Prosjektbeskrivelse "Arktiske diskurser"

Sammendrag
Skildringer av arktiske eller subarktiske strøk og livet der utgjør et omfangsrikt materiale produsert både i disse strøkene og i andre deler av verden, f.eks. Europa og Amerika. Omfanget øker særlig i og med den systematiske vitenskapelige undersøkelsen av Arktis som er på plass etter romantikken. Disse skildringer kan være mer eller mindre i samsvar med den arktiske virkeligheten, men utgjør uansett en del av måten Arktis og det nordlige ble oppfattet på gjennom historien. Samlet utgjør de noe vi kan kalle en arktisk diskurs, et språkbruk som i noen tilfeller har vedvarende trekk over lengre perioder. Denne diskursen formes både av faktiske erfaringer og av disse vedvarende bestanddelene – og dessuten av mange andre samtidige og tidligere diskurser, inkludert de skjønnlitterære. Dette prosjektet skal undersøke arktiske diskurser i perioden etter romantikken (fra ca. 1840) og fram til i dag fra en i hovedsak litteraturvitenskapelig synsvinkel, og fokusere særlig på bruken av 1) arktiske diskursive strategier i skjønnlitterære tekster, og 2) skjønnlitterære diskursive strategier i ikke-litterære skildringer av Arktis. Prosjektet kommer til å kartlegge aspekter ved den arktiske diskursens utvikling, bruken av fortelling, symbolikk og eldre og nye sjangrer i arktiske diskurser, og utslag av nye kommunikasjonsformer for den arktiske diskursen. Vi vil fokusere særlig på kontaktsoner mellom det arktiske og det europeiske eller amerikanske og på kulturer som identifiserer seg både som arktisk og som europeisk eller amerikansk. Det vil bidra til å etablere et nytt forskningsfelt og et nettverk av forskere rundt dette. Resultatene vil være av interesse også utover selve feltet, ikke minst for litteraturforskere som arbeider med lignende diskurser, og for humanister og samfunnsvitere som er opptatt av hva Arktis har å si for kultur og samfunn i den nyere historien.

Innledning
Vi har tilgang til mange forskjellige framstillinger av og forestillinger om Arktis, til mange versjoner av “det arktiske”. Disse varierer med den historiske og kulturelle konteksten. Noen har hatt hevd over lengre perioder, slik som forestillingen om et paradisisk åpent hav ved polen. Andre kan være i konflikt med hverandre, f.eks. når moderne arktiske befolkninger på den ene siden forestilles som knyttet til primærnæringer, og på den andre siden som også delvis urbaniserte. Det som er felles for alle framstillingene og forestillingene er at de uttrykker det arktiske i sanselig og “leselig” form. Svært mange av dem tar i bruk tekstuelle og andre diskursive midler i dette uttrykket. Dette prosjektet skal undersøke disse midlene, og særlig de som har oppnådd stabilitet og hatt styrende funksjon over tid – altså arktiske diskurser.
    Det at vi her bruker både termen “framstilling” og “forestilling” antyder en problematisering av den arktiske virkeligheten i forhold til diskursene som tar form i møtet med denne virkeligheten. Mange forestillinger om Arktis er og har vært rene fiksjoner eller spekulasjoner. Samtidig som det er viktig å skille mellom illusjon og virkelighet i arktiske diskurser, må vi kunne stadfeste at selve diskursene er en del av den historiske virkeligheten, selv når de ikke stemmer overens med det virkelige Arktis. Selve det geografiske skillet som avgrenser Arktis har en virkning på måten disse diskursene formes. De fleste slike diskurser som vi har dokumentert har blitt formet innenfor europeiske/amerikanske forståelseshorisonter, altså kontekster som i stor grad tilhører et annet område enn det arktiske. Etter romantikken, i en verden som er i ferd med å inkorporeres i en omspennende kunnskapskultur, går disse i større og større grad inn i en sammenknyttet dialog med opplevelser i arktisk. Men selv diskurser som formes i Arktis formes oftest som videreføringer av europeisk/amerikanske diskurser eller som svar på disse.
    Sentralt i den arktiske diskursen er altså opprettelsen av kontaktsoner, og forsøket på å inkorporere nye erfaringer i større kunnskapssystemer – å forhandle mellom det kjente og det ukjente. Her mener vi at den litterære dimensjonen ved slike diskurser spiller en sentral rolle. Dette ikke bare fordi forestillingskraften er sentral i arktiske diskurser, men også fordi slike diskurser tar i bruk litterære virkemidler som narrativitet og figuralitet. På den ene siden skal prosjektet se på slike tilfeller av det litterære i det arktiske, på den andre på tilfeller av det arktiske i det litterære, altså når arktisk diskurs medvirker i litterære verk.

