navn: ROLF ELDEVIK fag: FILOSOFI HOVEDFAG

ill: SARA TARALDSEN

KAMPEN MOT NATUREN ER ET SÆRTREKK VED MENNESKETS HISTORIE. HERREDØMME ER DET ENDELIGE MÅL, MEN VEIEN FREM UMULIGGJØR EN SLIK SEIER. NATURENS RESSURSRIKDOM KAN BÅDE UTNYTTES OG UTARMES, LIKESÅ KAN MENNESKET IMITERE NATUREN OG ERSTATTE DENS ULIKE BESTANDDELER. MEN FOR HVERT SLIKT INNGREP SKLIR NATUREN SAKTE UT AV MENNESKETS GREP.

Verktøyet i denne maktkampen er først og fremst (natur-) vitenskapen og de muligheter den åpner for. Nå er riktignok ikke vitenskapen som sådan en enhetlig sfære som beveger i samme retning. Vitenskapen er preget av sprikende retninger både innenfor og mellom de ulike fagfelt, og tilkjennegir slik sett også iboende begrensninger (eller utfordringer). Vitenskapens paradoks er dermed at parallelt med dens fremskritt og nyvinninger er mennesket også blitt konfrontert med stadig nye utfordringer og problemstillinger. Selv om vi i økende grad også har blitt bedre i stand til å forutsi (mulige) konsekvenser av våre handlinger, er likevel mange av våre handlingsvalg preget av vesentlig usikkerhet og risiko. Dette gjelder ikke bare eget livsløp, men også usikkerhet forbundet med mulige konsekvenser for våre omgivelser og for fremtidige generasjoner.

Det er her viktig Å markere to skiller. Det ene er mellom begrepsparene risiko og usikkerhet. Mens de begge uttrykker manglende sikker kunnskap om realiseringen av handlingskonsekvensene, har vi likevel en god oversikt over hvilke mulige konsekvenser som kan inntreffe. Forskjellen innebærer i all hovedsak at med hensyn til risiko kan vi likevel tilskrive visse sannsynlighetsberegninger, mens i en situasjon preget av usikkerhet er dette ikke mulig. Ofte må vi i situasjoner preget av usikkerhet avfinne oss med at vi ikke en gang har full oversikt over mulige handlingskonsekvenser. Dette til forskjell fra uvitenhet, der vi i vesentlig grad har liten eller ingen kunnskap om mulige konsekvenser av våre handlingsvalg.

Det andre skillet gÅr mellom begrepsparene natur og miljø. Ofte veksler vi i dagligtalen vilkårlig mellom disse begrepene, men helt like er de likevel ikke. Begge beskriver våre omgivelser, men natur er et mer snevert begrep og det innebærer i all hovedsak skog, sjø og fjell; kort sagt den del av verden som er ubebodd (men ikke nødvendigvis uberørt) av mennesker. Dette til forskjell fra miljø, som er et bredere begrep som også omfatter den bebodde delen av verden. Derav har vi også fått begrepsmessige avleggere som arbeidsmiljø, oppvekstmiljø, etc. Opprinnelig utspringer denne distinksjonen fra det kontinentale Europas nedhogst av sine skogområder. Dermed oppstod også et behov for å skille mellom natur, og den nye skogløse tilstanden. Miljø oppstod som et samlende og nærmest altomfattende begrep.

Til tross for menneskets kamp for herredømme over naturen, er et vesentlig problem i vår tilnærmelse at naturen fremstår som en evig referanse over våre fremskritt. Selv om vi alle kan være enige om at tilsetningsstoffer i mat er kunstige, tilstreber vi likevel en «naturlig» smak. Det kan således synes som et paradoks at vi i vår naturbekjempelse utøver en slags vitenskapelig vold for å imitere naturen. Naturforståelsen utvikles for at vi skal lage våre egne kopier av naturen. Det kan synes som en underlig måte å markere fremskritt.

