Hum-fak. - Dilettantkultur

Norske teaterdilettanter. De dramatiske selskapene som profesjonaliseringsarena

En av de mest åpenbare arenaene for kunstnerisk dilettantisme omkring 1800 er de dramatiske selskapene. De dramatiske selskapene var en kulturfaktor av stort omfang i årene rundt 1800. I perioden mellom 1780 og ca 1840 fantes det dramatiske selskaper i Oslo, Kristiansand, Bergen, Arendal, Drammen, Trondheim, Larvik, Halden, Stavanger, Egersund, Kristiansund, Tromsø og Hammerfest – og for de flestes vedkommende med egne teaterbygninger. Analogt med praksisen på andre areanaer ble betegnelsen ”dilettant” etter hvert brukt for å karakterisere aktiviteten i selskapene negativt, men dilettantbetegnelsen er ellers ikke hyppig brukt i omtalen av selskapene. Betegnelsen ”dilettantkomedie” ble brukt tidlig, men ble i stor grad assosiert med adelens amatøraktivitet, og en kan tenke seg at dilettantbetegnelsen derfor ble unngått som selvkarakteristikk i de borgerlige selskapene. En finner likevel betegnelsen nå og da som en ganske nøytral, beskrivende kategori. ”Skuespil-ynder” er en alternativ betegnelse en ofte treffer på. Selv da kritikken mot selskapene hardnet til etter 1800, tyr en i liten grad til ”dilettantisme” som karakteristikk. Claus Pavel, i sin kritiske ”Flyvetanke om Skuespil og dramatiske Selskaber” fra 1806 tyr til de samme moralske kategorier som ligger i den negative oppfattelsen av dilettantismen, men bruker ikke ordet. I en strid i 1833 mellom det bergenske dramatiske selskap og Julius Olsen, leder for et profesjonelt teaterensemble, brukes betegnelsen en gang i et større innlegg, og da settes dilettantisme opp mot kunstens krav til talent, studier og alvor. Så dilettantkritikken fanger etter hvert opp både det moralske/menneskelige og det kunstneriske slik vi har sett det på andre arenaer.

Innenfor symposiets ramme er det likevel mer aktuelt å drøfte de dramatiske selskapene – forstått som organisatorisk ramme for dilettantvirksomhet – som bidragsytere til etableringen av en stedlig og profesjonell teaterkultur i Norge. På grunn av lovgivning og privilegier var det begrensninger på offentlig teatervirksomhet i tvillingriket, og rundt 1800 bestod det profesjonelle teatertilbudet av omreisende grupper – men dette er sporadisk virksomhet, og den avleirer ingen stedlig teaterkultur. Grovt sett kan en derfor si at de dramatiske selskapene ikke er en dilettantvirksomhet som opererer på siden av en profesjonell kultur – den er så å si selve profesjonaliserings- og dannelsesareanen for den norske teaterkulturen. Men på grunn av sin programmatiske private karakter (de dramatiske selskapene var i prinsippet lukkede arenaer) og sin fremmedhet (de var i repertoar, språk og medlemsmasse preget av det danske og det tyske) ble selskapene både i sin samtid (1800-tallets første tiår) og i ettertid blitt betraktet som et stadium en skulle tilbakelegge. I norsk teaterhistorie har en velvilligst kreditert selskapene for at de etterlot seg teaterbygninger og ga norske borgere et teatertilbud i en periode. En har imidlertid stilt seg undrende til formaliseringsgraden (svært omfangsrike lover og en rigid regelanvendelse), og stort sett oversett selve selskapsformens egenart (både sosialt og driftsmessig). I tillegg til den åpenbare profesjonaliseringen som ligger i importen av en profesjonell teaterkultur gjennom spesialtilpassede teaterbygninger med føringer for differensierte yrkesroller, ønsker jeg å sette lyset nettopp på de sosiale og organisatoriske aspektene ved selskapene som peker i retning av en profesjonalisering av teaterdriften innenfor en borgerlig ramme.