt. Men her er det jo
både bygging og renovasjon på gang! Espen forklarer at det er det sikre
tegnet på at her skal det snart legges ned.
Å avlive et dyr, frakte det lange avstander og så flå det, dele det opp og
henge det opp egenhendig, er få forunt i disse dager. Slakting er et fag,
som krever svennebrev, som krever tid, noe man ikke har i disse wham, bam,
thank you ma’am-tider. Moderne slakterier unngår alt dette ved å satse på en
samlebåndsproduksjon hvor de ansatte konsentrerer seg om den ene bevegelsen
hele dagen. En fyr fra Katowice kan tjene til livets opphold ved å knekke
ankelbein på okseskrotter hele dagen. Det gjorde han jo hjemme på fritida
uansett, så han kan like så greit få betalt for det.
- Fagstoltheten er borte, sier Espen.
Dagene er imidlertid ikke alltid like spennende som innledningsvis
skissert. En nødslakter sitter for det meste og venter på at telefonen skal
ringe. Jeg satt nærmere fem timer hjemme hos Espen en fredag og skravla
(temaer: slakting, røykeslutt, snuseslutt, smugling, nordisk landbruk,
krigen i Irak, den nyeste filmen til Michael Moore, om å være sjuk, om å bli
født for tidlig, om å bo på gård, vannlekkasjer på kjøkkenet, utstoppa dyr,
Petter Stordalen) og så på tv og drakk kaffe uten at det skjedde en dritt.
Espen hadde aldri gått så lenge uten slakt. Så vi avtalte at han skulle
ringe til uka hvis han ble kalt ut på noe.
Og det er da jeg virkelig får smake på en nødslakters liv, da jeg sitter
hjemme og venter på at telefonen skal ringe. Jeg vet at jeg kan gå ut. Jeg
vet jeg kan jobbe med masse annet. Det er ikke som om jeg sitter og niglaner
på telefonen, men som en hjertepasient i donorkø blir mine ”andre
aktiviterer” en smule påtatte.
- Uberegneligheten ved å ha en nødslaktvakt hengende over seg, å bare vente
på at telefonen skal ringe, den tar på over tid, sier Espen.
Amen.
Nøyaktig hva Espen bedriver tiden med mens han venter, vet jeg
ikke. Formodentlig er han med sin kone og deres barn, og det må da være
ålreit. Samtidig er det vanskelig å legge planer eller sette i gang med noe
som ikke kan avbrytes umiddelbart når telefonen ringer.
Så jeg venter og venter og venter, mandag, tirsdag, onsdag. Halvveis gjennom
torsdagen mister jeg forstanden og gjør så sprøtt som å stikke ned til byen
for å spise lunsj med en gammel venn. Øyeblikket servitøren har tatt
bestillingen og gått, ringer Espen og sier at han har fått et oppdrag. Jeg
rekker ikke å spise.
Kanskje like så greit. Espen skjærer av oksens hode, hale og føtter, og
brekker opp brystet med en øks. Det gjaller i metallveggene. Med døra igjen
er dette et sånt sted hvor ingen kan høre deg skrike.
Espen snitter opp skinnet på det jeg bare går ut fra er strategiske steder,
før han henger kroppen opp etter beina. Hudlapper på dyret trees innpå
kroker festet til slags strekkbenkfunksjon. Se, man bare trykker på knappen
- og skinnet trekkes av! Før måtte man vel drive og røske i det med hendene,
som en trassig støvel. Jeg rabler ned to ord i notatboken min: ”genialt” og
”magi”.
Jeg blir fortalt at teknologien er gammeldags. De nyeste systemer er enda
mer avanserte. Jeg vil ikke høre mer, jeg vil heller forsøke å forestille
meg. Dette er mat for drømmer.
Espen skyver den bleike hvite/rosa skrotten på skinner til en annen del av
rommet. Han tar fram verdens største sag og deler dyret på midten i en enorm
fart.
- De vinkler det sånn som dem vil.
Espen er skeptisk til media, men jeg får lett lov til å bli med ham på vakt.
Den eneste betingelsen er at jeg ikke framstiller ham som en rabiat Mannen
med ljåen. Noe som slår meg som et fullstendig sensibelt ønske.
I sin kritikk av tendensiøse reportasjer trekker han spesielt fram Tonje
Stenslands reportasje for TV 2 og “Rikets tilstand”. Innslaget handlet om
pelsindustrien og mye om bruken av såkalte “jagere,” strømførende stokker
for å, nettopp, jage dyrene til sin død. Jagere er nå forbudt. Espen
innrømmer at det for så vidt er en god ting. Norges slakterutiner er kanskje
de mest humane i hele verden. Griser som skal slaktes, for eksempel, sluses
på bånd inn i en heis som senkes ned i et gasskammer, et bad av CO2, som
slår det ut umiddelbart.
