navn: ANEMARI NEPLE FAG: LITTERATUR-VITENSKAP

HVOR LANGT KAN MAN STREKKE SPRÅKET I RETNING AV TAUSHET OG FORSVINNING, OG HVORFOR ER DET HELT NØDVENDIG Å GJØRE DET?

DET VANSKELIGSTE ER DÉT SOM INGENTING BETYR
– OM SPRÅK, ANGST OG ERKJENNELSE I TOR ULVENS FORFATTERSKAP

UTSTILLING X (ÉCRITURE TROUVÉE) Stien går over flate steinrygger fulle av utydet skrift, lukket om en kognitiv hedendom, en steinenes egen tro, som vi aldri skal forstå, uten mening som den er. Det vanskeligste er dét som ingenting betyr. Kanskje er språket ditt, som med sine kompliserte vinger eller snarere fingre av mening stryker nær og berører en ikke-mening, selv en senere utgave, mer labyrintisk utsendt gjennom lungefisk, melkefylte patter og oppreist gange, av steinenes innholdsløse bok. Altså at vi en gang visste like lite som svaene som stien krysser. En som kunne se uten å forstå ville med sitt restaurerende blikk forstå at her står det ingenting å lese. Stien går videre mot en skogsbilvei. Røsslyngen blomstrer. (Hentet fra Tor Ulven: Stein og Speil, Gyldendal 1995, side 35)

ILLUSTRASJONER: RUNE KRISTOFFERSEN

DET SKAL HANDLE OM språk, angst og erkjennelse. Det skal handle om Tor Ulvens forfatterskap, og spesielt kortprosateksten med den kryptiske tittelen «Utstilling X (écriture trouvée)». Denne teksten er representativ for et syn på språk og litteratur som går igjen i hele Ulvens forfatterskap, nært knyttet til menneskets behov for å finne svar på livets store spørsmål, og den angsten som oppstår når vi oppdager at dette ikke er mulig. Utgangspunktet for Ulvens behandling av erkjennelsens problem er at vi som mennesker er nødt til å søke erkjennelse, selv om vi ikke kan nå den. Vår bevissthet, vår fornuft og vår språklighet forteller oss at det finnes noe bortenfor det vi kan forstå. Vi søker dette bortenfor, men vi kan ikke nå det. Og paradoksalt nok er det nettopp vår bevissthet, vår fornuft og vår språklighet som setter grensene.

DET SOM LIGGER BORTENFOR – det vi søker etter – er det rene fraværet: mørket, natten, det totale opphøret, stillheten. Disse rent negative kategoriene står som forutsetning for de positive kategoriene vi til daglig omgir oss med. Vi er altså helt avhengig av å erkjenne de negative kategoriene hvis vi skal få en forståelse av vårt liv og vår skapende virksomhet. Men en slik erkjennelse er umulig. Når vi søker etter mening, nærhet, forståelse osv., opplever vi derfor en mangel fordi vi ikke har tilgang på våre mulighetsbetingelser i de negative kategoriene.

HVIS DET FINNES en erkjennelsens grense blir det avgjørende å vite hvor denne grensen går. Tor Ulvens forfatterskap utforsker og insisterer på nærværets begrensninger og fraværets mulighet i denne sammenhengen, nettopp fordi vi har en tendens til å tenke stikk motsatt. I Ulvens tekster finnes det derfor et sterkt ønske om å erkjenne det rene fraværet, og de negative kategoriene er målet som Ulvens tekster strekker seg mot: Talens mål er taushet, objektets mål er forsvinning, menings mål er det meningsløse og musikkens mål er stillhet. Denne fraværstenkningen er konkret knyttet til spørsmålet om erkjennelse, som igjen er knyttet til døden.

