Lignelsen om fariseeren og tolleren

Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: "To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller er som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.' Tolleren sto langt unna og ville ikke en gang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud vær meg synder nådig!' Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt."

Gud vær meg synder nådig. Det er ikke så ofte lenger at vi prester snakker om synd. Det er blitt et ord som er så belastet med gammel historie og myter, at det er flere som vegrer seg for å komme inn på dette. Og jeg kjenner at jeg savner det litt. Ikke fordi at jeg skal tvinges til å bøye hodet mitt og skamme meg, men fordi jeg savner å ta et oppgjør med det gale jeg har gjort og gjør.
Skammen over det gale vi gjør, bærer vi med oss alikevel, i en aller annen form. Jeg tror at hvis vi bagatelliserer det gale vi gjør og har lyst til å gjøre, er vi ikke lenger ærlige med oss selv. Når det blir automatikk i å tenke at det er mange som er verre enn meg, fjerner vi oss fra sannhetene i livet vårt. Jeg tror fariseeren har bagatalisert de ubehagelige sannhetene om seg selv så lenge, at han ikke lenger ser sine egne feil, bare de andres.

Det er en annen lignelse Jesus forteller som sier: du ser flisen i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget. Vi utfordres til å tenke over vårt eget liv. Gud ønsker at vi skal leve ærlige liv. Ærlige med andre, og ærlige med oss selv. Det er fordi det er et bedre liv, enn at vi bagatelliserer mørket i oss selv. Og jeg tror også at vi har godt av å bli utfordret i livene våre. Vi er ikke tvers igjennom gode mennesker, som alltid velger riktig. Tvert imot, velger vi veldig ofte egostisk, til egen vinning. Og så rettferdiggjør vi det med at: jeg fortjener dette!

Det er utfordrende å leve i lyset av Guds kjærlighet. Denne kjærligheten forteller ikke bare at Gud elsker meg, men også at han elsker de andre jeg møter hver dag. Dette fordrer meg til å velge rett, velge nestekjærlighet og lydhørhet for andres behov også. En definisjon av synd er at det er å vende Gud ryggen. Som betyr at jeg velger å tro at Gud tar feil, og jeg har rett. At mine ønsker kommer foran andres. At det ikke betyr noe hvordan jeg farer frem i verden.
Kjærlighet kan frigjøre, men den kan også sette grenser. Det gjelder i forhold til de vi har rundt oss, og i forhold til Gud.

Jeg tror vi mennesker har godt av å vende oss til Gud igjen, ta et oppgjør med det gale vi har gjort og gjør og be om tilgivelse. Da vil det og være lettere å la Guds kjærlighet og omsorg strømme uhindret gjennom oss og ut av oss, til glede både for andre og for oss selv.