Jan Amos Komenský
Det er den tjekkiske pedagogen Jan (Johan) Amos Komenský (1592 - 1670), latinisert til Comenius, som har gitt navn til den delen av EUs program for livslang læring som gjelder barnehage, grunnskole og videregående opplæring.
--------------------------------------------------------------------------
Tekst avMarit Dahl, tidligere medlem av Comenius-utvalget.
--------------------------------------------------------------------------
Den tsjekkiske læreren, forfatteren og vitenskapsmannen Jan Amos Komenský var en pionèr innen universell utdanning.
Foto: www.inzine.sk
De tankene og idealene pedagogen Comenius presenterte om opplæring og oppdragelse, er langt fra blitt gammeldagse etter 350 år. Tvertimot, også moderne undervisning kan gjerne bruke hans prinsipper som rettesnor. Comenius ville at alle barn skulle få undervisning, ikke bare de rike, og han ville ha en skole der alle gikk sammen, slik at de kunne oppmuntre og lære av hverandre, selv om de var forskjellige. Undervisningen måtte være allsidig, elevene skulle ha både teoretiske og praktiske fag, og selvsagt få moralsk og religiøs oppdragelse og opplæring,. De skulle også lære å bruke sansene og utvikle både fantasi, innsikt og vurderingsevne. Ikke minst var han opptatt av at barn måtte få lære sitt morsmål før de tok fatt på et fremmed språk; på den tiden var det framfor alt latin.
Comenius ville at det skulle være en glede å gå på skolen, det hadde visst heller ingen tenkt på tidligere. Straff og skjenn kunne ikke skape interesse, sa han, det kunne derimot undervisning som var lagt opp slik at den passet for elevene.
Stort bedre grunnlag for en allmenndannende folkeskole kan vi vanskelig finne.
De tankene Comenius la fram, gir ingen dårlig ramme for samarbeid mellom lærere og skoler i europeiske land. Og det er nettopp kontakt og samarbeid vi kan få til gjennom Comenius-programmet. Lærere og elever ved en skole på Tynset eller i Båtsfjord får mulighet til å komme i kontakt med og bli kjent med lærere og elever ved en skole i Montefiascone i Italia, Tessaloniki i Hellas, i Castelo Branco i Portugal og i Tralee i Irland. Slikt samarbeid kan faktiske være både spennende, utfordrende, lærerikt og morsomt.
I skolesamarbeidet er det ikke mye snakk hverken om samordning mellom skolesystemer eller tilpasning til et felles system. Det det dreier seg om, er direkte, praktisk samarbeid om undervisning og læring, basert på felles interesser og iver, muligheter og mål hos dem som deltar i samarbeidet. Alle som er med, kan bidra til fellesarbeidet og lære av de andre. Som i alt samarbeid får den aktive og søkende mer igjen enn den passive og tilbakeholdne.
Mange norske skoler har kastet seg inn i dette arbeidet allerede. Men det er stadig plass til flere, det burde være interessant for de fleste. Og det er mange skoler i andre europeiske land som gjerne vil utveksle erfaringer og ideer med norske skoler. Derfor er det all grunn til å sette seg inn i hva Comenius-programmet innebærer, hvilke muligheter det gir og hvilke krav som må utfylles for å kunne delta.
Noen av dem som har prøvd seg, har sikkert møtt hindringer. Informasjonen er utilstrekkelig, søknadsskjemaene er uforståelige og det er umulig å finne fram til samarbeidspartnere i andre land. Mye av dette har vært nesten sant, men heller ikke mer. Og en del vansker som fantes i begynnerfasen, blir mindre etter hvert. Derfor: Alle som har en god ide - eller som ikke gir seg før de har skaffet seg en - som de gjerne vil utvikle sammen med skoler i andre land, bør ikke la det bli med tanken. Ideer duger ikke uprøvd.
