Hum-fak. - Dilettantkultur

Dilettantisme og demokrati. Norge på 1700- og 1800-tallet

I det eneveldige Frankrike vokste det på 1700-tallet fram en debatt om kunst og litteratur som ikke var under statlig kontroll, bortsett fra de alminnelige sensurbestemmelser. Denne kritiske kunstoffentlighet blir av mange historikere (og Jürgen Habermas) sett som forstadium til den politiske kritikk som munner ut i den franske revolusjon. Også vitenskapen åpnet seg for en dannet allmennhet, med Encyclopedien som det store formidlingsprosjekt. Filosofisk harmonerte denne relative demokratisering av kunst og vitenskap godt med Lockes empirisme, som postulerte at menneskets bevissthet ved fødselen var en tabula rasa. Dette var begrunnelse både for likhetstanker og en sterk vektlegging av utdannelse og oppdragelse. Den politiske og økonomiske liberalismens fremmarsj (som var en videreføring av Lockes innflytelse) mot slutten av 1700-tallet bidro på sin side til at privilegier på mange felter kom under angrep. Denne kampen hadde på en gang front mot en korporativt beskyttet ekspertise og det enevelde som delte ut privilegiene. I alle disse eksemplene ser vi altså at det er en forbindelse mellom dilettantisme (i betydningen anti-ekspertvelde) og krav om politisk liberalisering og demokratisering. Foredraget vil drøfte i hvilken grad de samme impulser og mekanismer virket i Norge. I tillegg vil jeg ta for meg hvordan kulturlivet ble en arena for å hevde norske særkrav og norsk identitet overfor Danmark, hvor f.eks. Bernt Ankers forelesningsserie i Paléet var ledd i kravet om et norsk Universitet. Denne norske identitet ble ofte knyttet til en frihetstradisjon. På 1800-tallet var dilettantismen på vikende front innenfor eliten, med kravet om sterkere profesjonalisering i vitenskapen, og med fremveksten av den profesjonelle kunstnerrolle. Som makthavernes ideologi fikk liberalismen også en mindre demokratisk og mindre dilettantvennlig funksjon enn da den leverte skyts mot eneveldet. Da kretsen rundt Schweigaard og Stang kom i maktposisjon i 1830-40-åra vektla de ikke bare økonomien, men også politikken som et felt for arbeidsdeling. Kampen mellom embetsmannstatens politiske ekspertvelde og den demokratiske opposisjon er en rød tråd gjennom størstedelen av 1800-tallet. Foredraget vil drøfte i hvilken grad denne kampen hadde sin parallell i en kamp mellom ekspertvelde og dilettantisk mangesysleri innenfor kulturlivet.