navn: AUDUN HOLE FAG: LINGVISTIKK

JEG DRITER I SPRÅK

DET LINGVISTISKE MANIFEST

illustrasjon SARA TARALDSEN

FOR TO ÅR SIA oppdaga jeg, helt tilfeldig, lingvistikkens eksistens. HF-bygget, 14. februar 2002, jeg måtte finne noe å melde meg opp i før fristen gikk ut. Og så fant jeg en folder, der det sto noe om lingvistikk. Og, interessert i språk som jeg var, så blei det dét. I dag, to år etter, veit jeg bedre. Jeg driter i språk. Jo mer lingvistikk jeg leser, desto mindre interesserer språk meg. Og desto mer lingvist blir jeg. Forvirra? Jeg skal prøve å gjøre ting klarere etter hvert.

JEG VAR ALTSÅ BRENNENDE OPPTATT av språk. Særlig mitt eget. En gang, mens jeg gikk i den norske videregående skole og var svært god i faget «norsk», fikk jeg en lys idé. At bare jeg begynte å snakke riksmål, sånn bare Erik Fosnes Hansen klarer å skrive det, så ville alle mine sorger slukkes. Slutt på denne plagsomme uoverensstemmelsen mellom skrift og tale. Dette faget «norsk» hadde gitt meg den fikse ideen. Et fag som forteller en at det finnes rett og galt språk, og at det rette som regel samsvarer med det skrevne. Så jeg tenkte jeg skulle kjøre seift, holde meg til riksmålsnormalen, så stadig og stødig (død) som den er. Jeg prøvde meg en stund. Men klarte ikke være konsekvent. Ei heller ta prosjektet mitt seriøst. Så jeg droppa det. Fortsatte å snakke sånn det var naturlig for meg. Iallfall noenlunde. Selv om norskfaget var utløsende, så var det (rett skal være rett) et indre press jeg opplevde. Ønsket om å forandre språket mitt, kom fra meg selv.

SÅNN SETT VAR JEG HELDIG. Ikke få har et ytre press på seg for å snakke annerledes. Norskfaget er institusjonaliseringen av dette presset. Man lærer at det finnes et språk, norsk, og det finnes dialekter. Disse dialektene er ikke språk, de er avvik. Siden 1982 har norsk lov sagt at undervisningen i skolen skal foregå på elevenes eget talemål. Loven har aldri vært praktisert. Norske barn lærer fortsatt at norsk språk er bokmål eller nynorsk. For bokmålets del betyr dette at folk i byene, som i regelen har et bokmålsnært talemål, snakker norsk, mens folk på bygda snakker dialekt. Bygdeungdom er altså språklige avvikere. Deres tale er kuriøs, anomal, uønska. Slik forsvinner «dialektene», til fordel for «norsk». Folk flykter fra landsbygda til byene, og de få som blir igjen, legger om til bymål. Forbereder seg på å følge etter. Alt som et resultat av at skolen, og norskfaget, har blitt allemannseie.

DA NORGE BLEI «SELVSTENDIG» for snart to hundre år sia, begynte fornorskingen av Norge. Rådende ideologi tilsa at innafor Norges grenser, der skulle folk snakke norsk. At denne tankegangen ikke stemte så godt med virkeligheten, blei en utfordring for, nettopp, norskfaget. På midten av 1800-tallet blei fornorskingen av de som ikke snakka norsk, satt i system. Den nevnte loven fra 1892 blei fulgt opp av et motdekret i 1898: samer og kvener skulle selvsagt ikke ha undervisning på sitt eget talemål. De hadde vær så god å lære seg norsk. Så samebarna blei satt på skolebenken. Blei tuta ørene fulle av et språk de ikke kunne. Allikevel forsto de. At norsk var rett språk, og samisk var galt. Den lærdommen tok de med seg hjem, til familien, som fortsatt bare snakka samisk. Fornorskingen av samene fortsatte fram til 50-tallet. Det var nok tid til at jobben var gjort i mange samiske samfunn. Den yngste generasjonen snakka ikke lenger samisk. Ute av stand til å snakke med besteforeldrene sine. Det samiske samfunnet lå for døden. Rådende ideologi er den samme i dag. I Norge snakker folk norsk. Dette forteller vi innvandrere og flyktninger som kommer hit. Skal dere få bli her, får dere værsgo’ lære dere norsk. Hos oss holder det ikke å jobbe og betale skatt. Folk innafor Norges grenser er nordmenn, og nordmenn snakker norsk. Hallo, det veit jo alle. Ligger liksom i ordene. Så kanskje vil vi om noen år, til glede for mange, igjen bare høre norsk i Bergens gater. Dersom da grensene stenges ordentlig, noe den politiske og allmenne viljen synes stor til. Da kan vi regne med at det sosiale presset på utlendingene våre er stort nok. Til at de av «egen frie vilje» legger av seg denne uvanen med å snakke utenlandsk.

