Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen

Det pågår en rask oppvarming av jordas atmosfære. Tallmaterialet som viser dette blir stadig mer omfattende. De fleste klimaforskere mener hovedårsaken er menneskers utslipp av klimagasser. Klimakonvensjonen og de påfølgende forhandlingene er det første alvorlige forsøket på å stanse de farlige utslippene.

Avtalen

Konvensjonen er en rammeavtale med et langsiktig tidsperspektiv (se også CICERO og UNFCCC). Veien fram er også skissert i kapittel 9 i Agenda 21 (se også norsk kortversjon). Konvensjonen er uten bindende forpliktelser om å redusere utslipp av klimagasser, men erkjenner problemet og setter seg to overordnede mål:

Å stabilisere atmosfærens klimagasser på et ufarlig nivå; og
Å nå dette målet så raskt at kommende klimaendringer ikke truer matproduksjon og en bærekraftig utvikling.

For å nå sine mål inneholder avtalen et sett av virkemidler:

Foreløpige skritt for å begrense utslipp fra industriland (stabilisering av CO2-utslipp på 1990-nivå innen år 2000);
Tiltak for å sikre en prosess for å enes om konkrete tiltak og byrdefordeling;
Tiltak for å fremme forskning og forskningssamarbeid;
Tiltak for å sikre teknologiutvikling og teknologiutveksling; og
Tiltak for å sikre kunnskapsspredning.

Konvensjonen er basert på prinsippet om rettferdig byrdefordeling. Den erkjenner at industrilandene har hovedansvaret for dagens menneskeskapte utslipp, og at utviklingslandene vil måtte øke sine klimagass-utslipp i takt med sin utvikling. Den påpeker også de fattige lands sårbarhet og rett til økonomisk utvikling.

Organisering og sekretariat

Øverste myndighet er partsmøtene (COP, Conference of the Parties) hvor alle stater som har godkjent (ratifisert) avtalen kan møte med én stemme. Fra 1995 til 2000 har det vært avholdt seks partsmøter (se også andre UNFCC-sider). Underlagt møtene er to rådgivende komitéer, én for vitenskap og teknologi og én for gjennomføring og finansiering. Vitenskapskomitéen har et nært samarbeid med det frittstående klimapanelet (IPCC).

Konvensjonen følges opp av et omfattende prosjekt-program som er knyttet til fokus-områder. Prosjektene finansieres av det globale miljøfondet GEF (se også UNFCCC). Det er opprettet av FN og Verdensbanken, og administreres av Verdensbanken. GEFs hovedstrategi er å støtte prosjekter i fattige land - prosjekter som gir den størst mulige globale effekt.

Den daglige driften forestås av sekretariatet som nå ligger i Bonn, Tyskland. Det bistår partsmøtene og de to komitéene – og koordinerer dessuten samarbeidet med relevante internasjonale organer, utarbeider rapporter og sprer informasjon, blant annet gjennom konvensjonens hjemmeside.

Oppfølging

Kyotoprotokollen av 1997 (se også Miljøstatus i Norge) ble forhandlet fram gjennom de tre første partsmøtene. Protokollen er første forsøk på å knytte konkrete utslippsmål til klimakonvensjonen. Den forplikter industrilandene i løpet av perioden 2008-2012 til å redusere sine samlede utslipp med 5,2 prosent i forhold til 1990-nivået. Tre i-land får øke sine utslipp (Norge med 1%, Australia med 8% og Island med 10%) og tre land skal stabilisere sine utslipp (New Zealand, Ukraina og Russland) i forhold til 1990-nivået. Kyotoprotokollen pålegger ikke utviklingslandene utslippsbegrensninger.

Den norske utslippsøkningen begrunnes med at norsk strømproduksjon er basert på vannkraft og ikke fossilt brensel. Norge har ikke samme potensial for reduksjon av CO2-utslipp som andre industriland hvor kull- og gasskraftverk utgjør en betydelig del av strømproduksjonen.

Kyotoavtalen omfatter fire klimagasser og to grupper av gasser: metan (CH4), karbondioksid (CO2), lystgass (N2O), svovelheksafluorid (SF6), hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK). Basisåret for de tre første er 1990, for de tre siste 1990 eller 1995 (valgfritt).

Avtalen åpner for fleksible virkemidler for å oppnå reduksjonsmål. I tillegg til nasjonale utslippsreduksjoner, er kvotehandel og grønne utviklingsmekanismer blant de omtalte virkemidlene.

Medlemslandene innrapporterer sitt arbeid for å oppfylle konvensjonens mål. Nasjonale rapporter er lagt ut på nettet, også den norske. En oppdatert gjennomgang av situasjonen i Norge har Miljøstatus i Norge. Der gjennomgås også hovedtrekkene i norsk klimapolitikk. En detaljert gjennomgang fins i St.meld. nr 29 (1997-98): Norges oppfølging av Kyotoprotokollen.

Det pågår et samarbeid mellom Klimakonvensjonen og Konvensjonen for biologisk mangfold.

Lenker til viten

Klimakonvensjonens ordliste gir oversikt over begrepsapparatet som har utviklet seg i løpet av klimaforhandlingene. Nettstedet har også en rekke lenker. UNFCCC gir innsikt i prosessen og siste nytt om forhandlingene. Det norske senteret for klimaforskning, CICERO, har mye nyttig informasjon. ProSus gir en kortfattet framstilling av Klimakonvensjonen på sitt nettsted og har også lenker. For øvrig er følgende nettseder vel verd et besøk:

Se også Norsk oppfølging: Klima