ALLE DE NEGATIVE KATEGORIENE kan samles i et begrep om døden, som er det optimale fraværet og uendelig stillhet. Døden står som den paradoksale forutsetningen for livet, og når vi ikke har viten om døden, har vi egentlig ikke viten om livet heller. Derfor er erkjennelse i denne sammenhengen alltid nært forbundet med dødserkjennelse. Men døden og de negative kategoriene kan ikke erkjennes. Mennesket er et språklig vesen, og språket er en grunnleggende positiv størrelse, som ikke makter å ta opp i seg de rene negative kategoriene. Dermed oppstår en tvangssituasjon: Mennesket er avskåret fra erkjennelsen og døden. Samtidig er mennesket nødt til å forholde seg til sin egen død og umuligheten av å erkjenne den. Med andre ord: Språket gjør det umulig for meg å nå erkjennelse, men samtidig er jeg også, idet jeg er språklig, smertelig klar over begrensningene for min egen erkjennelse.

I DETTE PARADOKSET lever menneskene, og det blir ikke bedre av at vi til daglig forsøker å dekke over problemene med «don’t worry – be happpy»-filosofi. Erkjennelsesproblemene presser seg på uansett, og Ulvens forfatterskap påstår hardnakket at det er bedre å bli seg angsten bevisst, for vi kan aldri komme unna den. Vi må i stedet lære oss å akseptere våre begrensninger, bli kjent med smerten og se angsten i øynene. Først med et slikt utgangspunkt kan vi bli i stand til å se hvilke muligheter for erkjennelse vi tross alt har.

LA OSS SE NÆRMERE på «Utstilling X» med erkjennelsesproblematikken i bakhodet: Den korte teksten er rammet inn av en ganske tilforlatelig naturbeskrivelse: »Stien går over flate steinrygger (…) videre over en skogsbilvei. Røsslyngen blomstrer. » Resten av teksten er en kryptisk og fascinerende påstand: At språket er en senere utgave av «steinenes innholdsløse bok». Naturbeskrivelsen og påstanden danner til sammen et kompleks bilde av den erfarings- og erkjennelsesproblematikken som gjør seg gjeldende i Ulvens forfatterskap. Ulven trekker ofte frem steinene som representanter for den tause viten som menneskene ikke kan nå. Slik også her: Steinene er fulle av »utydet skrift», og denne skriften forteller ingenting. Forutsetningen for den erkjennelsen vi søker etter står altså skrevet i steinene. Men, sier teksten, det som står skrevet i steinene kan vi aldri forstå.

MED VÅRT FORTOLKENDE og fornuftsmessige blikk ser vi derimot at det går en sti, at stien går over en skogsbilvei og at røsslyngen blomstrer. Denne type meningsfylde går i motsatt retning i forhold til det vi søker etter i erkjennelsesprosessen. Vi ser en sti. Denne stien legger seg over steinryggene, og vi vandrer over steinenes utydede skrift uten å legge merke til den. Så langt håpløst, altså. Vi kan bare lese i våre egne innholdsrike bøker. Vi legger uvilkårlig et teppe av mening over det meningsløse, og er dermed automatisk utestengt fra den erkjennelsen vi ønsker oss. MEN: Samtidig forteller teksten oss at det innholdsløse (steinenes bok) er mulighetsbetingelsen for det innholdet språket representerer (våre bøker). I teksten finnes det en lengsel etter å komme tilbake til den tiden vi «visste like lite som svaene som stien krysser». Mot naturbeskrivelsene setter teksten opp et nærmest magisk postulat om at vi en gang hadde viten om det utenfor-språklige. Og at det språket som nå står i veien for vår tilgang til erkjennelse bare er en senere utgave av steinenes budskap. Teksten påstår altså at vi en gang hadde viten om det vi leter etter. Men vi har det ikke lenger. Her er det med andre ord tale om nostalgi: En gang visste vi ingenting. Nå vet vi lite om det ingenting vi en gang visste. Særlig mot avslutningen blir teksten vemodig. Vi får en utopisk setning: »En som kunne se uten å forstå ville (…) forstå at her står det ingenting å lese». Men teksten synes å konkludere med at vi slett ikke kan se uten å forstå. Vi ser bare stien, og stien går videre, og lyngen blomstrer.

