Utøvende musikk krever optimal tilstedeværelse, og en glipp i konsentrasjonen kan fÅ fatale konsekvenser. Hvordan pÅvirker dette utøveren? Vi har snakket med et knippe musikere om sceneangst og formidlingskick.

jeg koser meg som oftest nÅr jeg stÅr pÅ scenen, sier ragnhild eide akslen.

Cellisten Truls Mørk har sagt følgende om konsertsituasjonen:
– Det er i seg selv en utfordring å spille konsert. Det er på mange måter som en idrettsprestasjon. Det er den ene sjansen du får. Du kan ikke gjøre det om igjen, men må være på vakt hele tiden. (Kilde: www.tv2.no)
Det er et faktum at klassisk musikk overlater svært lite til tilfeldigheter og improvisasjon. Det skal ikke store ustøheten til før publikum merker at noe ikke er helt rett. Musikeren har heller ingen sufflør å støtte seg til, slik en skuespiller har: Enten treffer man tonen, eller man gjør det ikke. Den profesjonelle musikeren må passe på seg selv som en toppidrettsutøver. Hun må passe på sin fysiske helse, og hun må passe på psyken.

En undersøkelse gjennomført ved NTNU i Trondheim avslører at prestasjonsangst er et stort problem blant musikkstudenter. Marianne Kaspersen, stipendiat ved Psykologisk institutt, intervjuet 126 musikkstudenter fra Musikkonservatoriet ved NTNU og fra Griegakademiet ved UiB. Annenhver student som deltok i denne undersøkelsen hadde så store problemer med sceneangst at det var nødvendig å søke profesjonell hjelp. Skjelving, svettetokter og angst for hukommelsestap foran en konsert var helt normalt for disse studentene.
– Vi snakker om et miljø som er ekstremt prestasjonsorientert, sier Kaspersen til Universitetsavisa.
– Jeg spurte blant annet om studentenes motivasjon for å søke seg dit. Mange oppgir kjærlighet til musikk som den viktigste grunnen. Men så viser det seg at etter kort tid flyttes fokus over på prestasjonskrav og det press som følger med. Det er et stort press i musikermiljøet. Kravet til perfeksjon er høyt.

Hans Knut Sveen er førsteamanuensis ved Griegakademiet, der han underviser i cembalo, klavikord og barokkinterpretasjon. Han er også aktiv som utøvende musiker, blant annet i ensemblet Bergen Barokk. Sveen er enig i at den høyere musikkutdannelsen er fokusert på prestasjon.
– Utøvende musikk er håndverksarbeid. Å øke refleksjonsnivået består i å dyrke håndverket. Samtidig er prestasjon og finmotorikk linket til formidling som i en kjede. Du kan ikke ta ut en del uten at kjeden ryker.
– Burde konservatoriene hatt et bedre støtteapparat for studenter som sliter med prestasjonsangst?
– Ja, vi burde kanskje hatt en form for lyssetting i forhold til problemet. I dag er dette elementet bakt inn som en del av hovedinstrumentstudiet. Det fører til at studenten er prisgitt sin hovedinstrumentlærer. Læreren er gjerne en person som selv har hatt disse problemene, men som har jobbet seg gjennom dem. Når musikere får bukt med sin egen prestasjonsangst, har de merkelig nok en tendens til å nedtone betydningen av problemet.
Sveen peker på nødvendigheten av erfaring og rutine for å komme over prestasjonsangsten:
– Når jeg hører ordet risiko, tenker jeg først og fremst på børs- og aksjemarkedet. Og det kan man gjerne bruke som bilde i denne sammenhengen: I aksjemarkedet kalkulerer man med risiko. En klok investor risikerer aldri mer enn han kan tape. Jo rikere han blir, jo mer kan han risikere. På samme måte må en musiker arbeide for å øke sin personlige kapital. Man må gjøre seg mer robust, og opparbeide en forutsigbarhet i forhold til sine egne reaksjonsmønstre. Det gjelder å vende angsten til noe positivt. Ta kontroll. Dette blir enklere når man har erfaring.

