navn: ANN-KRISTIN MOLDE FAG: HOVEDFAG NORDISK

SPRÅK KAN VIRKE SVÆRT FORSKJELLIGE. HOVEDGRUNNEN TIL DET ER AT DE FLESTE SPRÅK IKKE ER GJENSIDIG FORSTÅELIGE. FOR EKSEMPEL HETER ETT OG SAMME DYR PÅ NORSK «HEST», PÅ TYSK «PFERD» OG PÅ SPANSK «CABALLO». MEN FOR DEM SOM FORSKER PÅ SPRÅK, ER DET NORMALT SETT IKKE ORDENES BETYDNING SOM REGNES SOM VIKTIGST, MEN SPRÅKENES STRUKTUR. OG I ET SLIKT PERSPEKTIV, ER SPRÅK GRUNNLEGGENDE FORSKJELLIGE, ELLER HAR DE MER TIL FELLES ENN MAN KANSKJE SKULLE TRO?

illustrasjon SARA TARALDSEN

ER SPRÅK GRUNNLEGGENDE FORSKJELLIGE?

HVA MENES MED SPRÅKS STRUKTUR? Språk kan sies å være bygd opp av lyder, som er satt sammen til ord, som igjen er satt sammen til fraser og deretter til setninger. Disse nivåene og ulike elementer innenfor hvert nivå, som for eksempel ulike bøyingsendelser, er koblet til hverandre. De enkelte delene er ikke tilfeldige, løsrevne enheter, men de inngår som en del av et system og er bygd opp på en viss måte.

INNENFOR MITT FAGFELT (fonologi, som er læren om lyddelen av språksystemet) studerer man blant annet strukturelle likhetstrekk og forskjeller mellom språk når det gjelder hvordan lyder kan kombineres. Ett spørsmål man kan stille, er hvordan noe er universelt, dvs. i dette tilfellet hvilke lydkombinasjoner som finnes til sammen i alle språk. Men for å kunne si noe om det, er det nødvendig at man vet mye om enkeltspråk, for eksempel norsk, maori eller arabisk. Et annet spørsmål gjelder derfor hvordan fenomen i enkeltspråk, i dette tilfellet hvilke lydkombinasjoner de enkelte språkene har.

STUDERER MAN DETTE, finner man ut at langt fra alle logisk mulige lydkombinasjoner faktisk finnes i noe språk. Det er for eksempel helt uproblematisk å sette sammen en «t» og en «r» og en «a» til «tra», mens det er verre med «rta», forutsatt at ordet skal fungere som én stavelse. Det kan slik se ut til at det finnes visse universelle rammer som språk må holde seg innenfor. Samtidig er det forskjellig hvor mange av de lydkombinasjonene som faktisk finnes i språk, som er mulige i ulike enkeltspråk, men det er i stor grad de samme lydkombinasjonene som er mest vanlige uansett språk. Dette mønsteret gjelder også på mange andre språklige områder.

HVA ER SÅ BASISEN for de universelle rammene og at noen lydkombinasjoner er mer vanlige enn andre i språk generelt? En måte å tenke om dette, slik mange ser det i dag, er at mennesket har en biologisk basis for språktilegnelse.

DEN VIKTIGSTE FORKJEMPEREN for et slikt syn har vært Noam Chomsky, grunnleggeren av den generative språkvitenskapelige tradisjonen. I 1957 tok han et kraftig oppgjør med det synet som til da var fremtredende, nemlig at barn lærer språk utelukkende gjennom læring, der de ved hjelp av å høre språk og motta responser på sine egne språklige ytringer, finner ut hvordan språket de skal lære er. Chomsky mente at det ikke var mulig for barn å lære noe så komplisert som språk utelukkende gjennom slik læring. Senere la han fram en hypotese om at grunnlaget for at barn lærer språk så raskt og godt som de gjør, og at språk har en god del strukturell likhet, er at alle mennesker er født med en universell grammatikk (UG). Læring spiller i følge denne hypotesen fortsatt en rolle - ellers hadde jo alle språk vært like, fordi UG er lik for alle – men basisen for språk generelt ligger der fra før barnet blir født.

MEN DERSOM ALLE FØDES med en slik biologisk basis for språk, UG, hvordan er så den? Her finnes et spekter av svar, som har blitt utviklet innenfor ulike deler av den generative tradisjonen. På den ene siden har vi svar som fokuserer på at UG inneholder noen læringsstrategier som er nødvendig for å lære språk, at barn slik fødes med en spesiell evne til å lære språk når de mottar språklige stimuli. På den annen side har vi svar som mener at UG ikke bare inneholder dette, men i tillegg hele grunnlaget for språkstrukturen, grammatikken, at alle elementene i mulige språk faktisk ligger medfødt hos mennesket, og at barnet på ett eller annet vis må koble dette så det får det språket som det skal lære.

I DEN TEORIEN jeg bruker i hovedoppgaven min, optimalitetsteorien (OT), inneholder UG alt det som språks struktur er bygd opp av. Som i hele den generative tradisjonen analyserer man innenfor OT språk slik at man har et innputt for hvert ord, for eksempel /bil/, og at man så har en overflateform, som i fonologien er den konkrete uttalen, for eksempel [bil]. Innputtet og overflateformen kan være like - som her. Men ofte er de også forskjellige. Et eksempel på det er perfektum partisipp av å «legge» i norsk. Ordet «legge» har en «g» som siste del av verbets rot. Men i perfektum partisipp, som skrives «lagt», får vi uttalemessig [lakt], altså med en «k» foran bøyingsendelsen «t».

