Hum-fak. - Dilettantkultur

“Vel- og Højlærde" dilettanter? Det lærde miljø rundt Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab på 1700-tallet

Liebhaber, amatør, dilettant, virtuos og kuriøs. Mange begreper som en gang betegnet en særegen kvalitet ved en person, en kvalitet som handlet om inngående kjennskap og dypt engasjement, endret seg i løpet av 1700-tallet. Betegnende for mange av disse begrepene var at de beskrev den enkelte personenes glede og fornøyelse ved en aktivitet. Jeg vil i dette paperet diskutere hvordan lærd virksomhet ble snakket om i miljøet rundt Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra dets opprettelse i 1760. Biskop Johan Ernst Gunnerus som var drivkraft bak selskapet, uttrykte eksplisitt at den enkeltes fornøyelse måtte underordnes den allmenne nytten. Vitenskapene ble av han vurdert ut fra sin nytte, ikke for den enkelte, men nytten som fremmet ”Statens og Medborgernes Lyksalighed”. Den enkeltes nytte og glede var altså underordnet, ja egennyttighet var vanærende for den menneskelige natur, hevdet Gunnerus. Samtidig var fornøyelse og glede ved vitenskapelige sysler regnet som en naturlig og vesentlig del av lærd virksomhet, og det var en menneskelig plikt å fremme sin egen lykksalighet. Posisjonen synes paradoksal og tvetydig. Og jeg vil spørre om det var rom for dilettanter og amatører i Gunnerus lærde miljø og om hvordan dilettanter ble.