navn: CHRISTIAN CLAUSEN HJELLE fag: BERGEN ARKITEKT SKOLE

SOM ARKITEKTSTUDENT PÅ ANDRE ÅRET, OG TIDLIGERE LITTERATURSTUDENT, VIL JEG HER PRØVE Å SI NOE OM SPRÅKET I ARKITEKTUREN OG I LITTERATUREN, SAMMENLIGNET MED VÅRT VANLIGE DAGLIGSPRÅK.

REALFAGBYGGET I REGNVÆR. HVA TENKTE ARKITEKTEN PÅ?

ARKITEKTURENS SPRÅK

BÅDE ARKITEKTURSPRÅKET og tale- og skriftspråket består av systemer bygd opp av mindre elementer. Disse språksystemene kommuniserer i ulik grad med sine brukere og publikum. Der tale- og skriftspråket har evnen til å kommunisere tydelig (den fremste egenskapen er at avsender formidler et konkret budskap til mottaker), er arkitekturen heller tvetydig og diffus. Den formidler altså ikke et konkret budskap fra avsender til mottaker. Arkitekturspråket som system likner på tale- og skriftspråket, men det har et språkuttrykk som man forholder seg til på en annen måte. Eksempel: Plasser 4 Tine melkekartonger på bordet. Tyngden, avstanden, tettheten, og rytmen mellom kartongene er en del av språkets virkemidler som benyttes i arkitekturen, men også i litteratur, musikk, dans m.m. Eksempelvis i poesi, er gjentagelse av lyder i språket og rytmen i ordene viktige virkemidler. Det er her fokus på språkets egne kvaliteter, og ikke en effektiv formidlig av et budskap. Disse virkemidlene har ulik betydning og funksjon, avhengig av om man har et normalspråk eller et kunstspråk. Normalspråket er et effektivt språk som formidler et budskap tydelig, i for eksempel dagligtalen. Altså, maksimal kommunikasjon mellom avsender og mottaker. Kunstspråket er et språk som er organisert slik at det skiller seg fra vanlig dagligtale. Istedenfor effektiv formidling, så møter mottakeren motstand i språket fordi det er tvetydig eller diffust. For eksempel en roman uten klar slutt, en novelle uten punktum eller arkitektur med rare former. Enten avviser mottakeren dette kunstspråket, eller man prøver å forstå det. Det kommer her eventuelt inn en tolkende aktivitet hos mottaker.

ARKITEKTUREN BEFINNER SEG HER, som i vanlig språk, i en både/og-situasjon. Sett på arkitekturen som normalspråk, vil den fortelle om funksjon og rasjonalitet, økonomiske og sosiale forhold. Som kunstspråk, vil det være gjort noen grep som går utover det funksjonelle og rasjonelle. Grep som arbeider mer fokusert på det arkitektoniske uttrykket. En bevisst organisering av arkitekturens språklige elementer. Det visuelle språket har her en egenverdi, det følger ikke bare som en konsekvens av funksjon. Det normalspråklige nivået forholder seg til hva som fungerer godt, veldig forenklet, til det grunnleggende i arkitekturen. Det kunstspråklige nivået er kanskje det mer interessante fordi det kan overraske og utfordre publikum. Den kommunikative situasjonen blir her spissformulert, og man blir oppmerksom både på arkitekturen og en selv. God arkitektur har sannsynligvis begge disse nivåene.

NÅR PUBLIKUM MØTER et arkitektonisk uttrykk som overrasker, fordi det er tvetydig, litt diffust, men til en viss grad leselig, så vil publikum, som tidligere nevnt, forholde seg til dette på to ulike måter. Den negative varianten er at man reagerer med irritasjon og avvisning, mens den positive er at man prøver å forstå, forsøker å overskride sin første dom. Det kommer her, som sagt, inn en tolkende aktivitet. Enkelte mener at denne tolkende aktiviteten også kan bli et middel til individets tolkning av seg selv. Andre oppfatninger går ut på at når man møter en arkitektur man ikke helt forstår, som man er fremmed for, vil den nærmest fungere som en moralsk test. Det handler om hvordan man forholder seg til det som er annerledes enn en selv. Den estetiske erfaringen får her en moralsk dimensjon. Samfunn med en viss grad av kompleksitet og mangfold, bør derfor ha et arkitektonisk uttrykk som gjenspeiler nettopp dette. Arkitekturen viser i slike tilfeller hva samfunnet er og hva det består av. Dette er en diskusjon om hva slags språkuttrykk et samfunn skal ha. Hvis språkuttrykket gjenspeiler mangfoldet i samfunnet samtidig som at samfunnsmedlemmene har tilgang til all denne arkitekturen, så begynner vi å nærme oss et demokratisk prosjekt. Men når arkitekturen forholder seg til så komplekse forhold, blir den flertydig og tvetydig. Potensialet i denne (demokratiske) tvetydigheten er at alle kan tolke og lese arkitekturen på sin måte. Det vil ikke være noe konkret, tydelig budskap som skal formidles. Heller noe som nærmer seg et fritt spill av språklige elementer som kan leses på ulike måter. Innvendingen blir at denne teoretiseringen lett blir et elitistisk prosjekt som folk flest faktisk ikke klarer å forholde seg til, sette pris på eller føle at er laget for nettopp alle og enhver. Det demokratiske idealet får en folkefjern konsekvens.

DET ER VANSKELIG Å SI hva som er god og dårlig arkitektur. Men, dette tvetydige arkitektoniske språkuttrykket virker allikevel mer interessant for vår tid enn arkitektur som insisterer på å ha en tydelig fortelling gjennom et ensidig språkuttrykk. Hvilket vil være et maktutrykk.