Påminnelse: Historikerseminaret
Seminaret som arrangeres 4. og 5. september i anledning 100-årsjubileet for opprettelsen av Pedagogisk Seminar, har fortsatt ledige plasser. En trenger ikke være historiker for å melde seg på!
« Juli 2007 | Main | September 2007 »
Seminaret som arrangeres 4. og 5. september i anledning 100-årsjubileet for opprettelsen av Pedagogisk Seminar, har fortsatt ledige plasser. En trenger ikke være historiker for å melde seg på!
Les Telhaugs innlegg i Dagbladet 17.august. Her har han latt seg inspirere av den godeste Lars Olsen. Vi har tidligere hatt liv og røre på bloggen når diskusjonen om denne dansken kom opp.
I dette intervjuet med forskning.no forteller Solveig Østrem (hun med tekoppen) om sitt doktorgradsarbeid omkring barn og subjektivitet. Noe av det mest fornuftige jeg har lest om emnet i norsk forskningssammenheng.
Det står blant annet om at relasjoner i en viss forstand er "for skjøre til å bære seg selv": "Gode relasjoner blir vanligvis etablert gjennom felles engasjement for noe utenfor selve relasjonen. Relasjonen kan bryte sammen dersom vi mangler noe betydningsfullt å være sammen om".
Om det hun bedømmer som vellykkede subjektiveringsprosesser i barnehagen, sier Østrem: "Man var ikke fokusert på relasjonene i barnehagen, men på det barna var sammen om. Dette bidro til å skape gjensidighet, fellesskap og vilje til å hjelpe hverandre og lære av hverandre".
Dette synes som et godt alternativ til ideen om å involvere barn i "medbestemmelse" og lignende. Sistnevnte tendens kan lett bli påklistret og utvendig.
Jf. for eksempel den nye barnehageloven om demokrati i barnehagen. Her fra Rammeplan for Barnehagens innhold og oppgaver:
Barn i barnehagen har rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet.
Barn skal jevnlig få mulighet til aktiv deltakelse i planlegging og vurdering av barnehagens virksomhet.
Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
(Barnehageloven § 3 Barns rett til medvirkning)
Det finnes mange grunner til at politisk engasjement er lite utbredt, og gjerne varer kort. En faktor kan være at den politiske fantasien ikke har tilstrekkelig spillerom i form av språk, betydninger og mening. Den gresk-franske filosofen Cornelius Castoriadis (1922-1997) har utviklet begreper som kan lede vår forståelse i denne retning, og danne grunnlag for en radikal politisk praksis. Hans betydelige tenkning vitner om stor originalitet, noe som gjorde hans innflytelse langsiktig. Hans verker er fortsatt under utbredelse, og er i dag i ferd med å oppdages av nye generasjoner. Samtidig var Castoriadis en av de ytterst få filosofer som har fått æren av å ha inspirert et politisk opprør, nemlig Mai ’68 i Paris.
Et hovedpoeng for Castoriadis er at grunnlaget for vår sosiale og politiske verden er den menneskelige forestillingsevnen. Hvis han har rett i dette, blir det politisk påtrengende å bevare evnen – som kollektiv – til å kunne skape nye betydninger, forestillinger og institusjoner. I dag kan det se ut som om denne evnen er svekket, på grunn av det Castoriadis kalte den generaliserte konformisme, eller ikke-tenkning (non-pensée).
I Vesten etter den andre verdenskrig har den politiske tenkningens spillerom vært begrenset til to alternativer: venstresiden mot høyresiden; radikale mot borgerlige; for eller mot de samme fenomenene. Selv om det i perioder har vært en del politisk kreativitet innenfor posisjonene, særlig på venstresiden (tenk på alle fraksjonene) har det vært begrenset spillerom for å danne posisjoner på tvers av, og i brudd med høyre/venstre-aksen. Å velge side har vært et grunnleggende premiss, som avgrenser hva det er «mulig» og «ikke mulig» å mene. Et viktig unntak var den franske intellektuelle gruppen Socialisme ou Barbarie (1948-1967). Gruppen var marginal i størrelse, men innflytelsesrik ved sin tenkning. De ble nesten mytiske etter studentopprøret i mai 1968, der gruppens ideer var en sentral inspirasjonskilde for opprørslederne. Socialisme ou Barbaries ledende tenker, Cornelius Castoriadis, har uttalt at dersom alle de som i ettertid påberoper seg tilknytning til gruppen, virkelig hadde deltatt mens den var aktiv, hadde de kunnet «ta over Frankrike».
I virkeligheten var Castoriadis, Claude Lefort og de andre medlemmene i Socialisme ou Barbarie (SouB) temmelig alene, spesielt når det gjaldt å kritisere Sovjetstaten fra venstre. I den kalde krigens Frankrike oppfattet de fleste nemlig bare to politiske alternativer, høyre mot venstre – der venstresiden ble dominert av det store, sovjetvennlige kommunistpartiet. Men SouB påviste tidlig at en ny dominerende klasse var i ferd med å vokse fram i øst, nemlig byråkratiet. Dette byråkratiet var et dominerende samfunnssjikt som ivaretok sine egne interesser, og satte dagsorden i arbeidernes navn. Slik var arbeiderne i Sovjetstaten like dominert som i Vesten, bare under et annet flagg.