HVORDAN KAN DETTE SKILLET mellom innputt og overflateform best forstås? Rent konkret er det «t»-en som er nøkkelen til forskjellen mellom innputtet og overflateformen. «T» er en ustemt lyd, dvs. at stemmeleppene ikke vibrerer mens lyden uttales. «G» derimot er en stemt lyd. Det som skjer, er at den ustemte «t»-en påvirker «g» til å bli mer lik seg selv, og resultatet blir at «g» slutter å ha stemmeleppevibrasjon og dermed blir «k». «K» er nemlig den ustemte motparten til «g».

AT DETTE SKJER I NORSK, er et faktum, men det kan analyseres på vidt forskjellige måter. Innenfor OT er analysen basert på en oppfatning av at det finnes et sett med universelle velformethetsbetingelser, dvs. betingelser som stiller absolutte krav til at noe ved språket skal være velformet. Den første hovedtypen av slike betingelser er krav om at overflateformen skal være så umarkert som mulig, der markert viser til at lyden/lydkombinasjonen enten er vanskelig å uttale eller vanskelig å oppfatte for lytteren. Markerte lyder og lydkombinasjoner vil normalt sett derfor opptre mye sjeldnere enn de umarkerte (jf. ovenfor om at det i stor grad er de samme lydkombinasjonene som er mest vanlige uansett språk).Den andre hovedtypen er krav om at det ikke skal skje endringer mellom innputtet og den konkrete uttalen/ overflateformen, dvs. at /lagt/ ikke skal bli [lakt], men derimot være [lagt], med stemt og ustemt lyd rett etter hverandre.

I FØLGE OT finnes det bare en mulig grunn til at innputt og overflateform ikke er like, og det er at noe ved den overflateformen som er identisk med innputtet, er markert. Det markerte i innputtet [lagt] er lydkombinasjonen «g» + «t», og lydkombinasjonen er markert fordi den er vanskelig å uttale, det er lettere at begge lydene enten har stemmeleppevibrasjon eller ikke har det (jf. ovenfor). Jeg postulerer derfor en velformethetsbetingelse som jeg for enkelhets skyld betegner «IKKE STEMT + USTEMT». Jeg trenger også en betingelse som krever at det ikke skal skje endringer mellom innputtet og overflateformen, og den kaller jeg «IDENT-UO (stemt)», dvs. at den krever at underliggende form og overflateform må være like når det gjelder stemthet.

ANALYSEN PLEIER MAN innenfor OT å sette opp i et tablå. Øverst til venstre står innputtet /lagt/ skrevet ned. Bortover står betegnelser for de to velformethetsbetingelsene, og nedover står to mulige måter å uttale ordet på. Innenfor OT tenker man seg at de mulige overflateformene konkurrerer om å være mest velformet, og de blir først vurdert ut fra den betingelsen som regnes som høyest rangert, dvs. den som står lengst til venstre. Den av de mulige overflateformene som er mest velformet, blir den konkrete uttalen til ordet. Siden IKKE STEMT+USTEMT er rangert øverst, blir [lagt] utkonkurrert, noe som markeres med en stjerne og et utropstegn. Vinneren blir dermed [lakt], og det markeres med en hånd som peker på ordet.

[LAKT] BRYTER derimot IDENT-UO, men det har ingenting å si, fordi det hele tiden er den høyest rangerte betingelsen som teller. For alle markerthetsbetingelser som finnes, kan ikke få viljen sin samtidig, de krever nemlig ofte ting som ikke kan forenes. Det enkelte språkets struktur kommer til uttrykk gjennom at betingelsene er rangert, slik at desto høyere rangert, desto mer følges betingelsens krav i språket.

I FØLGE OT er som sagt alle velformethetsbetingelsene universelle – og en del av UG. Men når utgangspunktet er så likt for alle språk, hvordan kan da språk også ha strukturell ulikhet? Grunnen er at språk har forskjellige rangeringer av velformethetsbetingelsene. Det betyr at et annet språk gitt samme innputt kan få en annen vinner blant de samme kandidatene. Et eksempel kan vi se i tablået under (tenkt tilfelle), der «IDENT-UO (stemt)» er rangert over «IKKE STEMT + USTEMT». Det innebærer at det er viktigere for språket å unngå å endre stemthetsverdien for en av lydene enn å faktisk unngå at stemte og ustemte lyder står sammen, og vinneren blir dermed [lagt].

HVERT SPRÅK utgjør altså en unik rangering av universelle velformethetsbetingelser. Slik forenes det universelle og det spesifikke i en felles modell, der språk får ulik struktur uten at man samtidig må gi slipp på det universelle. Og strukturelle likheter og forskjeller mellom enkeltspråk kan forklares ut fra hvor lik rangering av velformethetsbetingelsene språkene har.

ER DA SPRÅK GRUNNLEGGENDE FORSKJELLIGE strukturmessig? Jeg vil med OT si et klart nei til det, fordi språk har felles alle byggesteinene, dvs. velformethetsbetingelsene. Samtidig er det ingen tvil om at det språklige mangfoldet er stort, og svaret på spørsmålet avhenger mye av hvordan man fokuserer, om man primært ser etter likhet eller forskjeller.