EN ANTROPOLOG OG EN MOLEKYLÆRBIOLOG – HVA HAR DE FELLES? I HVERT FALL AT BEGGE KAN SKAPE PROBLEMER FOR SAMFUNNET RUNDT SEG.

MOLEKYLÆRBIOLOGEN:

HVILKE RETNINGSLINJER LIGGER TIL GRUNN FOR DIN FORSKNING?

– For valg av felt, som kreft, miljø og ernæring, er det ikke gitt retningslinjer. En forsker søker om midler for å få forske på sitt felt, og det er da opp til andre om de ønsker å betale for det. Om forskningen innebefatter mennesker, må man søke til forskningsetisk nemnd. Men når det gjelder bruk av metoder har man et reglement, og en må selv ta etiske hensyn. Det finnes også unntak hvor en må veie for og mot. Et eksempel er Mehmet-saken, hvor man valgte å gjøre unntak fra loven. Jeg som student trenger ikke ta slike valg fordi jeg er en liten del av en større forskningsgruppe.

HVOR GÅR GRENSEN FOR DEN INFORMASJON MAN KAN HENTE UT FRA DET FELTET MAN FORSKER PÅ?

– Som molekylærbiolog er de etiske spørsmålene tatt hånd om allerede før man starter på prosjektet. Informasjonen en får under et prosjekt er ofte absolutt. Om en tester for arvelig tykktarmskreft, kan en finne ut om personen har dette genet, men en kan ikke si noe om personen vil bli rammet av denne formen for kreft.

KOMMER DU NOEN GANG I KONFLIKT MED DE RETNINGSLINJER DERE HAR?

– Som student kommer det an på forskningsmetodene, hva man jobber med. Jeg for eksempel, gjør forsøk på bakterier og vil ikke komme i noen konflikter. Hadde jeg derimot forsket på dyr, som mus, ville jeg hatt klare retningslinjer å følge. Retningslinjene er der for å unngå å bruke dyr unødig og å påføre unødig smerte. En seriøs forsker holder seg innenfor retningslinjene. For å opprettholde egen og forskningsgruppen sin integritet og av økonomiske hensyn.

ER DET GENERELLE POLITISKE FØRINGER SOM BESTEMMER HVA DERE FORSKER PÅ?

– I Norge er det eneste som ikke er lov å forske på embryonale stamceller og preimplantasjons- diagnostikk. Økonomiske føringer er mye viktigere. Man vil aldri kunne være objektiv. Det resultatet en forsker får vil alltid være preget av hvem han utfører oppdraget for. Om en forsker skal undersøke om en plattform forurenser, og dette oppdraget er gitt av Greenpeace, så vil det komme et resultat som gagner oppdragsgiveren. Det samme, som i et slikt tilfelle, om oppdragsgiveren er Statoil. Det forskningsresultat man får vil være farget av de som gir støtte til forskningen. Interessen til forskeren vil også naturligvis kunne prege resultatet.

DET HAR VÆRT MYE SNAKK OM ETIKK I FORBINDELSE MED UTVIKLING OG SALG AV AIDSMEDISINER. KAN FORSKERNE PÅVIRKE HVA SOM SKAL VÆRE AGENDA - HVA MAN SKAL PRIORITERE OG HVORDAN DENNE KUNNSKAPEN KAN DISTRIBUERES?

– Om vi hadde funnet en kur for AIDS, så spørs det om vi ville ha solgt den så veldig billig. For å se litt kynisk på det, så hadde vi nok tatt patent og solgt for en dyr penge. Det er mye kapital inne i bildet, og økonomiske interesser, og den som betaler for forskningen holder også hjulene i gang. Om vi finner en vaksine mot AIDS, så vil den sannsynligvis være så dyr at bare de rikeste i verden har råd til den.

SOSIALANTROPOLOGEN:

– Jeg skriver om flyktningeproblematikk i India, med fokus på tamilske flyktninger fra Sri Lanka. Det er et utfordrende og problematisk felt fordi indiske myndigheter i liten grad ønsker oppmerksomhet rundt flyktningenes situasjon. En av årsakene er at de ikke har skrevet under FNs flyktningekonvensjon. Dessuten er denne flyktningegruppen blitt politisert etter at Rajiv Gandhi ble drept i 1991 av de tamilske tigrene. Deres situasjon forandret seg radikalt etter dette. De ble i stor grad demonisert av indiske myndigheter, og har blitt ofre for overvåking og korrupsjon. Derfor har jeg som forsker et stort ansvar overfor informantene mine og den informasjon de gir meg. Mye av informasjonen jeg fikk tilgang på er svært sensitiv i forhold til mine informanters sikkerhet, og ville uten tvil også utsette dem for en risiko om alt ble ukritisk videreformidlet.

