|
Marianne Neerland Soleim disputerte fredag 30. september ved Universitetet i Tromsø med avhandlingen ”Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945 – antall, organisering og repatriering”. Avhandlingen er en empirisk undersøkelse av ulike sider ved de sovjetiske krigsfangenes opphold på norsk jord.
Neerland Soleim har undersøkt antall krigsfanger, krigsfangesystemet, leirforhold, fangebehandling, krigsfangenes rolle i tysk krigsøkonomi og nordmenns hjelp til krigsfangene.
Avhandlingen gir et nyansert bilde av de frigitte krigsfangenes skjebne etter repatrieringen. Etterforskning og straff av krigsforbrytelser mot sovjetiske krigsfanger i Norge er også beskrevet. Videre er de sovjetiske krigsfangenes rolle i norsk historieskrivning og historieforskning om okkupasjonen en sentral del av undersøkelsen.
Komparasjon (sammenligning) er et viktig metodisk redskap i avhandlingen på flere områder. Komparasjon gjør det mulig å sette hendelsene i Norge i en større sammenheng og avklare hva som var særtrekkene ved de sovjetiske krigsfangenes situasjon i Norge. Hovedfokus er lagt på denne gruppen krigsfanger, men også andre grupper utenlandske krigsfanger er inkludert i enkelte kapitler.
Krigens lover, særlig Haagkonvensjonen av 1907 og Genevekonvensjonen av 1929, er sentrale utgangspunkt for å vurdere flere viktige sider ved de sovjetiske krigsfangenes historie i Norge. Dette gjelder bestemmelser om behandling, ansvar og repatriering av krigsfanger.
Sovjetiske krigsfanger og tvangsarbeidere kan karakteriseres som et glemt emne i etterkrigstidens historieskrivning i Norge, men representerer ikke et traumatisk eller tabubelagt emne for nordmenn flest som opplevde fangene på nært hold. Hensikten med å transportere sovjetiske krigsfanger til Norge var først og fremst å utnytte deres arbeidskraft.
Den stadig økende deporteringen av sovjetiske krigsfanger i årene 1941-1945 vitnet om en nærmest uutømmelig ressurs for arbeidskraft til tyske prosjekter i Norge. Avgjørende for sovjetiske krigsfangers tilværelse synes å ha vært innstillingen blant de ansvarlige på lavere plan i leiradministrasjonen – om det politiske synet på sovjetiske krigsfanger var sterkere enn ideen om en rasjonell utnyttelse av fangenes arbeidskraft.
Med dette var det tilfeldighetene som rådet og ble avgjørende for den enkelte krigsfanges situasjon i leirene. Overføringen av det store antall sovjetiske krigsfanger til Norge representerte et brutalt møte med tysk krigsfangepolitikk for nordmenn. En brutal krigshverdag som i utgangspunktet utviklet seg på Østfronten, med mishandling og utsulting av sovjetiske krigsfanger, ble overført hit til landet.
Genevekonvensjonen av 1929 hadde som mål å sikre krigsfangers rettigheter, men Tyskland mente at de ikke var bundet av den i behandlingen av sovjetiske krigsfanger fordi Sovjetunionen aldri hadde ratifisert avtalen. Isolert sett var dødeligheten på 13 % blant de sovjetiske krigsfangene et høyt tall, men sett i forhold til skjebnen for denne fangekategorien ellers i Vest- og Øst-Europa var ikke dødstallene så skremmende høye her i landet.
Alle sovjetiske krigsfanger i det tyske krigsfangesystemet fikk utilstrekkelig forpleining. Likevel var mulighetene for å motta hjelp fra lokalbefolkningen større i Norge enn hva tilfellet var i andre land. Ved den raske repatrieringen av sovjetborgere fra Norge hører vi lite om motvilje fra eksfangenes side og bruk av tvang fra de allierte.
På grunnlag av undersøkte kilder ser det ut til at langt de fleste ønsket å reise hjem og at de tok det for gitt at de ville bli hjemsendt. Spørsmålet om tvangsrepatriering gjorde seg gjeldende først etter at repatrieringen av de fleste frigitte sovjetiske krigsfangene var gjennomført.
Avhandlingen er et oppdragsprosjekt for Nord-Norsk Fredssenter i Narvik og har vært finansiert av blant andre Norges forskningsråd, Forsvarsdepartementet, Norsk kulturråd, Barentssekretariatet, Finnmark fylkeskommune, Troms fylkeskommune, Nordland fylkeskommune og Perspektivet Museum.
Marianne Neerland Soleim (f.1969) er cand.mag. fra Universitetet i Trondheim (1995) og cand.philol. fra Universitetet i Tromsø (1998). Hun er oppvokst på Smøla og er nå bosatt i Levanger. Neerland Soleim har jobbet som lærer i tre år ved Hustad leir utenfor Molde og jobber for tiden som prosjektleder ved Falstadsenteret.
Kontaktinformasjon:
Marianne Neerland Soleim
Telefon 74022829 eller 95947387
E-post mns@falstadsenteret.no
Se også artikkel i Tromsøflaket
|