Diskursbegrepet
Den mest kjente bruken av diskursbegrepet i forbindelse med framstillinger av og forestillinger om noe annerledes på tvers av et geografisk skille er studiet over vestens forståelse av det østlige som gjennomføres av Edward Said i boken Orientalism. Selv om Said i etterhånd har vært kritisert, blant annet for å neglisjere den andres stemme (altså: østens stemmer), må studien sies å være banebrytende, ikke minst i måten den knytter sammen et diskursivt prosjekt (orientalisme i vitenskapen, litteraturen og kunsten) med et økonomisk og politisk prosjekt (imperialismen). Styrkene i hans argument angående orientalismen har gjort at modellen har blitt overført til andre områder; en snakker gjerne om afrikanisme, keltisisme – og “arktisisme”.
    I samfunnsvitenskapene knyttes diskursbegrepet gjerne til Michel Foucault og hans prosjekt om å knytte sammen diskurs og agens – språk og makt – gjennom omfattende dokumentariske studier av vitenskapelige diskurser i bestemte epoker. Ifølge Foucault har språkbruk en materialitet som gjør at visse mønster – såkalte tegnregimer – gjentar seg gjennom tiden og kan komme til å dominere en epokes vitenskapelige diskurs. Effekten er at maktens mekanismer kan observeres på mikronivå i enkelte tekster. En sentral strategi er å la språkbruk bestemme over hvem som får lov til å innta agens eller synsvinkel i en bestemt tekst – altså innta subjektposisjoner i teksten. Foucault velger forøvrig en radikal omtolkning av dette forholdet, der det er språkets subjektposisjoner som tillater skapelsen av oss som subjekter.
    Diskursbegrepet har også litteraturvitenskapelige forbilder, særlig i arbeidet til Mikhail Bakhtin. Bakhtin er også bevisst styrende tegnregimer, det han kaller monoglottisk språk. Men til forskjell fra Foucault framhever han diskursens flerdimensjonalitet, dens heteroglossi. Hvert ord innholder spor av andre betydninger enn den mest opplagte, og disse betydningene peker mot et mangfold av det vi kan kalle diskurser som er til stede i et språksamfunn. For Bakhtin oppstår diskurs alltid i et forhandlingsrom mellom språkbrukeren og noe annet, i en dialog med annerledesheten. Enhver språkbruk inneholder gjenkallelige spor av annen språkbruk.
    Parallelt med disse diskursteoriene finnes en mer praktisk og nøytral analysetradisjon som har vokst ut av språkvitenskapen, diskursanalysen. Den har som mål å undersøke slike fenomener som koherens og tematisk ordning i tekster som er større enn språkvitenskapens vanlige eksempelmateriale, enkeltsetninger. Men i det siste har også diskursanalysen utviklet varianter som tar for seg koblingen mellom makt og språk.
    Fra disse forskjellige tradisjonene vil vi hente fram forholdet mellom språk og makt som uttrykkes i omskrivninger av termen “diskurs” som tegnregime eller språkbruk. Vel så viktig som denne verdslige maktutøvelsen gjennom språklige uttrykk, er den mer nøkterne bevisstheten om at bestemte tegnregimer kan ha en form for hevd – en makt over språket selv – som gjør at forståelsen av det arktiske formes av diskursen, samtidig som den formes av direkte erfaringer. Her vil vi legge vekt nettopp på hvordan det gjentagbare i diskursen møter det singulære i det den oppfatter som annerledes.
    Samtidig, med inspirasjon fra den senere Bakhtin, vil vi fokusere på sjanger som en måte å la diskursen formes på. Sjanger har en sterk konvensjonsstyrt kraft som gjør at det gjentagbare og konservative i diskursen styrkes. Samtidig kan en spille med sjanger og skape nye sjangervarianter i møtet med nye situasjoner. Dessuten kan sjangrer påvirkes av det materielle eller av de mediale formene som diskursen tar. I Arktis er formidling – som mye av livet ellers – en utsatt form. Erfaringer i Arktis kan være vanskelig å nedtegne i selve opplevelsesøyeblikket pga av fysiske forhold, og kan deretter være vanskelig og tidskrevende å formidle tilbake til mottakergrupper i andre deler av verden. Endringer i kommunikasjonsteknologier kan dermed ha stor innvirkning på valg og utvikling av diskursive sjangrer.