«SPRÅKET KAN IKKE unngå å snakke fornuftens språk, hva det enn sier, hvor motstrebende det enn måtte skje», skrev Tor Ulven i et essay («Under poesiens falske flagg», trykt i Poetica nr. 11, 1987). Dermed er språket i bunn og grunn et dårlig redskap når man leter etter de ikke-meningsbærende utsagnene som steinene representerer. Bevisstheten om språkets utilstrekkelighet i erkjennelsesprosessen fører naturlig nok til at det finnes et ønske om å komme vekk fra språket i Ulvens forfatterskap. DISSE BEVEGELSENE vekk fra språket har mange og ulike aspekter i forfatterskapet. I Ulvens første prosabok Gravgaver (Gyldendal 1988) finnes det flere eksempler på en utopisk forestilling om den språkløse tilværelsen. Et tilbakevendende motiv er ønsket om å være «en eller annen bevisstløs ting», for eksempel frossent kjøtt: «Han kjente en brå lengsel etter å reduseres til det stivfrosne kjøttstykket under tinnfolien, (…). Der skulle han ligget, uvitende om det han nå tenkte. Paradisisk. Være et stykke frossent kjøtt i en gammel handleveske. Ikke handle. Sibirsk ro.» (Fra Gravgaver, gjengitt i Prosa i samling, Gyldendal 2001, side 76). Mot den smertelige og angstfremkallende meningen, står det «meningsløse» som smertefritt og fredelig. Og det skulle være deilig å slippe fri fra meningen. Men en slik språklig visjon om en ikke-språklig tilstand er egentlig bare fortvilet og utilstrekkelig. For det er bare gjennom språklig formidlet mening at et ønske om språkløshet og meningsløshet kan fremtre. Og dermed er vi like langt.

LØSNINGEN SER UT TIL Å GÅ i retning av oppløsning av det språklige. Ikke en total oppløsning, men en gradvis prosess som man kan observere og ta del i. Særlig Ulvens sene prosabøker går langt i å tøye språket i retning av taushet og forsvinning. Denne forsvinnende bevegelsen lener seg mot en «løsning» på det uløselige erkjennelsens problem. Språket «stryker nær og berører en ikke-mening» står det i «Utstilling X». Og Ulvens tekster forsøker å finne de øyeblikkene i språket hvor dette skjer. Her har det litterære språket og det poetiske bildet en mulighet som det dagligdagse språket ikke har. Når Ulvens tekster tøyer språket i retning av taushet og forsvinning tøyer han det altså mot erkjennelsens grense. I forsvinningen blir ingenting til. Og selv om vi aldri får erfare dette rene ingenting, kan vi få et glimt av det gjennom den forsvinnende prosessen. Det finnes en rekke slike forsvinnings-motiv i Ulvens tekster, blant annet er det evige fallet og den musikalske pausen gjengangere.

«UTSTILLING X» er nærmest en programerklæring for den bevisstheten om språkets utilstrekkelighet som Ulvens tekster er grunnlagt på. Ikke minst fordi den både er pessimistisk og optimistisk i forhold til problemet. Optimismen er særlig knyttet til tekstens franske undertittel: «écriture trouvée» som direkte oversatt betyr «funnet skrift» eller mer presist «Skrift som er funnet». Over flate steinrygger står det ingenting – og dette ingenting er beskrevet som «utydet skrift». Tekstens undertittel forteller oss at teksten har funnet denne skriften. Og teksten maner oss til å gå inn i språkets labyrint for å komme tilbake til det vi visste da vi var språkløse: det innholdsløse, mørket, tausheten. Tilbake til det som ingenting betyr. Lest på denne måten er dette en tekst til bevisstgjøring og oppvåkning.

SLIK FINNER ULVENS TEKSTER «det vi ikke vet i det vi vet», som det heter i et av Ulvens dikt. Det er ikke mulig å observere et totalt ingenting, men det er mulig å observere en forsvinnende prosess mot et ingenting. Denne forsvinningsprosessen er også et bilde på menneskets liv, som nettopp er en forsvinnende bevegelse mot stillheten og døden. I prosaen finnes en innsikt i erkjennelsesproblematikken som formidler en grenseerfaring. Det dreier seg ikke om levd erfaring, men snarere om kunnskap. En viktig del av Ulvens dikteriske prosjekt er å vise at levd erfaring ikke tar oss særlig langt i søkningen etter erkjennelse. Det er i utforskningen av forsvinningspunktet at grenseerfaringen ligger. Og det er grenseerfaringen vi må sette vår lit til når vi søker svar på livets store og uløselige spørsmål.