I ettertid er det, som kjent, blitt nødvendig å kritisere Sovjetunionen – og senere, Kina – for alle som vil tas alvorlig i det politiske landskapet. Den tidligere så hardnakkede stalinisten Sartre skal, mange år etterpå, ha kreditert Castoriadis for å ha hatt rett, men til feil tid. Den uimponerte Castoriadis skal da ha replisert at Sartre, på sin side, hadde hatt det privilegium å ta feil; men til riktig tid!
Tiåret som fulgte studentopprøret i Europa og USA var preget av politisk kreativitet og kulturell blomstring, i form av politiske initiativ, filosofiske gullkorn, kunst og alternative måter å organisere seg på. Noe av det mest interessante med 1968 er at alt hendte samtidig, alt løsnet og alt gikk i hverandre. Eller sagt på en annen måte: så mye har utfoldet seg som i ettertid er utenkelig uten 1968 som impuls. Men etter 1970-tallet har denne kreative åren utkrystallisert seg, og til dels stivnet i en rekke initiativer og forgreninger, som hver for seg ble orientert omkring sak og/eller livsstil, mens politisk organisering i stor grad ble overlatt til partiene og de partilignende ideologiene.
Mitt inntrykk er at oppgjøret med den borgerlige ideologi etterlot seg et politisk-kreativt vakuum. Noe av det mest bemerkelsesverdige, og triste, er at det ble så vanskelig å være politisk engasjert i tiden etterpå. Vanskeligheten var ikke så mye av praktisk art – organisasjonene var jo der – men psykologisk, betydningsmessig. For generasjonene som var født for sent til å oppleve 1968 ble dét å være politisk interessert, et slags eksistensielt problem. Alt politisk ble så tungt.
Etter Socialisme ou Barbarie-perioden (1948-1967) involverte Castoriadis seg ikke lenger i politisk aktivitet. Han mente at de nedarvede begrepene og forståelsesformene som danner grunnlaget for vår politiske tenkning, er uegnet for et genuint frigjøringsprosjekt. Han valgte derfor å vie resten av sitt liv til en grundig gjennomtenkning av dette grunnlaget, og skapte et filosofisk grunnlag orientert omkring spørsmålet hvordan noe nytt kan oppstå. Dette var for ham et sentralt politisk spørsmål. Kanskje kan hans diagnose hjelpe oss å forstå det politisk-filosofiske tomrommet etter 1968.
Castoriadis var grunnleggende kritisk til det han kalte den vestlige, lukkede form for rasjonalitet, som begrenser den politiske forestillingsevnen. Men her vil jeg fokusere på et annet, mer tidsbestemt problem han kritiserte, nemlig utbredelsen av en «generalisert konformisme». I følge Castoriadis led Vesten i løpet av 1980- og 90-tallet under et gradvis tap av mening og betydninger; i et samfunn som ble gradvis mindre politisert, gradvis mer preget av konformitet; der økonomiens betydninger erstattet de politiske, samfunnsmessige betydninger. For resten av sitt liv mente Castoriadis å se at en generell likegyldighet, betydningsløshet og konformisme spredte seg innenfor kunst, filosofi, litteratur og offentlig debatt.
Den generaliserte konformismen kjennetegnes av mangel på analytiske og politiske distinksjoner, der begreper mister sin skarphet og mening. Når ord og tanke mister sin presise betydning, blir det vanskelig å problematisere, stille gode spørsmål og kritisere. For eksempel når det sies at «alt er politikk» – slik at ingen ting egentlig blir det i annet enn triviell forstand.
I løpet av 1980- og 90-tallet gradvis mindre forskjell mellom den partipolitiske høyre- og venstresiden. Samtidig ble den organiserte politikken tømt for politiske lovnader og substans. Og selv om politikere fra forskjellige hold stadig framstiller sin politikk som noe nytt, et alternativ til forgjengerne, beskjeftiger alle seg nå med forvaltning av det bestående i henhold til markedets, globaliseringens og konkurransens «lover». Politikerne er dermed blitt «mikropolitikere», i følge Castoriadis. Det er viktigere å bli sett, eksponert og valgt; enn å bli sett, eksponert og valgt for noe, hevder han. Men ingen ting av dette oppfattes som problematisk når den rådende ideologi er betydningsløshet.
Det kan derfor se ut til at den mest effektive avpolitiseringen av det vestlige samfunnet er utvanningen av språk og tenkning. Her hjemme har filosofen Arne Johan Vetlesen påpekt hvordan intellektuelle i vår tid ofte nærer mistillit til det å ha bestemte meninger, standpunkt, fasthet. Denne mistilliten er ikke er grunnet i standpunktenes innhold, men ene og alene fordi det å ha standpunkt ikke er tidsmessig. I forskning og kulturlivet generelt kan det se ut som om det å ikke ta stilling er blitt en dyd. Det blir nesten påtrengende å ta avstand fra moralske ytringer, normative utsagn og bestemte meninger; ikke på grunn av deres gitte innhold, men fordi de er bestemte og substansielle. Selve det å stå for noe ble på et eller annet tidspunkt gammeldags og suspekt. Anklager om totalitarisme og moralisme sitter løst, og gjør at spillerommet for politisk fantasi og kritisk analyse er blitt sterkt begrenset. Konformismen er derfor autoritær – på en passiv måte.