    Med en litteraturvitenskapelig tilnærming vil vi dessuten sette fokus på selve sirkulasjonen av tegn og representasjoner gjennom forskjellige sjangrer og medier i den arktiske diskursen, der én og samme opplevelse kan være gjenstand for et notat, en dagbok, en reiseskildring, en populærvitenskapelig tekst, en skolebok og en roman.
    Diskursteorier knyttes gjerne til en språklig vending i humaniora og samfunnsfagene i det 20. århundret, men vi vil understreke at det å ta i bruk diskurs som et sentralt arbeidsbegrep på ingen måte er å innta en såkalt konstruktivistisk posisjon. Diskursive uttrykk skapes i skjæringspunktet mellom erfaring og språkbruk, mellom det singulære og det gjentagbare, mellom det individuelle og det allmenne. Det gir mening å undersøke diskurser både i konstruktivistiske og realistiske paradigmer, eller kanskje heller: hinsides en slik motsetning.

Avgrensning
Prosjektets hovedfokus er det arktiske slik det oppfattes i Europa og Amerika, men også slik det oppfattes i Arktis og sub-arktiske områder. Arktisk diskurs kan oppfattes som en variant av polar diskurs, og i bestemte tilfeller vil det gi mening å trekke inn eksempler fra en tilsvarende “antarktisk” diskurs. På lignende måter og i tråd med Bakhtins flerdimensjonale diskursbegrep vil det være relevant å trekke inn andre beslektede eller innvirkende diskurser knyttet til kolonialisme, maskulinitet, etnografi, alpinisme, turisme, havsliv, osv. Det vil også være viktig både å nyansere i forhold til overlappende diskurser om det nordlige og det skandinaviske, og å vise fellestrekk.
    Prosjektet fokus vil også nyanseres videre av dets stedslige tilknytning til Tromsø og til samisk område, både arktisk og europeisk, både utenfor og innenfor slik den plasseres i det sirkumpolare rom. Vi akter således å vie spesiell oppmerksomhet til slike kontaktsoner som det nordlige Norden er. Fokus avgrenses tidsmessig til tiden etter romantikken, altså fra ca. 1840 og framover, når slike kontaktsoner blir fullt etablerte.
    En videre nyansering og avgrensing av fokus ligger i vår hovedsaklige litteraturfaglige tilnærming. I prosjektet kommer vi til å undersøke særlig konkrete tilfeller der arktiske diskurser tar i bruk litterære virkemidler og der litteratur tar i bruk arktiske diskurser. Men et litteraturfaglig perspektiv utelukker ikke bruk av mer tverrfaglige tilnærmingsmåter i prosjektet. Nettopp i tilfellet arktiske diskurser er det historiske og det sosiale så tett sammenvevd – tegnene sirkulerer fra den ene til den andre framstillingsmåten, mellomsjangrer oppstår – at det blir vanskelig å unngå bruk av historisk og sosialvitenskapelig kompetanse. Samtidig vil den diskursive vinklingen gjøre at prosjektet kan begi seg inn i faglige områder som er blitt gitt lite oppmerksomhet i norsk sammenheng, selv om det vil anerkjenne den kompetansen som f.eks. historisk institutt ved Universitetet i Tromsø står for i og med den tidsaktuelle fullførelsen av Norsk polarhistorie. Noen forbilder og modeller for prosjektet kan hentes fra forskning omkring engelsk litteratur, særlig Francis Spuffords I May Be Some Time: Ice and the English Imagination. Spufford knytter an til estetiske teorier om det sublime (spesielt Edmund Burke), men beskjeftiger seg først og fremst med Antarktis. Vi vil også vise til Kirsten Thisteds arbeider med kontaktsoner mellom grønlandsk og dansk litteratur. Den nylig utgitte antologien Narrating the Arctic: A Cultural History of Nordic Scientific Practices (red. Bravo & Sörlin) setter narrasjon og annet relevant diskursive praksis i høysetet, men har en mer vitenskapshistorisk enn litteraturfaglig karakter.
    Under hovedfokuset slik det her beskrives, kommer de ulike delprosjektene. I fordelingen av disse søker vi å oppnå en god spredning i forhold både til geografisk tilknytting og til hvilke tekstuelle sjangrer som er gjenstand for undersøkelse. I delprosjektene kommer vi til å undersøke både romaner om Spitzbergen, ekspedisjonsskildringer fra Nord-Norge, Beringstredet og Franz Josefs Land, romaner fra Nord-Norge, reiseskildringer bl.a. fra Spitzbergen, Nordkalotten og Nord-Kanada, fremstillinger av Grønland, av det arktiske i populærlitteraturen, av Nord-Norge sett fra et russisk perspektiv, av Lappland i et Linné-perspektiv, m.m.