BLE DU SETT PÅ SOM EN TRUSSEL?

– Ja, av mange, det tok to måneder før folk ville snakke med meg. Det var mye mistro og mistenksomhet både mellom lokalbefolkning og flyktninger og innad blant flyktningene. Selv om jeg var der i ti måneder var det mange som aldri våget å snakke med meg. Det var viktig for meg å klargjøre overfor folk at dette var et forskningsprosjekt og at jeg ikke var journalist, og at alt de sa og gjorde ville bli anonymisert. Til og med navnet på stedet de bodde. Siden det jeg jobbet med var såpass betent, unngikk jeg også i den grad det var mulig, å snakke med andre om hva jeg gjorde. For dem var jeg bare en som studerte tamil.

HVILKET ANSVAR HAR DU SOM FORSKER?

– Vi har etiske retningslinjer som vi skal følge. De går på anonymitet og at vi ikke skal utsette våre informanter for risiko. Skillet mellom hva som er rett og galt vil vel alltid variere ut fra kontekst, men retningslinjene handler også for oss om hva vi kan tillate oss å produsere av kunnskap.

Det er selvfølgelig alltid mye informasjon som blir gjort tilgjengelig, og som er interessant og viktig. Men ofte kan du ikke bruke det likevel selv om kildene blir anonymisert. Det de forteller kan likevel være gjenkjennelig i en politisk kontekst. Det er ikke nødvendigvis nok å bare anonymisere, mye sensitiv informasjon må man rett og slett utelate.

Man vil alltid måtte ta etiske vurderinger underveis i løpet av feltarbeidet og skriveprosessen. Det spørs også hvilket formål man har. Man kan jo publisere stoff som kan få konsekvenser for dem man skriver om. Det er jo noe man må være veldig bevisst på. Det jeg holder på med er veldig politisk. Som forsker må man tenke på hvordan man posisjonerer seg, og det kan være vanskelig å ikke velge side.

På grunn av Norges involvering i fredsprosessen på Sri Lanka vil du som nordmann og forsker aldri bli sett på som nøytral. Dette var både en fordel og en ulempe under mitt feltarbeid.

ER DET VIKTIG Å TENKE PÅ HVILKE MOTIVER MAN HAR I UTGANGSPUNKTET?

– I en forskningssituasjon må man stille spørsmålet om man kan være verdinøytral. Jeg tror ikke at det er mulig. Samtidig må man være bevisst sitt politiske ståsted og vite at det er med og former det materialet du produserer.

ER DET STOR FORSKJELL PÅ UTGANGSPUNKTET OG DET RESULTATET DU FÅR?

– Selvfølgelig. Mange forestillinger jeg hadde før feltarbeidet ble avkreftet under oppholdet i India. Jeg ble også veldig farget av den politiske situasjonen jeg var i mens jeg var der. Da jeg kom hjem og fikk mer distanse til materialet mitt ble jeg mer balansert i forhold til mitt politiske ståsted og til en del av den informasjonen jeg hadde fått.

FINNES DET KORREKT OG UKORREKT FORSKNING?

–Antropologer blir ofte oppfattet som å være altfor kulturrelativistiske. Det tror jeg er en misforståelse, for det som er antropologens formål er ikke å akseptere alt som angår andre kulturer. Formålet er heller i stor grad som mulig å prøve å sette seg inn i andres måter å forstå verden på. Hvis alt baseres på ens egen virkelighetsoppfatning blir samtidig utgangspunktet at det finnes en objektiv sannhet som du besitter og som du vurderer verden utifra. Det er gjennom å søke å forstå andres tenkemåter at man bør tilnærme seg vanskelige tverrkulturelle spørsmål.

ER DET GENERELLE POLITISKE FØRINGER SOM BESTEMMER HVA DERE FORSKER PÅ?

– I vårt fag har vi hatt veldig stor frihet til å velge selv hva vi ville forske på og hvor vi ville reise. Men man har jo blitt advart mot å gå inn og forske i farlige konfliktområder. Etterhvert som man begynner på doktorgrad blir det vanskeligere å velge fritt siden vi er avhengig av ekstern finansiering.

HVILKEN PÅVIRKNING HAR MEDIA PÅ DET MAN VELGER Å FORSKE PÅ?

– Det er alltid visse områder som er mer prioritert enn andre. Sånn sett er det nok lettere å få støtte til å forske på visse områder. Det fører igjen til at andre områder får mindre oppmerksomhet, og det kan kanskje være betenkelig.