navn: marius bakkeng fag: Psykologi

illustrasjonsfoto: Erik Faugstad

Risiko – prisen for alt

Hva er risiko? Matematisk sett er risiko lik konsekvens ganger sannsynlighet. Dette er en formulering som er like kjedelig som den er sann. De fleste legger imidlertid langt mer i begrepet «risiko» enn dette.

Å ta en risiko er å sette ett eller annet på spill. Når noe risikeres løper man en sjanse for å miste det. Hva man risikerer å miste kommer da an på hva man satser å risikere. Dette kan være mye.

Ved økonomiske risikoer risikerer man å miste penger, i verste fall går man konkurs. Politiske risikoer har vært svært lite benyttet i det norske politiske landskap i det siste, men når det brukes kan man i ytterste fall risikere revolusjon. I dag foregår imidlertid eventuell halshogging mest i den fjerde statsmakts regi, men dette kan være plagsomt nok for de(n) impliserte. Dette bringer oss over i sosial risiko. Blir man oppfattet som morsom, idiot eller bare full hvis man prøver seg på et nytt sosialt krumspring? I disse realitetsprogramtider er dette et svært aktuelt spørsmål. Hva er man villig til å risikere av anseelse?

I et universitetsmiljø kan man løpe intellektuelle risikoer. Utradisjonelle syn, teorier, atferd og lignende blir ikke alltid godt mottatt i et miljø som til tider konkurrerer med kirken når det gjelder dogmatisme. Blant andre Thor Heyerdahl hadde nok fortsatt hatt ett og annet å si om det. Alle ovennevnte kan dermed kokes ned til prestasjonsrisiko. Legger man lista høyt, kan man risikere å sveve høyt, men også å falle langt. Sergej Bubka svevde høyt over sine allerede høyt lagte lister, men han hadde uansett en madrass å lande på. Ikke alle har, eller vil ha det. Og det er ofte i sammenheng med sport, såkalt risikosport, at man kan løpe det mange anser som det ytterste å risikere: Livet.

I vÅrt moderne, enkle og dynamiske liv er det få forunt å løpe virkelige fysiske risikoer. De få som gjør det, gjør det frivillig. Disse har allikevel statistikkene på sin side. Men når media melder om fallskjermhoppere som detter ned, litt for langt; eller klatrere som ikke greier å henge igjen i fjellveggen; eller basehoppere som greier å henge igjen i fjellveggen; så er saken klar: De ber jo om det selv ved å bedrive idiotien sin.

NÅr 310 personer dør i trafikken og 12 395 blir skadet (kilde: Statistisk sentralbyrå) i 2002 så snakker man om uheldige men hendelige ulykker. De færreste som setter seg i bilene sine om morgenen føler, til tross for fyllekjørende NRK-kjendiser, at de løper noen risiko. Hvis man er syklist i Bergen kan imidlertid følelsen av risiko ofte være annerledes. Sett i perspektiv så er for eksempel tallet for innrapporterte klatreulykker over samme tidsrom 35. Ingen dødsulykker (Kilde: Norges Klatreforbund ). Selvsagt vil man her ha mørketall, men ikke på større ulykker som skaper død eller andre vedvarende skader. Og selvsagt er det forskjell på antall utøvere når det gjelder bilkjøring og klatring, allikevel er jeg ganske sikker på at klatrerne har oddsen på sin side. Det er ikke alle som burde ha kjørt bil, men det er heller ikke alle som burde klatre. Heldigvis for klatresporten ser det ut til at terskelen er litt høyere for å begynne med eller å prøve klatring, framfor det å prøve å kjøre bil. Dette til tross for at klatring er billigere. Er det fordi bilkjøring er kulere? Eller kan det ha noe med risikofølelsen å gjøre?

Risikomessig er det mange «normale» aktiviteter som er langt mer risikofylte enn de såkalte risikosporter. Giftemål, for eksempel, må være å anse som den ultimate risikosport. Med beregnete odds fra 2002 på at det går i dass for 48 % av utøverparene (Kilde: SSB), så burde dette være et foretakende som folk virkelig vurderte før de bandt seg til monogami, for rundt halvparten mestrer det tydeligvis ikke. Personlig er jeg klatrer; men jeg ville aldri begynt med klatring hvis det var en 48 til 52 prosent sjanse for at prosessen ville gå bra. Tror også jeg ville vurdert å stå over en levertransplantasjon med samme odds, selv om det ville redusere besøkene på Garage.