Graden av «naturlighet» vi tilskriver våre omgivelser kan fortone seg mer problematisk enn dette. Et viktig eksempel i så måte er hvordan vi forholder oss til stråling, da spesielt radioaktiv stråling. Vi blir stadig påminnet konsekvensene av Tsjernobylulykken i 1986 når radioaktivitet tematiseres. Denne stadige påminnelsen bidrar til å knytte en sterk forbindelse mellom atomkraft og radioaktivitet. I vår hverdag er vi imidlertid omgitt av store mengder naturlig stråling. Dette er radioaktivitet som oppstår uavhengig av menneskelig aktivitet. I tillegg er det mange av oss som omgås radon-stråling i ulik grad, som følge av tidligere tiders uvitenhet (eller usikkerhet) om konsekvensene av materialbruk ved husbygging. Når vi flyr utsettes vi også for stråling, det samme gjør vi når vi tar røntgenbilder.

En vesentlig forskjell mellom disse typene radioaktivitet er ikke bare at de har ulik form, eller innebærer forskjellig strålingsdose, men at vi tilskriver dem ulike risikooppfatninger. Røntgenstråling og annen bakgrunnsstråling oppfattes som en naturlig del av vår hverdag og innebærer derfor for så vidt liten risiko. Dette beror i hovedsak på to forhold. Det ene er at vi gjennom bruk og omgang har erfart at disse strålingstyper ikke har påført oss skadevirkninger. Det andre er at vi synes å feste en viss tillit til vitenskapelig forsikringer om relativ harmløshet.

VÅrt forhold til eksperter er imidlertid tvetydig. På noen områder, som for eksempel ved røntgenbilder, stoler vi på ekspertisen. Når det for eksempel gjelder bruk av solkrem, eller skadevirkninger ved røyking, er vi ofte mindre konsekvente. Årsakene til dette kan være mange. Et fellestrekk mellom disse eksemplene er at ekspertene bare vil oss vel, og det er ofte ikke vanskelig å se at denne ekspertisen kan ha et poeng. Når vi likevel unnlater å bruke solkrem eller velger å fortsette å røyke, er ikke dette som følge av uvitenhet eller tillitsmangel. Snarere kan det skyldes at vi ser en klar nytte av noen ekspertråd; det kan være vanskelig å forestille seg å gå til tannlegen uten å måtte ta røntgenbilde. Mens andre råd også kan anses som frihetsinnskrenkelser. Røyking er et eksempel på dette. Når det gjelder bruk av solkrem, eller lignende, dreier det seg nok mer om at vi selv «vet best».

Ekspert er derfor ikke utelukkende en betegnelse for vitenskapens domene. Selv om denne gruppen, i hvert fall i dagligtalen kan omtales som et «ekspertvelde» er vi alle på ett eller flere felter som eksperter å regne. Når det da gjelder farene ved radioaktiv stråling møter vi ofte stor faglig uenighet. Selv i forbindelse med atomulykken i Tsjernobyl, og for så vidt senvirkningene av atombombene over Hiroshima og Nagasaki, knyttes det stor vitenskapelig uenighet til skadevirkningenes omfang. I vår nære opplevelsessfære knytter det seg vitenskapelig uenighet til mulige skadevirkninger av atomutslippene fra Sellafield. På kortere sikt later det til å være bred enighet om at technetiumutslippene ikke medfører noen helserisiko for verken dyr, mennesker eller naturen. Men ettersom technetium har en halveringstid på 213 000 år må det være vanskelig å være for bastant om dens påvirkning på våre omgivelser. Spesielt med tanke på at atomalderen bare er vel femti år gammel.

Problemet for oss utenfor den vitenskapelige diskurs blir da å velge mellom de ulike syn. Selv om tvetydighet også kan anses som et vitenskapelig problem, er det først og fremst konsekvensene av denne tvetydigheten som må begrenses. Det er således menneskets moralske plikt å innrette seg på en slik måte at våre handlinger i dag ikke påfører oss selv eller fremtidige generasjoner problemer som begrenser vår tilgang til kritiske og basale ressurser, som ren luft, mat, rent drikkevann, etc.

