Gås i nord

Hvitkinngås på Juttaholmen i Kongsfjorden, Svalbard. Foto: Guttorm N. Christensen

INNHOLD:
Innledning: Ingunn M. Tombre
Gjess i Nord-Norge: Karl-Birger Strann, Arne Follestad og Karl Frafjord
Gjess på Svalbard: Fridjof Mehlum
Hvitkinngås – bestandsutvikling, trekkmønster og rasteplasser hos Svalbard-bestanden:Paul Shimmings
Kortnebbgjess i Vesterålen; problemer for norsk gåseforvaltning?: Jesper Madsen og Ingunn M. Tombre
Merking av Svalbards ringgjess: Preben Clausen
Dverggås – en direkte utrydningstruet art både nasjonalt og globalt: Ingar Jostein Øien og Tomas Aarvak
Individmerking av gjess: om alt fra familieliv til prosesser på bestandsnivå: Ingunn M. Tombre, Inger Greve Alsos og Laila Dalhaug

Gjess er fugler som gjerne lever i flokker og har bestemte levesett. I tusenvis av år har plogformede grupper av disse fuglene fulgt sine eldgamle trekkruter vår og høst mellom sommer- og vinterkvarterene. «Dum som en gås» heter et gammelt og misvisende ordtak. Både folkelig erfaring og forskning viser at gjess er kløktige skapninger som raskt er i stand til å lære av egne erfaringer, og som lett påvirkes av menneskelig aktivitet på godt og ondt. I Nord-Norge og på Svalbard er det påvist 10–11 gåsearter, noen utgjør tallrike og robuste bestander som tåler jakt, mens for eksempel den lille dverggåsa globalt er i akutt fare for å bli utryddet. Noen steder langs kysten er gjess under trekket en plage for jordbruket ved beiting på innmark. Generelt øket kunnskap ved forskning har etter hvert gjort det mulig å lage forvaltningsplaner for gjess som ivaretar hensyn til bevaring av arter, jakt og jordbruk.