LINGVISTIKKEN HAR, i løpet av det 20. århundre, funnet ut et og annet. Som at språket hele tida er i forandring. Og at dette ikke betyr at språket ødelegges. At dialekter ikke er avvik fra et Språk. At det ikke finnes mer eller mindre logiske språk. At banning ikke er tegn på lite ordforråd. At vi alle faktisk bruker en rekke forskjellige språk. Ett på forelesning, ett når vi snakker med mamma eller bestemor, ett når vi snakker med kjæresten eller bestekompisen. Og atter andre når vi skriver. Eksamener, brev, mail. De aller færreste får del i lingvistikkens funn. Lingvister er ikke flinke til å popularisere funnene sine. Men samtidig er lingvistikken i krig, styrkemessig voldsomt underlegen. I krig med samfunnets rådende språklige ideologi: Filologien. Filologien er en ideologi (om du vil: religion) over 2500 år gammel. Eldre enn kristendommen. Den har, som sitt primære objekt, boka. Den skjønnlitterære tekst. Som navnet tilsier: filologi – kjærlighet til bøker. Etter hvert som filologien har utvikla seg, har språket blitt like viktig som innholdet i bøkene. Og: bøkenes språk har blitt Språket. Derfor snakker vi i byene norsk, Språket. Mens de på bygda snakker dialekt. Muntlig språk er heller ikke godt nok for filologien. Skrifta er fasiten. Også dette stikk i strid med lingvistikken. For skriftspråk er ikke egentlig språk. Derimot er skriftspråket en gjengivelse, god eller dårlig, av talespråket. Som regel en dårlig. Over hele den vestlige verden sitter filologien ved makta. I Brasil, der jeg for tida studerer, veit alle at de snakker gal portugisisk. For den rette portugisisken, den snakker de i Portugal. I Brasil snakker de stygt, ukorrekt, ugrammatisk. Attpå til ulogisk, hevdes det. I Frankrike, en parisisk koloni, lærer man at parisisk er fransk. Det finnes vel knapt samfunn der «dialekter» (som i mange tilfeller er språk vidt forskjellige fra parisisk) har dårligere kår enn i Frankrike. I tillegg til å lære seg å snakke parisisk, må franske skolebarn også lære seg å skrive parisisk middelalderrettskriving. For filologien er ikke for massene. Filologien er en autoritær ideologi som tilhører de styrende. Den urbane middel- og overklasse. Filologiens litteratur er deres litteratur: skjønnlitterære bøker, i motsetning til musikktekster og kiosklitteratur. Og filologiens språk er deres språk. Det fine, det høyverdige. I motsetning til det vulgære, ukorrekte, stygge. By i motsetning til land, middelklasse i motsetning til arbeiderklasse. Filologien er kjærlighet til bøker. Resultatet av den, er menneskeforakt.

GJENNOM NORSKFAGET befester filologien sitt ideologiske hegemoni. Her gjøres dens aksiomer til sannheter blant massene. Derfor trenger vi en revolusjon. En darwinistisk-kopernikansk revolusjon, som forkaster filologien og innsetter lingvistikken. I skolen, og dermed, på sikt, i samfunnet. Språk har ingen verdi i seg selv. Det er vi, menneskene, språkbrukerne, som gir språket verdi. En lingvistikk som setter mennesket i sentrum, og ikke språket, har stor potensiell slagkraft. Den kan peke på språklig undertrykking, og på språklig overtro og språklige fordommer som florerer i verden. Som muligens alltid har vært der, men som 2500 år med filologien i høysetet utvilsomt har vært med på å befeste. Slik Darwin og Kopernikus snudde om på gammal overtro, har en popularisert, politisert og avfilologisert lingvistikk, kraft til å vitenskapeliggjøre også språket. Avfilologisere, ja. For det er et stykke igjen. Lingvistikken har sprunget ut av filologien, slik astronomien sprang ut av astrologien. Lingvistikken har lånt en god del av filologiens klær. De to er ikke alltid til å skille fra hverandre. Lingvistikken er da også full av filologer. Og de lingvistene som ikke er det, er ofte glade i det akademiske liv. Uinteresserte i å bringe lingvistikkens funn ut til folk flest. Og ikke minst: inn i norskfaget. Derfor forblir filologien på tronen. Den dagen denne min tankegang slår igjennom på ordentlig i lingvistikken, har vi en slagkraftig samfunns- og humanvitenskap. Som kan sette agendaen i språkdebatten. Som kan kaste filologien ut av skolen. Kanskje kan vi få et norskfag som bryr seg mer om elevene enn om Språket sitt. Tiden er inne for å væpne lingvistikken. Men det er langt igjen. Revolusjonen kommer neppe i min levetid.