I vÅrt utviklingsløp har økonomiens dogmer om verdiskapning og effektivitet etter hvert blitt forhøyet til ledestjerner. Det som ofte blir oversett i denne sammenhengen er da mangfoldet i dens grunnlegende tese om å tilstrebe et best mulig utkomme, gitt knapphet på ressurser. Denne tesen avviser på ingen måte et moralsk ansvar for de berørte parter. Et best mulig utkomme reiser umiddelbare spørsmål om hvem dette skal gjelde. En knapphet reiser spørsmål om tilgang og ulike begrensninger. Ressurser reiser umiddelbare spørsmål om fordeling. I sum er det derfor viktig å komme med en avgjørende innvending til vår omgang og tilnærmelse til naturen: legger vår frihetsutøvelse noen begrensninger på andre, det være seg dyr, eller fremtidige generasjoners muligheter og evne til å få utøve sin frihet? Kan vi stole på at vitenskapens veier videre kan kompensere for de grep vi gjør i dag, uavhengig av mulige skadevirkninger dette kan få?

Som vist stiller vi oss ofte skeptiske til ekspertveldet når det truer vår frihetsfølelse. Den enkle utvei blir derfor å ignorere dens anbefalinger. Det kan da være fristende å stille det øyensynlig banale spørsmålet: Må det være slik? Hvordan kan vitenskapelig usikkerhet internt og vår ambivalente omgang med mange av dens anbefalinger kompenseres for? Svaret kan synes både enkelt og åpenbart: vi må bringe hverandre i tale.

Det kan synes lett Å akseptere at vitenskapens domene er forbeholdt de vitenskapelig lærde. Med hensyn til flere av de utviklingstrekk dette domene har tilført samfunnet må det likevel være grunn til å stille spørsmål om hvilket samfunn vi egentlig ønsker å leve i. Hvem ble for eksempel spurt om menneskeheten faktisk ønsket atombomben? Er dyreforsøk nødvendig? Hvilken overføringsverdi har de egentlig til mennesker? Eller er dette bare et alibi for å tildekke at vi alle er ufrivillige prøvekaniner i et stort kontinuerlig kollektivt forsøk? Hvorfor er ulykker sjelden en systemsvikt, mens risikoen alltid er privatisert? Har vitenskapen monopol på fornuft og rasjonalitet? Er global oppvarming naturens måte å slå tilbake? Slike problemstillinger reiser selvsagt praktiske spørsmål. Like fullt reiser den vesentlige spørsmål om vår (manglende) demokratiske innflytelse over utviklingens gang.

Økende vitenskapelig fraksjonering samt manglende demokratisk innsikt i vitenskapens mange handlingsvalg bidrar til usikkerhet om hvor vi er og hvor vi er på vei. En viktig oppgave for fremtidig utvikling må derfor være å få de ulike vitenskaper i dialog med hverandre. I tillegg må vitenskapen i større grad åpne for innsyn i hvilke handlingsalternativer den står overfor. Et viktig eksempel her er den pågående debatten om menneskekloning. Dette viser at også vitenskapen må lære seg å kommunisere med sin egen omverden, for fremskrittets rekkevidde kjenner ingen grenser. Vi lever alle i en sårbar verden.

Les/t: Per Ariansen: Miljøfilosofi; Ulrich Beck: Risk Society; Jon Elster: Sour Grapes; Jürgen Habermas: Moral Consciousness and Communicative Action; Kristin Shrader-Frechette: Risk and Rationality; Isabelle Stengers: For en demokratisering av vitenskapene; Georg Henrik von Wright: Vitenskapen og fornuften; Brian Wynne: Misunderstood Misunderstandings.