Å ha høydeskrekk er det mange som opplever. Andre er redd for trange rom, spesifikke dyr eller åpne plasser. Frykt for spesifikke objekter eller situasjoner kalles fobier og er noe de fleste opplever i mer eller mindre grad. Fobier debuterer i barneårene, men i økende grad enten ved 13-14 års eller ved 18-20 års alderen. Fobier kan klassifiseres i agorafobi, sosial fobi, eller spesifikk fobi
Agorafobi
Agorafobi dreier seg om angst for å bli ”fanget” på steder der det er liten mulighet til flukt. For eksempel å forlate hjemmet, gå på kino, handle i butikk, reise med buss eller tog. Mennesker med agorafobi unngår kino og teater eller er nøye med å plassere seg på en av de ytterste plassene. Et vanlig fenomen ved agorafobi er utvikling av angst for angsten eller forventningsangst. Det vil si at en engster seg i forkant for man at man vil oppleve angst i slike situasjoner og at det vil ende med katastrofale følger som at man skal bli alvorlig syk, besvime eller at man ikke skal klare å komme seg unna. Agorafobi rammer et sted mellom 4-7 % av befolkningen, og nesten dobbelt så mange kvinner som menn, uten at en er helt sikre på hvorfor fordelingen er slik. Agorafobi kan debutere i alle aldre.
Diagnostiske symptomer ved agorafobi:
A) Markert og tydelig tilstedeværelse av frykt i eller unngåelse av, minst to av følgende situasjoner:
Folkemengder
Offentlig steder
Reise alene
Dra fra hjemmet.
Minst to symptomer på angst i den fryktede situasjon må ha vært tilstede ilag minst en gang og et av symptomene må være fra listen under (1-4):
Autonom aktiveringssymptomer
1. Hjertebank eller økt hjerterate
2. Svetting
3. Skjelving
4. Tørr munn (ikke av medisiner eller dehydrering)
Symptomer som involverer bryst og mageregion
5. Problemer med å puste
6. Følelsen av å bli kvalt
7. Brystsmerter eller ubehag
8. Kvalme eller ubehag i mage
Symptomer som involverer mental tilstand
9. Følelse av svimmelhet, ustødighet, svime av, ør
10. Følelse av at objekter er uvirkelige eller ut av deg selv opplevelse
11. Frykt for å miste kontroll, ”bli gal” eller svime av
12. Frykt for å dø
Generelle symptomer
13. Hetetokter eller frysninger
14. Følelsesløshet eller kribling
C) Betydelig emosjonelt stress forårsaket av unngåelse eller av angstsymptomene og personen forstår at disse er overdrevne eller urimelige.
D) Symptomene er begrenset til, eller hovedsakelig til stede i de fryktede situasjoner eller ved tanke på disse situasjonene.
Agorafobi
kan opptre med og uten panikklidelse.
Behandling.
Behandlingsforløpet er avhengig av om det er agorafobi med eller uten panikklidelse. De som også har panikkanfall bør først behandles for dette. Når det gjelder behandling av agorafobi uten panikkanfall finnes det en vanlig og effektiv behandlingsform som kalles eksponeringsterapi. Dette består i at man utsetter seg (eksponeres) for de situasjoner som fremkaller angsten. Det viser seg at dersom du tåler å være i en situasjon der du føler angst, vil angsten etter hvert avta. Dette vil ofte være lettere å gjennomføre dersom du kan være sammen med en du stoler på og som er kjent med problemet.
Å eksponere seg for angsten er ikke lett og kan være svært ubehagelig. Eksponeringstrening gjort på riktig måte skal være godt planlagt og skje i kontrollerte former. Eksponeringstrening starter med å utsette seg for situasjoner som er mild angstfremkallende slik at sjansen for mestring av situasjonen skal være størst mulig. Å vite hvor fort man skal gå fram er ikke lett og slik trening kan virke negativt hvis man ikke mestrer den angstfremkallende situasjonen man utsetter seg for. Det kan derfor være lurt å ta kontakt med lege for å få råd eller for å få henvisning til spesialisthelsetjenesten som kan hjelpe med å lage en fornuftig fremgangsplan.