Ragnhild Eide Akslen er mastergradsstudent i sang ved Griegakademiet. Hun mener musikkonservatoriene er dårlige til å behandle problemer med prestasjonsangst hos studenter.
– Det er mange som sliter med det, men det er nesten litt tabu. Det er liksom noe man skal fikse selv, og det snakkes jo nesten aldri om det.
Våren 2002 var hun solist på De Unges Konsert med Bergen Filharmoniske Orkester.
– Da var jeg helt nervevrak i forkant! Men jeg hadde det veldig godt når jeg sto på scenen. Jeg var veldig fokusert på å holde konsentrasjonen, og det var viktig å ha overlært stykket i forkant.
I likhet med Hans Knut Sveen, trekker Ragnhild frem rutine, erfaring og selvtillit som viktige faktorer når man skal få bukt med prestasjonsangst. Selv har hun et sunt forhold til det å opptre.
– Jeg føler meg ofte veldig komfortabel når jeg står på scenen. Jeg har ikke prestasjonsangst, men før en konsert har jeg en spenning som må være der for at jeg skal kunne prestere. Det er ikke angst, men en positiv sitring i kroppen. Dette har mye med selvtillit å gjøre, og det er stor forskjell på hva jeg føler nå og hvordan det var i begynnelsen av studiet. Da kunne jeg være mer nervøs. Nå vet jeg at jeg er på et nivå som jeg står for. Dermed blir det forum og graden av prestisje som avgjør i hvor stor grad jeg føler fokuseringen på prestasjon. Det er sjelden jeg føler Den Store Risikoen. Jeg koser meg som oftest.

Sindre sortland og bjørnar habbestad bringer samtidsmusikken ut til barneskolen.

– Jeg kicker pÅ den risikoen!
Bjørnar Habbestad og Sindre Sortland, henholdsvis fløytist og gitarist, turnerer i disse dager på Vestlandet, i regi av Fylkeskonsertene i Hordaland, med skolekonsertene <hysj!> og <rrrINZEKete>. I disse konsertene introduseres barn og unge for ulike typer samtidsmusikk.
– Det er jo et misjonæraktig aspekt i dette: Bringe samtidsmusikken ut til små barn på små steder på Vestlandet. Jeg føler meg som en sosialdemokratiets frontkjemper, sier Bjørnar og ler.
Det har blitt 5 turneer i løpet av de siste årene, og et grovt regnestykke anslår at Sindre og Bjørnar har spilt for rundt 8000 unger i alt.
– Det høres litt risikabelt..?
– Vi var kjempenervøse da vi skulle legge ut på første turné. Vi tenkte tanker som: «Kommer dette til å gå i det hele tatt? Hva er det vi har begitt oss ut på?» Nå har vi opparbeidet en selvsikkerhet: Dette er bra. Innholdet er godt. Sjansen for at det skal klaffe er høy. Vi vet hvor risikomomentene i programmet er, og når programmet trenger hjelp. Dessuten har vi blitt flinke til å beregne publikum, og utviklet fleksibilitet i forhold til materialet, forteller musikerne. Erfaring, rutine og selvtillit. Nok en gang.
– Hvor ligger den største utfordringen i disse konsertene?
– Utfordringen ligger i å spille samtidsmusikk for små barn – musikk de aldri har hørt før. Hvordan gi dem en musikkopplevelse, når de ikke vet at det er dét de har? Dessuten er barn et utfordrende publikum. De gir deg en helt ekstrem form for tilbakemelding og en helt spesiell type nærvær.
– Hva er forskjellen på barn og voksne i en publikumssituasjon?
– Når du spiller for barn, er formidlingen avgjørende. Det ligger mye i den fysiske opptreden, og det er viktig med øyekontakt, nærvær og kommunikasjon. Det er helt meningsløst hvis ungene kjeder seg. Og det er ingen grunn til at de skal kjede seg. Men for oss er mulighetene større enn risikoen. Dette er en måte å være sammen med barn i en musikalsk kontekst på som er gøy.

