Tvangslidelser
rammer omtrent 2 % av befolkningen i løpet av livet. Tvangslidelser debuterer
ofte før fylte 25 år (ca. 65 %) og sjelden etter fylte 40 år (mindre enn 5 %).
I tvangslidelse inngår tre hovedkomponenter:
1) Tvangstanker
2) Tvangsmessig tvil
3) Tvangshandlinger
Tvangstanker.
Tvangstanker er tanker som kommer ufrivillig, og som er til plage for personen. De har et
innhold som ikke er knyttet til lyst eller glede. Tvert imot er e til stor
plage, og medfører angst eller ubehag. De vanligste tvangstankene finnes
innenfor kategoriene: smittefrykt/urenhet, patologisk tvil, somatikk, behov for
symmetri/nøyaktighet, seksuelle tema og relgiøsitet/blasfemi. Det som skiller
tvangstanker fra normale tanker er tvangstankene blir ”hengende” igjen og
ufrivillig gjentar seg gang på gang. I de aller fleste tilfeller har personer
med tvangstanker også tvangshandlinger, men i noen tilfeller kan tvangstanker
eksistere uten etterfølgende ritualer.
Tvangshandlinger.
Tvangshandlinger
er ritualer og handlinger personen føler seg ”tvunget” til å utføre, i den
forstand at ubehag og eventuell angst reduseres ved å utføre bestemte
handlinger. En del knytter ikke refleksjoner til dette utover at ubehaget
vokser eller vedvarer en lang stund hvis de ikke utfører ritualene. Men mange
vil også knytte katastrofetanker til ritualene, hvor de tenker at fryktelige
ting kan skje hvis de ikke utfører dem. De kan tenke at det kan medføre at de
blir uheldig, utsatt for ulykker og katastrofer, eller at andre kan bli utsatt
for ulykker og plager som resultat av at de selv ikke utførte ritualene
korrekt. Tvangshandlinger er ikke bare observerbar atferd, men også mentale
ritualer som personen bruker for å redusere uro og angst knyttet til
tvangstanker. Eksempler på tvangshandlinger kan være å vaske hendene i 20
minutter for hver gang, 10 ganger om dagen, vaske huset/leiligheten hver dag,
skifte på sengen hver dag, osv.
Tvangsmessig tvil.
Sentralt
i tvangslidelse finner man ofte også tvangsmessig tvil. Personer med
tvangslidelse kan blant annet i overdreven grad tvile på sin egen tro, hederlighet,
vurderingsevne og kjærlighet. Man kan være i tvil om man er ren nok, om det er
ryddig nok, om skoene står stablet rett, osv. Det kan også være tvil om man i
fortid har gjort det riktige valget eller at man har gjort noe man ikke vet man
har gjort. Noen kan for eksempel få en tanke om at de kanskje kjørte på noen,
uten at det finnes holdepunkter for det. En nagende angst blir vekket, og man
får ikke fred for tanken. Personen må kanskje reise strekningen tilbake og
undersøke om det ligger et menneske i veien. Hvis det ikke ligger noen der får
personen muligens fred for tankene hvis ikke tanken om at kanskje den påkjørte
har blitt sendt til sykehus melder seg.
Da
kan trangen til å ringe rundt til alle sykehus for å høre om de har fått inn
noen trafikkskadete fra denne strekningen, melde seg. De fleste vil kjenne seg
igjen i noe av dette knyttet til tvil, for eksempel om han husket å låse døren
etter man gikk ut, om man husket å slå å komfyren, etc. Det å få slike tanker
er altså ikke spesielt for fenomenet tvangslidelse. Noe av det som er spesielt,
er at de fleste med tvangslidelse tåler følelsen av usikkerhet knyttet til
dette mye dårligere enn andre. Personer uten tvangslidelse kan gjøre seg ferdig
med tanken om usikkerhet raskt og fortsette sine gjøremål, mens personer med
tvangslidelse blir hengende fast i tvilen og usikkerheten.
Diagnostiske symptomer ved tvangslidelser:
A) Enten tvangshandlinger eller tvangstanker
(eller begge) må være tilstede de fleste dager, for en periode over minst 2 uker.
B) Tvangstanker (tanker, ideer, eller bilder)
og tvangshandlinger deler de følgende trekkene hvor alle må være tilstede:
1. De er oppstått hos individet og er ikke påført av
andre personer eller av deres påvirkning.
2. De er gjentagende og ubehagelige og minst en tvangstanke
eller tvangshandling som blir sett på som
overdrevet eller urimelig må være tilstede.
3. Individet prøver å motstå dem. Minst en tvangstanke
eller tvangshandling som ikke har blitt
motstått må være tilstede.
4. Å oppleve tvangstanken eller gjennomføring av
tvangshandlingen er ikke i seg selv behagelig.
C) Tvangstanken eller tvangshandlingen fører til lidelse
og forstyrrer individets sosiale og evne til normal fungering.
Behandling
For en del år tilbake ble tvangslidelse sett på som vanskelig å behandle, men
ny kunnskap og nye behandlingsmetoder har gjort det lettere å behandle
tvangslidelse. Det finnes
både medikamentell og terapeutisk behandling for tvangslidelse og en
kombinasjon av dette er kanskje mest vanlig og gir best resultat.
Det
finnes ulike former for samtaleterapi som kan være aktuelle ved tvangslidelse,
men kalles kognitiv atferdsterapi er i den senere tid blitt ganske vanlig. Her kartlegges de tvangstanker og tvangshandlinger en sliter med for å
sette igang et behandlingsopplegg hvor eksponering ofte er en naturlig del av
behandlingen. Eksponeringstrening går ut på å utsette seg for angstfremkallende
situasjoner i planlagte og kontrollerte former. Eksponeringstrening skal starte
forsiktig med lite angstfremkallende situasjoner - for gradvis å utsette seg
for mer og mer angstvekkende situasjoner.
Et
annet viktig moment ved behandling av tvangslidelse er at man må avstå fra å
gjennomføre de fysiske eller mentale handlinger og ritualer en bruker for å
dempe tvangstankene. En slik behandling kan være svært ubehagelig og opprivende
i begynnelsen og kan føre til at forekomsten av tvangstanker vil øke i
begynnelsen. Over tid vil likevel en slik behandling ofte føre til økt
selvkontroll over tvangstankene og antallet tvangstanker vil reduseres eller
forsvinne helt. Medikamentene påvirker kjemiske reaksjoner i hjernen som er
involvert i omsetningen av signalstoffer mellom nerveceller, og kalles enten
selektive serotonin reopptakshemmere (SSRI), eller Tricykliske antidepressiva
(TCA). Hvilket medikament som er aktuelt for ens egen situasjon diskuteres med
legen, som også kan gi henvisning til samtalebehandling.
Ikke alle blir helt kvitt tvangen etter behandling, og noen får
tilbakefall, men de fleste opplever en vesentlig bedring fra symptomene sine,
og betydelig øket livskvalitet.