Fred Astaire skal ha uttalt: «The higher up you go, the more mistakes you’re allowed. Right at the top, if you make enough of them, it’s considered to be your style». Toppledere i Statoil er sannsynligvis store fans av Astaire. Dessverre virker det som om det å være toppleder i Norge handler mye om ikke bare å risikere å gjøre feil, men også å ta seg av den praktiske delen av feilingen. Uansett, når de gjør feil og kjører en bedrift eller to på trynet, så anses da dette som erfaring som gjør at man blir enda bedre skikket til nye topplederstillinger. Hvorfor? Fordi man turde å ta risikoen. Problemet er at de også tar risikoen for alle de andre ansatte, også for de uten fallskjerm. Det finnes mange profesjonelle feilere der ute, jamfør også politikere.

Men det er stort sett innenfor risikosportens verden at en feil er potensielt dødelig eller særdeles skadelig. Det stilles med andre ord større krav til utøveren om å unngå feil da man vanligvis får en svært rask tilbakemelding på de feil man eventuelt gjør. Og det er denne risikoen det fokuseres svært mye på, i hvert fall fra utenforstående. Så hvorfor tar vi da frivillig risikoer for å gjøre unyttige og potensielt svært dumme ting? Vel, svarene er mange. Stikkord og fraser som blir mye brukt er: Mestring, føle at man lever, fordi det gir meg noe, og lignende. Mange føler i tillegg at de fjerner seg fra en samfunnsutvikling de ikke kan identifisere seg med.

Vi lever nÅ i et velferdssamfunn hvor vi aldri før har hatt det så godt materielt sett. Allikevel har vi det ikke bedre med oss selv. Røyking, drikking, pilleknasking og stadig økende sosialt relaterte psykiske problemer. Hvis man så sper på med litt fysiologisk degenerering så skaper dette et pussig bilde. Hva er egentlig problemet vårt?

I tillegg lever vi i en kultur som anser smerte som noe direkte negativt; noe som i størst mulig grad må unngås. I tillegg til å forklare store deler av legemiddelindustriens multimilliardomsetning, viser dette også hvor langt vi har fjernet oss fra vårt opphav, bakgrunn og ut- eller innvikling. Smerte er en svært evolutiv egenskap. De få individene som ikke føler smerte er å regne som handikappede og blir svært sjeldent gamle. Smertens gylne middelvei bør være en del av livet, for det å ikke føle smerte betyr ikke at man har det bra. Snarere tvert i mot.

Så hvor vil man havne uten å løpe noen risiko? Det finnes mange syn. Her er dikteren Hugo Prather sitt: (Til norsk ved Eirik J. Irgens.)

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlig jeg.
Å gi utrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.
Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer å gjøre noen ting, har ingenting, er ingenting. Han kan kanskje
Unngå lidelse og sorg, men han kan rett og slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske – leve.
Lenket til sine holdninger er han en slave, han har forspilt friheten.
Bare en person som risikerer er fri.

Risiko er individuelt. Alle mennesker og alle miljøer har sine kulturer for risiko. Selv om risikotaking i bridge anses som mindre enn risikotaking under basehopping, så er det samtidig det samme konseptet som ligger til grunn, selv om utfallet av risikotakingen kan bli noe annerledes. Men, folk har også dødd av kortspill, i hvert fall som en bieffekt. Hell i spill kan være en risiko i seg selv.
Så hvor de virkelige risikoene ligger og hva de er, er opp til deg å avgjøre.
Personlig synes jeg psykiater Finn Skårderud setter det hele i velformulert perspektiv gjennom følgende fem setninger: «Et fallskjermhopp er strengt tatt ingen særlig risiko. Det er bare en etteraping av livets virkelige risiko. Kjærlighet, intimitet og de andre er virkelig risiko. Hva er rafting mot en avvisning? Hva er et strikkhopp mot den elskedes telefon som aldri ringer?».

Inspirasjon og materiale er i tilegg til nevnte kilder også hentet fra professor Gunnar Breiviks essaysamling: Den søte lukt av fare (1998) og psykiater Finn Skårderuds bok: Uro (1998) i tilegg til egen risikotaking.