Espen nevner et klipp han så på YouTube, om tilstandene på et slakteri i
Iowa, avslørt av dyrevernsorganisasjonen Peta. Tagord er ”slaughter”,
”cruelty” og ”pain.” Jeg synes også ”Bosch” kunne vært passende, det er en
slags helvetesaktig visjon, hvor de kornete bildene og den sprengte lyden
sammen utgjør en intens opplevelse. Oksene i klippet sjokkes inn i en slags
trommel, hodene deres stikker ut og halsene kuttes. Dyrene slenges så ut på
golvet, hvor de stavrer rundt og blør i hjel. På det ene klippet sparker en
slakter blod i ansiktet på en okse mens den dør.
Jeg fisker etter skrekkhistorier. Har han han noensinne slaktet feil
dyr?
- Nei. Men jeg vet det har skjedd andre.
Hva er det verste han noensinne har vært med på?
- Jeg har vært borti dyr som har blitt spidda på tre-fire steder på kroppen,
fått beina kappa av, de velter seg rundt i sin egen avføring og hyler. Jeg
har sett mye stygt.
Før var det nødslakteren som måtte ta seg av elger som ble påkjørt av toget
og sånn. Hvordan ser det ut?
- Det ser bra ut før du ser inni. Der er den helt most. Det er ikke egnet
til folkemat.
Nettopp derfor er det nå viltnemnda sin jobb, og roadkill havner ikke lenge
på uforvarende nordmenns middagsbord. Savner han den delen av jobben?
- Jeg er likeglad. Sånn jobber kommer ofte midt på natta.
Nødslakting blir subsidiert av slakteriene og bøndene betaler
en egenandel sånn som hos legen. Men denne egenandelen har blitt større og
større de siste årene.
- Enkelte bønder vil spare penger. Så i stedet for å ringe til nødslakter
hvis et dyr er sykt, så prøver de å behandle det.
- Er det så dumt da?
- Nei, men det kan forlenge lidelsene til dyret.
Jeg spør Espen om han liker jobben sin.
- Ja, jeg gjør jo det. Jeg veit at jeg mestrer det, og det er bra å ta vare
på de gamle håndverkstradisjonene. Jeg synes det er ålreit å hjelpe folk som
er i beitet. Jeg får positivt tilbakemelding, folk setter pris på det. Jeg
driver for meg sjøl, jeg har ingen sjef hengende over huet. Og jeg koser meg
når jeg står og slakter. Dette er verdens eldste fag.
Jeg trodde det var prostitusjon, jeg?
Espen tenker seg om. Han sier:
- Jeg tror nå folk slakta før de prostituerte seg.
Espen ser ut til å kose seg, ja. Ikke at fyren står og
skoggerler mens han kutter testiklene av oksen på slakteriet og slenger dem
tvers over rommet. Men vi er stille og konsentrerte, sånn som man er når man
gjør noe man er flink til. Ethvert snitt, stikk, rykk og knekk er resolutt,
Espen nøler ikke, stresser ikke, skynder seg ikke, bare gjør jobben til han
er ferdig og kan vaske hendene og gå hjem. Dette er lenge etter kontortid,
så vi er helt alene på slakteriet. Hele prosessen tar en halv time.
En gang hadde dyreaktivister spraya ned et slakteri han jobba på - MORDERE.
De samme folka spiser vel utelukkende frukt som har falt til bakken av seg
selv. Liv har alltid levd av liv. I løpet av denne dagen har jeg sett og
lukta mer blod og gørr enn tidligere noensinne i mitt liv. I framtiden kan
det være mulig å dyrke kjøtt i stor stil i laboratorier. Inntil videre burde
alle tatt seg en tur til et slakteri for å se hvordan det gjøres, og ta det
derfra.
Dyret skrus av mer enn det ”drepes”, det ante ikke hva som traff
det. Det er merkelig å se det som for en time siden var et levende, pustende
vesen nå henge fra taket som to svære ribber. Volden som har blitt utøvd er
total og kald. Og så er maten servert! En slik absolutt makt over dyr er
evig korrumperende, men samfunnet vårt unngår allikevel å bikke over i
nedrighet, mest på grunn av folk som Espen, som ikke vitser, ikke kødder,
bare får det overstått. Det finnes nok av muligheter til å være burlesk mens
man slakter, men til å være den som snitter ut endetarmsåpningen til oksen,
viser Espen dyret enorm respekt.
Han anslår at han har hundre tusen dyr på samvittigheten. For samtlige har
han vært en venn til det siste. I filmen ”Den Siste Mohikaner” går
indianeren Hawkeye så langt som å beklage overfor dyret at det blir mat.
Driver Espen med den typen hestehvisking?
- Nei. Men det er sant at dyra lar seg påvirke av hvem som er der. Nervøse
hester lar seg snakke med. Det er viktig med empati og respekt for dyra. Det
er nesten en forutsetning. Dagen du mister dét, da kan du ikke drive med
slakting lenger.
Tilrettelagt for web av:
Anne Hege Simonsen
