I et tidligere innlegg har jeg invitert til en prosess med tanke på å finne en framtidig profil for Universitetet i Bodø. Så langt kan vel ingen påstå at debatten har tatt av, men Vivi H Anvik har fremmet et svært kritisk motinnlegg som jeg gjerne vil kommentere.

Anviks innlegg er en sammenkobling av to saker eller prosesser som, i min verden, henger løst sammen. Jeg tenker på arbeidet med å realisere et universitet kontra spørsmålet om den interne organiseringen på Profesjonshøgskolen. Jeg ønsker ikke å gå inn i noen diskusjon omkring det siste spørsmålet. I tråd med min filosofi bør Profesjonshøgskolen i første omgang selv finne ut hvordan Profesjonshøgskolen skal organiseres. Deretter må høgskolestyret og høgskoleledelsen inn i bildet. Den prosessen Anvik refererer til, er foreløpig en intern prosess ved Profesjonshøgskolen.

Som tilskuer til denne prosessen ser jeg gode argumenter for å oppløse instituttnivået, så vel som å beholde det. Utfordringen framover blir å finne en rimelig balanse mellom faglig autonomi på den ene siden og administrativ effektivitet på den andre. Jeg håper Anvik og resten av Profesjonshøgskolen vil bidra aktivt i prosessen med å finne dette balansepunktet.

Så til den andre prosessen, som var utgangspunktet for mitt innlegg. Som et ledd i universitetsbyggingen vedtok det forrige høgskolestyret å definere Praktisk kunnskap som Profesjonshøgskolens doktorgradssøyle. Bakgrunnen var, som jeg også nevner i mitt hovedinnlegg, at dette ble ansett for å være det mest realistiske.  Jeg forholder meg selvfølgelig til dette vedtaket, og bidrar etter beste evne til å realisere en doktorgrad i Praktisk kunnskap.

Mitt inntrykk så langt er at Praktisk kunnskap som fagområde har en sterk kobling til det sykepleiefaglige miljøet, både hva angår fagansatte, studenter og faglig vinkling. Det er riktignok flere utfordringer som må mestres, og som vi arbeider med, for eksempel kan det være problematisk at Senter for Praktisk kunnskap ikke er lokalisert sammen med resten av Profesjonshøgskolen.

Hva framtiden vil bringe vet ingen av oss. Selv om vi i dag satser betydelige ressurser på å bygge opp de fire fagsøylene, og forhåpentligvis lykkes med dette, kan det selvfølgelig også dukke opp nye fagområder. Blant dem er også, som Anvik selv nevner, master og doktorgrad i helsefag. Men dette må i så fall være et langsiktig mål. Det er svært klare og presise krav til fagmiljøet i forbindelse med etablering av studier på høyere grads nivå. Disse kravene gjelder blant annet formell kompetanse i fagstaben. Går man gjennom disse kravene må man nødvendigvis slutte at eksempelvis Institutt for sykepleie har et stykke igjen før kravene til formalkompetanse er innfridd.

Til slutt: Anvik mer enn antyder at jeg tenker og fører meg som en økonom av det kyniske slaget. Jeg kan i alle fall berolige med at jeg ikke er utdannet økonom, men at jeg tvert i mot har brukt år av mitt liv på forskning om dugnad og lagånd. Derfor faller det lett å ty til disse begrepene. Men jeg må nok innrømme at jeg ikke trodde begrepene kunne provosere så mye!

Asbjørn Røiseland

Prorektor