Problemstillinger
Noen problemstillinger kommer til å vies særlig oppmerksomhet innenfor prosjektet. Vi har allerede nevnt det å undersøke det litterære i det arktiske og det arktiske i det litterære. 1) Under det litterære i det arktiske kommer vi til å analysere den litterære dimensjonen i ikke-litterære og semi-litterære tekster, som vitenskapelige tekster, ekspedisjonsbeskrivelser og historiske dokumenter. Prosjektet kommer til å undersøke de narrative og symbolske strukturer som benyttes i slike tekster. Resepsjonsestetikken har lært oss at det er tomrommene i tekstene som åpner for leserens fantasi – i hvor stor grad legges det et forsterket grunnlag for fantasien i tekster som omhandler et område som ofte forestilles som et tomrom eller et under i seg selv? 2) Under det arktiske i det litterære kommer vi til å analysere litterære tekster som tar i bruk arktiske diskurser. Her involveres f.eks. tekster som henter symboler og metaforer fra det arktiske, tekster der deler av eller hele handlingen er lagt til Arktis, tekster der bestemte arktiske reiser har blitt brukt som grunnlag, tekster som er skrevet av forfattere fra det arktiske eller sirkumpolare rommet og som tar i bruk former for arktisk diskurs, og tekster som er skrevet av forfattere som tilhører urbefolkninger som har blitt identifisert eller identifiserer seg med det arktiske i det de skriver.
    De siste eksemplene reiser spørsmål rundt mellomstillingens posisjon, med fokus på forfattere som kan bruke arktiske diskurser innenfor rammer hvor det arktiske er noe annet og fremmed, samtidig som de påberoper seg spesielle bindinger til Arktis, enten ved at de identifiserer seg som tilhørende arktiske folkeslag, eller ved at de tilhører nasjoner (som f.eks. Norge) som har spesiell kompetanse når det gjelder Arktis. Vi kommer til å undersøke hva denne særegne posisjonen går ut på, og hvilke konsekvenser den har for behandlingen av subjektposisjoner i  den litterære diskursen; hva slags kulturmøter mellom “arktiske” folk som kan finne sted i arktiske diskurser; og hvordan posisjoner skapes for selvet og for det fremmede i slike tilfeller.
    Vi kommer også til å legge vekt på å beskrive og forklare de spillene med sjanger som finner sted i møtet med den andre. Arktiske diskurser tar ofte form av blandingssjangrer, mellomting mellom realisme og det fantastiske, mellom vitenskapelig rapport, skrøne, “adventure story”, historiebok, historisk roman, loggbok, dagbok, reiseskildring, biografi, essay, osv. Tar de arktiske diskursene del i en allmenn bevegelse som en kan spore i samtidens litteratur vekk fra et enkelt skille mellom fiksjon og virkelighet, mot noe som bare kan kalles “prosa”?
    Siste problemstilling vi vil ta opp innenfor prosjektets aktiviteter er de arktiske diskursenes del i det mediale. Prosjektet kommer til å undersøke hvor stor påvirkning endringer i kommunikasjonsteknologier har på sjangrer og på diskursive strategier, og på hvordan arktiske diskurser formidles, sirkuleres og mottas.

Metodisk tilnærming
Prosjektet kommer til å ta i bruk et bredt spektrum av litteraturvitenskapelige metoder. Undersøkelse av narrative strategier vil kunne klarlegge sjangerforhold i tekstene; undersøkelse av symbolske sammenhenger vil kunne si noe om de diskursive blandingene som finner sted i tekstene. Litteraturvitenskapelige analysemodeller for undersøkelse av tekstenes handlinger kommer til å brukes sammen med diskursanalytiske metoder for å beskrive hvordan posisjoner for selvet og for det andre skapes i diskursen.
    Mer teoretiske tilnærmingsmåter vil kunne perspektivisere og binde sammen disse analysene. I tillegg til de allerede nevnte diskursteoriene til Foucault og Bakhtin blir det relevant å hente inn blant annet aspekter fra nyhistorismen for å belyse sirkulasjonen av tegn fra tekst til tekst, fra resepsjonsestetikken for å belyse hvordan tekster rettes mot bestemte mottakere, og fra postkoloniale teorier for å belyse forholdet mellom selvet og det andre.
    Disse tilnærmingsmåter benyttes innenfor en hermeneutisk ramme, hvor historiske og biografiske undersøkelser kan danne grunnlag for vurderinger av konteksten til de forskjellige diskursive uttrykkene, samtidig som forholdet mellom nåtidige forskere og historiske materiale klarlegges.