Sosial fobi
Mennesker som er plaget av sosial fobi er redde for situasjoner hvor en risikerer å bli utsatt for andre menneskers kritiske evaluering. De er redde for at andre skal se på dem, vurdere dem og danne seg en mening om dem. De frykter det pinlige ved å bli bedømt som nervøse, svake eller dumme. Eksempler på vanskelige situasjoner er å ta ordet i forsamlinger, spise eller skrive noe i andres påsyn, uttale seg om noe i andres påhør. Det er vanlig å være spesielt redd for at andre skal se at man skjelver på hendene eller i stemmen, rødmer og svetter, eller at man skal sette mat fast i halsen. Individer som lider av sosial fobi kan rammes av en intens og dyp følelse av skam hvis de tror at andre legger merke til dette. Det er og vanlig å tro at andre tenker negativt om dem hvis andre legger merke til dem. Bruk av trygghetssøkende strategier er vanlig hvor sosialfobikeren gjør en rekke ting for at andre ikke skal legge merke til dem som å se ned, pusteteknikker for ikke å rødme eller svette, klesstil, etc.
Det er antatt at et sted mellom 10 og 15 % av befolkningen lider av sosial fobi og den debuterer ofte i ung alder (tenårene).
Diagnostiske symptomer ved sosial fobi
A)En av følgende må være tilstede
Markert frykt for å være senter for oppmerksomhet, eller frykt for å opptre på en måte som vil bli flaut eller ydmykende.
Markert unngåelse av å være i senter for oppmerksomhet, eller av situasjoner hvor det er frykt for å opptre på en måte som vil bli flaut eller ydmykende.
Minst to symptomer fra listen under (1-4) må ha vært tilstede en stund etter lidelsens start i tillegg til minst ett av symptomene i listen under (5-7)
Autonom aktiveringssymptomer
1. Hjertebank eller økt hjerterate
2. Svetting
3. Skjelving
4. Tørr munn (ikke av medisiner eller dehydrering)
5. Rødming eller skjelving
6. Frykt for å kaste opp
7. Frykt for å tisse eller bæsje på seg selv
B) Signifikant emosjonelt stress skyldes symptomene eller unngåelsen og individet forstår at disse er overdrevne eller urimelige.
Behandling.
Det finnes en rekke terapier som er virksomme ved sosial fobi, og som har vist gode behandlingsresultater. Litt avhengig av kilde, forteller undersøkelsene at et sted mellom 50 - 80 % vil kunne hjelpes. Særlig effektive er de formene som kalles atferdsterapi og kognitiv terapi, eller kombinasjoner av disse og medikamentell behandling når samtaler alene ikke fører frem. Atferdsterapi med eksponeringstrening er en vanlig behandlingsmetode ved sosial fobi. Eksponeringstrening går ut på å utsette seg for angstfremkallende situasjoner i planlagte og kontrollerte former. Eksponeringstrening skal starte forsiktig med lite angstfremkallende situasjoner - for gradvis å utsette seg for mer og mer angstfremkallende situasjoner etter hvert som man har taklet de foregående situasjonene. Kognitiv terapi tar som oftest sikte på å avvenne pasienten negative tankeprosesser som opprettholder eller forsterker angsten, og er hos enkelte behandlere i kombinasjon med atferdsterapien, eller den fungerer alene med egne praktiske treningsopplegg. Medikamenter av typen antidepressiva har også effekt på sosial fobi. Særlig brukt er medikamenter av typen SSRI, som
virker inn på Serotonin i overgangen (synapsene) mellom ulike nerveceller i hjernen. Dessverre kan symptomene noen ganger vende tilbake etter avsluttet behandling, men dersom medisinene kombineres med psykoterapi er sjansene for varig bedring større.
Spesifikke fobier
Spesifikke fobier handler om frykt rettet mot spesifikke objekter eller situasjoner som ikke er inkludert i agorafobi. Blant de mest vanlige objekter og situasjoner er dyr, fugler, insekter, høyder, torden, å fly, små rom, synet av blod, sprøyter, tannlegebesøk og sykehus.
Utbredelsen av spesifikk fobi har antagelig store mørketall, men en regner med at mellom 7 - 15 % av befolkningen har en eller annen form for fobi. Nesten tre ganger så mange kvinner som menn. I mange tilfeller er likevel slike spesifikke fobier uproblematiske fordi det objektet eller situasjonen man frykter kan lett unngåes. Verre er det fordi som frykter objekter eller situasjoner som ikke så lett kan unngåes som tannleger, fly, sprøyter, sykehus, etc.
Behandling
Kognitiv atferdsterapi er en vanlig behandlingsmetode ved spesifikke fobier. Spesielt bruk av eksponeringstrening har visst seg å være effektiv mot fobier. Eksponeringstrening går ut på å utsette seg for angstfremkallende situasjoner i planlagte og kontrollerte former. Eksponeringstrening skal starte forsiktig med lite angst-fremkallende situasjoner – for gradvis å utsette seg for mer og mer angstfremkallende situasjoner etter hvert som man har taklet de foregående situasjonene.