Antakelig er betydningsløshet og likegyldighet mer ugunstig for samfunnsmessig og politisk kreativitet enn undertrykkelse, sensur og lignende. Sistnevnte stimulerer jo til motstand. Men den generaliserte konformismen sprer seg fortere, og lettere, enn en motstand lar seg etablere. Grunnen er at det er mye vanskeligere å mobilisere til en opplevelse av betydning og vesentlighet, enn å forbli likegyldig, fordi det første krever arbeid. I et landskap av betydningsløshet er spørsmål om hva som er vesentlig, filosofisk eller politisk alvorlig, suspendert; de blir aldri stilt. Likegyldigheten er nemlig ute av stand til å la seg overbevise; der finnes ingen mobilisering av standpunkt verken den ene eller den andre veien. Det er derfor Castoriadis kan si at betydningsløsheten sprer seg, på samme måte som en ørken vokser. I dag er forestillinger som var helt alminnelige på 1970-tallet, om at politisk forandring var mulig, visnet bort. Appeller om at vi må forandre verden radikalt, påkaller snart ingen reaksjon lenger. Selv ikke de konservative lar seg lenger irritere.
Med stor innsikt og bredde har Castoriadis utviklet ideen om at den sosiale verden er en verden skapt av oss selv. Det er den menneskelige forestillingsevnen, på sosialt og individuelt nivå, som er opphav til vår verden – en menneskelig verden som holdes sammen av symbolske betydninger og mening. Å skape seg en verden av forestillinger er nemlig et vesenstrekk ved mennesket, og vi opprettholder vår verden fordi vi opplever den som meningsfull. Det er derfor paradoksalt, og i en viss forstand fremmedgjørende, å opprettholde en verden av betydningsløshet.
I Vesten har vi altså i dag, i følge Castoriadis, laget oss et samfunn av «uvesentlige betydninger», meningsfattige forestillinger, der økonomiens verdier er «tingliggjort» slik at de fremstår som «ren natur». Dette er blitt mulig fordi mangelen på begrep, analyse, standpunkt, alvor og mening i dyp forstand – den generaliserte konformitet – hindrer oss i å ta i bruk vår tenkeevne. I Castoriadis’ terminologi betyr dette at vi som samfunn er heteronome; vi styrer ikke oss selv som samfunn på en bevisst måte. Vi tar ikke i bruk vår politiske fantasi, og skaper ikke nye sosiale betydninger, forestillinger eller former. Det mest alvorlige ved dette er at når vi mister troen på at vår felles verden er betydningsfull, meningsfull – samt troen på egen politisk skaperkraft – betyr det at vi også mister noe av vår menneskelighet.
Ingerid S. Straume er stipendiat ved Pedagogisk forskningsinstitutt og Etikkprogrammet, UiO, og
koordinator i Nordisk Sommeruniversitet. Kronikken ble først publisert i avisa Klassekampen 7. august 2007.
"Det er litt av et paradoks at det offentlige norske skolevesenet, som betrakter hjemmeskole nærmest som et halvkriminelt overgrep, nå langt på vei baserer seg på hjemmeundervisning", skriver forfatteren Kaj Skagen i et velskrevet og tankevekkende essay i siste nummer av Morgenbladet. Temaet for essayet er den norske ungdomsskolen, og Skagen gjør seg sine refleksjoner ut fra erfaringen som far.
Dessverre er det bare Morgenbladets abonnenter som har tilgang til essayet via nettet. Avisa Klassekampen gjenga i går deler av Skagens poeng, men essayet bør leses i sin helhet. Med andre ord: Løp og kjøp før neste Morgenbladet overtar plassen nederst i Narvesens hyller og stativer på fredag.
Firebarnsfaren Kaj Skagen forteller at han i tre år har drevet hjemmeundervisning i ungdomsskolens pensum. Ikke fordi hans barn ikke går i den offentlige skolen, men nettopp derfor. Han skriver: "Ungdomsskolens pedagogikk bygger på en utviklingspsykologisk misforståelse som favoriserer noen få som ligger utenfor for det store flertallets utvikling. Vanlig intelligente og velvillige ungdommer risikerer å ta skade på sitt selvbilde gjennom konfrontasjonen med utfordringer som de ikke har forutsetninger for å takle, ikke fordi de mangler evner eller intelligens, men fordi pedagogikken er basert på en modenhetsgrad som de færreste har i denne alderen. Hvem må redde situasjonen? Jo, foreldrene.
Men hvis foreldrene ikke har forutsetninger for å gi den nødvendige faglige førstehjelp? Da er barna fortapt på skolen."