Bjørnar og Sindre forteller at de møter forskjellige utfordringer, alt etter hvilke klassetrinn de spiller for. Ofte er det de største ungene som byr på de største utfordringene. Her er det mer grenser.
– Små unger er veldig åpne for inntrykk. Vi må overbevise og insistere, men små barn stiller ikke spørsmålet «Er dette musikk?» Det gjør derimot lærerne.
Konsertene presenterer utdrag fra ulike typer musikk skrevet de siste 50 årene. Komponister som Astor Piazzolla og Toru Takemitsu er representert. Dramaturgiske grep, stunt og tullespilling står sentralt i formidlingen.
– Konserten blir en kampsituasjon: Vi skal vinne dem, koste hva det koste vil. Ingen lyd skal stå uprøvd når det gjelder å overbevise dem. En vellykket konsert handler mye om å vinne konsertsituasjonen. Verksestetikken kommer mer i bakgrunnen.
Sindre og Bjørnar begynte å arbeide sammen da begge var studenter ved Griegakademiet. De har begge omfattende erfaring med samtidsmusikk, og har medvirket på en rekke prosjekter både sammen og hver for seg.
– Hva er den største forskjellen på disse konsertene og mer «normale» samtidsmusikk-konserter?
– For det første er kommunikasjonen helt annerledes: På tradisjonelle samtidsmusikk-konserter oppstår det ofte en boble rundt musikerne, og det er en voldsom kommunikasjon inne i denne boblen, men ikke så mye kommunikasjon ut i salen. Dessuten er samtidsmusikken tradisjonelt veldig verksorientert. Det er ikke tilfellet på våre konserter, for å si det mildt. En
lytefri fremføring hjelper oss ikke så langt på vei. Om det ikke stemmer overens med komponistens estetiske idé, så gjør ikke dét det store utslaget. Det skal fungere i forhold til vår helhet.Vi bruker utdrag respektløst og oppå hverandre, og har allerede satt verket inn i en helt annen kontekst. Konsertene er organisert slik at det aldri kan gå galt.

Konserten blir en kampsituasjon: Vi skal vinne dem, koste hva det koste vil.

Konserten <hysj>, som retter seg mot 1.-4. klasse, er bygget opp rundt kategorier som stillhet og støy, sterkt og svakt. Kategorier som alle barn har et forhold til. Støynivået i konserten beveger seg fra sterkt til svakt. Det fører til at det blir mer og mer konsentrasjon på slutten av konserten. Metoden musikerne benytter seg av for å oppnå dette, består i å tømme ungene for energi midtveis i konserten:
– De får lov til å reise seg, bevege seg og ikke minst BRØLE midt i konserten. 140 unger som brøler fordi jeg har vist dem at de skal gjøre det: Det er magisk, forteller Bjørnar.
– Hvordan har dere det med nerver og prestasjonsangst på en slik turné?
– Vi er konsentrerte, men ikke nervøse. Vi står ikke opp og tenker: «Gud, får vi det til i dag?»
Nervøsitetsmomentene ligger mer i rammevilkårene: Hvis det er psykisk utviklingshemmede elever i salen. Hvis det sitter 3 elever med ADHD på første rad. Men dette er forutsetninger utenfor vår kontroll, og det er viktig å distansere seg. Vi gir 100 %, men selv for oss er det en grense for hva vi kan oppnå i løpet av 40 minutter i en gymsal.

Musikerne forteller om ulik respons på ulike skoler. Barn på små skoler går ofte stille i dørene.
– Vi holdt konsert på en veldig liten skole, der alle skolens 14 elever var til stede. Barnehagen var også med – så det ble 16 totalt. Dette var unger som ikke var vant til å treffe fremmede folk. De var porselen-unger! Vi er vant til å få en voldsom tilbakemelding på konsertene, og det var rart å oppleve at det var helt stille i salen.
– Beskriv de beste konsertene.
– De beste konsertene inntreffer når kommunikasjonen klaffer. Når vi virkelig kan styre publikum, strekke dem. Fullt fokus: 60-80-unger i en halv time. Og i det øyeblikket får man frihet til å virkelig føle musikken. Det hender at lærerne kommer bort til oss og sier: «Dette hadde vi aldri trodd at dere fikk til.» Det er en voldsom tilfredsstillelse, sier Bjørnar og Sindre, som opplever en viss kjendisstatus i kjølvannet av turnévirksomheten: Sindre har blant annet blitt gjenkjent på kafé på Dale…